Hadde noen for ti år siden i fullt alvor påstått at en rød-grønn regjering ville sende norske soldater for å krige i et fjelland i Asia og sende norske fly for å slippe bomber over et land i Afrika, mens de samtidig økte den politiske og økonomiske støtten til norsk kristenfundamentalistisk misjon i Asia og Afrika, ville de ikke ha blitt trodd. Selv ikke fremtidsforskere var i nærheten av å spå noe så usannsynlig.

Våren 2011 hadde denne politikken full oppslutning fra alle partiene på Stortinget. Og de humanitære bistandsorganisasjonene, som har bygd sin politikk og retorikk på Norges renommé som et nøytralt, fredselskende land, har stort sett vært tause.     Interesseløs kriger? Det vil ta tid før alle følgende av denne paradoksalt, motsetningsfylte politikken blir tydelige, og før norsk offentlighet våkner opp til de realitetene den har skapt: Norge står i første rekke i i kamper for hva mange oppfatter som kriger for vestlige verdier, mens sentrale deler av utenrikspolitikken hviler på ideen om at Norge oppfattes som «interesseløst»,  og som et fredsland. For mens trærne grønnes og landet gleder seg til en ny 17.mai, forbereder mange seg til å tale om vårt kjære Norge som om det fortsatt er barnetogets uskyld som definerer det i verden.