Om å forstå Iran

«60 politiske arrestasjoner fant sted de to ukene vi var i landet.»

Å fortelle om Iran etter en kort reise gjennom landet kjennes overmodig. Og som mange i Norge vet jeg lite. Hva kan jeg si om dette digre, skjønne, golde ørkenfjell-landet, med saltsjøer, vidunderlige hager, alleer, parker, fjell og elveleier. Dette landet som hyller sine store poeter med duftende hageanlegg pyntet med springvann og gjennomtenkte blomsterbed. Hva kan jeg si om en så gammel og rik kultur, om Zarathustra, Persepolis, ildtemplene og alle de vidunderlige mosaikkmoskeene. Hva vet jeg annet enn en flik om basarene og deres tidligere solide maktbasis som støttespiller for de konservative kreftene, som nå svekkes i den moderne økonomien. Hvordan forstå de enorme martyrkirkegårdene fra krigen mellom Iran og Irak, hvor pårørende tilbringer fridager i sorg og på piknik, hva med alle de gedigne mausoleene som fylles på fredagene, og dødslengselen og sorgen vi var vitne til under Moharram, den månedlange gråtingen over Imam Hussein og hans familie, som ble myrdet ved Karbala i Sør-Irak i år 680.

Hvordan forstå maktens mangel på demokrati og strengheten og råheten mot egne, slik det ser ut for oss, beskjedne og religiøse innbyggere. Hvordan forstå sensuren og fengslingen av både sekulære og klerikale opponenter. Hvordan forstå det enorme Etterretningsministeriet hvor president Khatami har minimal innflytelse, dette styrtrike ministeriet med politihus rundt omkring i byene hvor folk kan bli trukket inn for så å forsvinne. Slik var tre forfatteres skjebne for et par år siden. Senere ble de funnet drept i grøftekanten et stykke utenfor Teheran.

Hvordan forstå Hizbollah, denne vervehæren med nær kontakt til den konservative makteliten i landet, unge menn som blant annet opptrer som moralens voktere og stopper andre unge mennesker i å gå inn i parkene og sverme. Men som også griper inn og henger folk uten lov og dom.

Hvordan forstå sjalet og tildekkingen av kvinnene. Dette overtydelige maktuttrykket som gir 72 piskeslag hvis det ikke blir overholdt, og som ved å skjule ustanselig peker på og henleder oppmerksomheten mot kvinnelig kraft.

Hvordan forstå opposisjonen, både den verdslige og den religiøse. Ingen vi snakket med ønsket en ny revolusjon. Den forrige krevde mange døde. Krigen mot Irak tok mer enn en million liv. Forandringene bør komme steg for steg. Men transformasjonen kan like gjerne oppstå gjennom en ukontrollerbar, eskalerende konflikt. Prestenes styre gjennom Vokterrådet har ikke sitt fundament i folket. Ingen vet hva de neste årene vil bringe av åpninger eller tilstramninger. 50 prosent av befolkningen er under 20 år. De unge ønsker frihet og rom til å utvikle seg og å være sammen. De er moderne, har tilgang til Internett og kjenner seg forbundet med ungdom i verden samtidig som de er knyttet til den gamle iranske kulturen og tradisjonen. Mange i landet er optimister på lang sikt, blir vi fortalt, men motsetningene kan bli voldsomme i nær framtid. 60 politiske arrestasjoner fant sted de to ukene vi var i landet. Og to reformvennlige fremtredende prester, Eshkevari og Kadivar, sitter fengslet med mulighet for dødsdom. Allikevel fortsetter den sammensatte opposisjonen å snakke og å opprette nye magasiner og aviser når de gamle blir stoppet, og de gjør det med kvalitet og stil og til dels fornem layout. Mange skribenter og fotografer og malere utfører sitt modige arbeide selv om de kan oppleve arrestasjoner, forhør og fengsel. Mange har appellsaker gående og formidable bøter som venter. Advokater fortsetter å avdekke forhold rundt overgrep og mord og sier at en god del av lovverket ikke er i overensstemmelse med islam - islam er barmhjertighet, og en av lovens bærebjelker skal være visdom og rasjonalitet. Det er tillatt å forandre loven slik at den svarer til nåtiden. Dette er det dynamiske aspektet.

Skjønnheten i Iran er iøynefallende: folkene, byggekunsten, poesien, landskapet, hagene med springvannene. Begrensningene er også iøynefallende og viljen hos noen til å bruke makt for å opprettholde dem, noe som alltid og overalt er forbundet med privilegier og penger. Begrensningene er synlige i kvinnenes påbudte sjal og tildekning, begrensningene er synlige gjennom sensuren som vi så eksempler på hos forleggere og som vi fikk grundig beskrevet og forklart i Kultur- og islamsk veiledningsdepartement.

Begrensningene er ikke så synbare hos alle forfatterne som skriver for skrivebordsskuffen fordi de vet at det de skaper neppe ville passere sensuren, men begrensningene er synlige gjennom det rare språket som selvsensuren utvikler hos de som publiserer, for å komme utenom tabuord som for eksempel bryst.

Skjønnheten i Iran er iøynefallende, påtagelig. Og det er også noe som kanskje kan kalles dødslengsel.

Så hvordan skal vi kunne forstå motsetningen mellom dannelsen, visdommen og kunnskapen vi finner hos folk, og den rå maktutøvelsen som uomtvistelig foregår.

Jeg tenker på de gamle iranske forfatterne og poetene og at det hos dem kanskje finnes spor for å forstå mer av Iran. Jeg tenker på Ferdowsi, som skapte Kongenes bok, som grovt sett kan sammenlignes med Snorre. Han priser klokskap og fornuft og inviterer oss til å slåss mot mørket. Det viktigste er å kjempe for evigheten; bare å overleve er å vinne seg et miserabelt liv.

Khayyam og Rumi forkynner også budskapet om at dette livet kun er viktig som en forberedelse på døden og det som måtte komme etterpå.

Det er bare den aller største poeten Hafez, født på 1200-tallet, som ligger gravlagt i en vidunderlig have i sin hjemby Shiraz, som priser dette livet og sier at Paradiset også finnes her på jorda og at jorda er så skjønn at det hender at Gud kommer hit. Dødens gru kan overkommes med munterheten over livet.

Noe faller på plass. Jeg syntes å fatte noe jeg hadde sett, men ikke hatt fullverdige navn på. En kamp mellom livs- og dødskrefter, hvor det er iranernes elskede poet Hafez (også Federico Garcma Lorcas favoritt) som tillater et overbærende smil når han snakker om Gud, om kjærligheten, døden, religionen, skjønnheten og grusomheten. For poeten Hafez er livet alt, og døden kan overvinnes med livets munterhet.