Om å bo i blikkhus

Da bussjåføren Magnus Mills i 1998 kom brasende inn i det britiske litterære establishmentet med romanen «The Restraint of Beasts», nærmest som en løpsk dobbeltdekker, førte det til sterke reaksjoner. Han ble prisnominert, genierklært og snart oversatt til atten språk. Suksessen var et faktum, og Mills sa opp jobben og skrev på heltid. En klok avgjørelse. Nå foreligger hans tredje roman på norsk.

Blikkhus

«Tre mann til kongen» er en merkelig, underfundig historie om nødvendigheten av å bo i blikkhus. Sånn kan det i alle fall se ut når hovedpersonen legger ut om sin perfekte tilværelse i et hus helt og holdent bygd av blikkplater.

Huset ligger i et enormt, øde og forblåst slettelandskap, og nærmeste naboer er tre andre særinger som holder til noen mil borte.

De bor selvsagt også i blikkhus. Hva ellers? Men plutselig en dag får hovedpersonen en kvinne på døra, som sier: «Jaså, så det er her du har gjemt deg.» Tilværelsen i blikkhuset blir aldri den samme igjen.

Surrealistisk og banal

Historien er både svakt surrealistisk og banal på samme tid, fortalt i Mills' sedvanlige seige tempo og med korthogde, tverre dialoger. Romanpersonene lever sine små liv i blikkhusene sine, tenker på blikkhus og snakker om blikkhus, og knytter egentlig hele sin tilværelse til disse intetsigende boligene.

En av de tre naboene er besatt av værhaner, men hovedpersonen er av en annen mening: «Jeg vil ikke ha noen værhane... Hva skal man med en værhane når man har en framherskende vindretning?» Men seinere skifter han mening: «Til tross for mine tidligere motforestillinger mot å ha værhane på taket, var den etter hvert blitt forholdsvis interessant, på en hverdagslig måte, og jeg pleide å kikke opp på den ganske ofte.» Sånn går nå dagene.

Helstøpt

Først etter hvert skimtes de større linjene i horisonten - både i faktisk og overført betydning - når det smått om senn begynner å vokse fram en slags brei, folkelig blikkhusbevegelse. Søkende og lett påvirkelige mennesker valfarter til sletta, og det viser seg at blikkhus er svaret på det meste her i livet.

Dessuten bor det en mystisk vismann borte i den fjerneste avkroken av sletta - selve blikkhusenes far, viser det seg. En slags lokal Blikk-Messias, som til og med hovedpersonens sære naboer begir seg av sted for å hylle - som de tre usedvanlig lite vise menn de er.

Siden reiser det seg et lite imperium i metallplater, før menneskelig latskap, smålighet og generell latterlighet setter punktum for det hele. En absurd og helstøpt fortelling er til ende, og Magnus Mills har nok en gang vist sitt snodige, men udiskutable talent. Hege Mehrens oversettelse er det ingenting å si på.