Om å elske poesi

Vakker og inspirert bok om et dikt.

BOK: «Ennå er det ikke gått helt av mote å tale om elskere av poesi. Et liv uten poesi er et liv uten farge, lyd og duft; det er skyggelandet - \'the waste land\'

Ordene tilhører professor Asbjørn Aarnes som innleder denne boka om det fascinerende diktet «Dryadens hind», av den store poeten Emil Boyson, som døde for 25 år siden.

Unikt uttrykk

Hva er dette for slags dikt, som kan bli tema for ei hel bok - for øvrig ei særdeles vakker, liten bok, med essay av diktere, filosofer og forskere. De tar for seg alt fra diktets formelle oppbygning til dets mulige tydninger.

Slik han også gjør det i den flotte boka om Olav Nygard som utkom i fjor, bruker Aarnes her begrepet det «ugjensigelige» i omtalen av «Dryadens hind».

Dette i motsetning til Welhavens «uutsigelige». Logikken er klar; noe som blir uttrykt i et dikt er jo ikke «uutsigelig».

Det er derimot «ugjensigelig» i den forstand at diktets uttrykk er unikt. Det kan ikke gjentas. Det kan bare refereres; men med stort tap for det særegne poetiske uttrykket.

Hemmeligheter

I «Dryadens hind» utløser duften av en fiol en nesten mystisk prosess. Dikteren ser for seg en dryade, en skognymfe, og brått oppstår et minne i ham, en erindring som tar form av en hind, en «hjortehunn», som følger nymfen viljeløst - inntil nymfen forvandles til ei bjørk - til hindens åpenbare sorg.

Boka rommer små og store artikler; av Daniel Haakonsen, som man husker som en strålende fortolker under norskstudier på Blindern, Jan Jakob Tønseth, den unge Ronny Spaans, filosofen Kjell Madsen - dette er bare noen av de mange som forsøker å fravriste diktet dets hemmeligheter. Ingen klarer det helt - det er heller ikke meningen.

Boka er liten nok til å rommes i en brystlomme. Nær hjertet. Det er der slike con amore-skrifter som dette hører hjemme.