Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Olympismen og kapitalismen

OLYMPISKE LEKER: Like sikkert som de olympiske leker arrangeres hvert annet år, kommer debatten om IOC og denne organisasjonens kontroll over viktige deler av toppidretten. Nå er det både statsgarantien til vinterlekene i Tromsø som står på dagsorden og muligheten for å bruke sommerlekene i Peking til kamp og forsvar for menneskerettighetene.

Norges IOC-medlem, Gerhard Heiberg, opptrer meget forsiktig og reservert i dette spørsmål. Han viser til at IOC er en upolitisk organisasjon som vanskelig kan blande seg inn i arrangørlandenes indre forhold. Slik forfølger han en solid IOC-tradisjon. Olympismens far, baron Coubertin, fikk med seg OL i Hitler-Tyskland før han døde. Noe av det siste han skrev, var at han stolt over at IOC aldri hadde tatt politisk parti. Han sammenlignet IOC med kameleonen. Organisasjonen hadde vist evne til å tilpasse seg alle politiske ideologier.

Coubertin hadde en svermerisk tro på idrettens siviliserende virkning. Den ideologi han utviklet var basert på en blanding av pedagogikk, klassisk romantisme og nasjonalisme. Ideologien som han kalte olympismen, lever videre i IOCs hovedkvarter i Sveits. Intet museum jeg har besøkt har vært så likt et tempel som det olympiske museum i Lausanne. Her er ren persondyrkelse av Coubertin og de senere presidenter, først og fremst Samaranch, som fikk bygget museet. I første etasje er det bygget noe som ligner en alterring. En mengde storre granittblokker er stablet på hverandre i et fint mønster. På hver blokk er de respektive sponsorers logo meislet inn, Cpca Cola, Adidas, Kodak og hele ruklet.

Den olympiske bevegelse allierte seg tidlig med den fremvoksende moderne kapitalisme. Praktisk talt alle store, multinasjonale selskaper og de store medieinstitusjoner, sponser IOC. På denne bakgrunn er det klart at IOC spiller en politisk rolle som en av de mektigste institusjoner i det moderne samfunn. Ideologiene olympismen og kapitallsmen har det til felles at de kan tilpasse seg til nesten enhver omgivelse. Nå er det kinesiske samfunn i ferd med å utvikle sin form for kapitalisme, og IOC faller lett på plass her også.

Dessverre er det også slik at en annen viktig maktkilde for IOC er de mange millioner sportsinteresserte over hele den moderne verden. Hver gang jeg sitter foran TV-skjermen og nyter et skihopp eller stavhopp, sitter jeg i glasshus. Jeg er en av IOCs indirekte støttespillere.

Men det må gå an å ha to tanker i hodet på samme tid. Som tilhenger av en form for venstreside-ideologi, misliker jeg alle situasjoner der den globale kapitalisme viser sin makt. Derfor forundrer det meg at så mange fra venstresiden ikke ser at IOC burde være et like viktig demonstrasjonsmål som World Trade Organization. Dens møter samler tusenvis av demonstranter hver gang.

Hvis man hadde hatt denne forståelse av IOC, burde en venstre/grønn regjering snarest gjøre det klart at en statsgaranti for vinterlekene ikke kan komme på tale. Videre bør våre forventninger til IOC som forkjemper for fred og menneskerettigheter tones kraftig ned.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media