STØRE FÅR KRITIKK: Norge står i første rekke i i kamper for hva mange oppfatter som kriger for vestlige verdier, mens sentrale deler av utenrikspolitikken hviler på ideen om at Norge oppfattes som «interesseløst». Bombing av Libya og regimeendring i Afrika diskuteres ikke juridisk eller sivilisasjonshistorisk, men rettferdiggjøres som en kamp for universelle verdier og en FN-styrt verdensorden, skriver Terje Tvedt. Foto: Scanpix
STØRE FÅR KRITIKK: Norge står i første rekke i i kamper for hva mange oppfatter som kriger for vestlige verdier, mens sentrale deler av utenrikspolitikken hviler på ideen om at Norge oppfattes som «interesseløst». Bombing av Libya og regimeendring i Afrika diskuteres ikke juridisk eller sivilisasjonshistorisk, men rettferdiggjøres som en kamp for universelle verdier og en FN-styrt verdensorden, skriver Terje Tvedt. Foto: ScanpixVis mer

Om å forstå norsk utenrikspolitikk

Professor Terje Tvedts foredrag på Litteraturhuset 3. mai.

Hadde noen for ti år siden i fullt alvor påstått at en rød-grønn regjering ville sende norske soldater for å krige i et fjelland i Asia og sende norske fly for å slippe bomber over et land i Afrika, mens de samtidig økte den politiske og økonomiske støtten til norsk kristenfundamentalistisk misjon i Asia og Afrika, ville de ikke ha blitt trodd. Selv ikke fremtidsforskere var i nærheten av å spå noe så usannsynlig.

Våren 2011 hadde denne politikken full oppslutning fra alle partiene på Stortinget. Og de humanitære bistandsorganisasjonene, som har bygd sin politikk og retorikk på Norges renommé som et nøytralt, fredselskende land, har stort sett vært tause.     Interesseløs kriger? Det vil ta tid før alle følgende av denne paradoksalt, motsetningsfylte politikken blir tydelige, og før norsk offentlighet våkner opp til de realitetene den har skapt: Norge står i første rekke i i kamper for hva mange oppfatter som kriger for vestlige verdier, mens sentrale deler av utenrikspolitikken hviler på ideen om at Norge oppfattes som «interesseløst»,  og som et fredsland. For mens trærne grønnes og landet gleder seg til en ny 17.mai, forbereder mange seg til å tale om vårt kjære Norge som om det fortsatt er barnetogets uskyld som definerer det i verden.

Poenget med dette innlegget er ikke å kritisere beslutningen om å sende norske fly for å bombe Libya eller at regjeringen gir mer penger og politisk støtte til misjonsorganisasjoner, også de som kaller seg fundamentalistiske og som er mot homofiles rettigheter, kvinnelige prester etc. Det er heller ikke opptatt av å analysere hvorfor og hvordan politikken om Norge som en humanitær stormakt oppsto, og hvor de vedvarende og dominerende ideene om at Norge er «interesseløst» og at landet kjemper for «universelle», nøytrale verdier kom fra. Dette har jeg undersøkt og skrevet om andre steder. Jeg er her snarere opptatt av de  verdensbilder og selvbilder og nasjonale institusjonelle rammeverk som gjør denne motsetningsfylte politikken mulig. Hvorfor erkjennes ikke og diskuteres ikke denne politikkens paradokser?

Da jeg sa ja til å holde dette innlegget i fjor høst, tenkte jeg at dette kunne jeg jo være med på. Det ville jo ikke kreve så mye arbeid. Jeg planla å analysere norsk utenrikspolitikk ved å videreutvikle noen hovedpoeng fra tidligere studier (se Bilder av «De andre», Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt, og Verdensbilder og selvbilder). Men så for et par uker siden leste jeg Jonas Gahr Støres programartikkel i Samtiden, «Utenrikspolitikk i forandringens tid» (2010), og samtidig begynte norske F16 fly å slippe bomber over Libya. Jeg måtte simpelthen skrive et helt nytt innlegg. Det forfølger de samme spørsmålene, men er basert på en nærlesning av Støres artikkel, av referater fra debatten i Stortinget om norsk bombing av Libya (29.3.2011), Stoltenberg-regjeringens stortingsmelding om utviklingspolitikken som en del av utenrikspolitikken, og den samme regjerings politikk overfor «mørkemenn» i FN og kristenfundamentalistisk misjon i Norge.
  Idealisme eller realisme Men aller først er det nødvendig å kommentere selve overskriften på seminarrekken. Den er mer tildekkende enn oppklarende.   De siste tiårene har det vært vanlig å snakke om utenrikspolitikk som om den dreier seg om å velge mellom idealisme eller realisme, eller mellom verdier og egeninteresser. Svært mye forskning og historieskriving har beskrevet utenrikspolitikken som om den beveger seg i spenningsfeltet mellom idealisme og realisme, eller mellom det som i norsk tradisjon er det samme; mellom verdier og egeninteresse. Norsk politikk overfor Afrika, Asia og Latin-Amerika, eller det som kalles sør-politikken, har i henhold til denne måten å snakke om utenrikspolitikk på vært idealistisk og moralsk begrunnet, mens «nord-politikken» har vært realistisk og basert på egeninteresser.   Mange hendelser har de siste årene bidratt til å underminere denne mektige fortolkningstradisjonen. En av de viktigste heter George W. Bush.
  Tilfellet George W. Bush Bush ble først beskrevet som realist; som oljeindustriens ridder i Det Hvite Hus, eller som Eminem rappet om krigen i Irak; «No more oil for blood». Bush ble så, for den samme krigen, symbolet på en idealistisk utenrikspolitikk. Han ble en en wilsonianer i cowboy-støvler, som det er sagt. Han ble deretter selve kroneksemplet på hvor galt det kan gå når en vil eksportere demokrati og nasjonsbygging med krigen som virkemiddel. Altså; hvis realisten og oljeindustriens representant, Bush, samtidig er en idealistisk nasjonsbygger i andre verdensdeler, hva er da en realist eller idealist?
  Idealistisk krigspolitikk og fredspolitikk som egeninteresse Også i Norge er det blitt tydelig at dette begrepsparet tilslører mer enn det oppklarer.

Krigene Norge deltar i begrunnes i hovedsak idealistisk. Aller tydeligst i tilfellet Libya, hvor Norge slipper bomber som et ledd arbeidet for i en FN-styrt verdensorden og for demokrati i Libya. Møtet i Stortinget hvor regjering fikk støtte for sin politikk, forgikk etter at Norge i fem dager hadde sluppet bomber over et afrikansk land. Typisk for den retoriske atmosfæren på møtet var hva KrFs representant sa; en uttalelse som bør få en sentral plass i fremtidig norsk idéhistorie om verdensbilder og selvbilder: «Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat». Referatet fra debatten i Stortinget på et tidspunkt hvor alle visste at Norge var ett av to land sammen med USA som ledet an i flyangrepene, gjør det klart: Ingen diskuterte mulige konsekvenser for regionale maktforhold, for Vestens posisjon i Afrika og verden generelt, for demokratiets mulighet i Libya, eller for Norges renommé. F 16 flyenes bomber var humanitære, idealistiske bomber.

Norsk fredsdiplomati begrunnes på den annen side i hovedsak med norsk egeninteresse. Som det heter i regjeringsdokumenter: «den moralsk og idealpolitisk funderte politikken ... blir et nødvendig virkemiddel for å fremme norske samfunnsinteresser i globaliseringens tidsalder». Tidligere utenriksminister Torbjørn Jagland sa at fredsengasjementet på Sri Lanka, for eksempel, ville føre til at flere land ville handle med Norge og siden verden slik ville oppfatte Norge som et fredselskende land, ville flere turister komme hit. Alle utenriksministrene siden begynnelsen av 1990-tallet har lagt vekt på at fredspolitikken var «utenforlandets» døråpner til de diplomatiske arenaer hvor beslutninger av betydning for Norge ble tatt.

Det avtegner seg et paradoks med store konsekvenser for hvordan utenrikspolitikken bør analyseres. Bombene slippes med en moralsk, idealistisk begrunnelse, mens fredsforhandlingene legitimeres med nasjonale egeninteresser. 
  Retorisk røykteppe Begrepene har altså mistet mening; de sier lite om den politikken som blir ført, men mer om hvordan den blir legitimert eller kritisert på sinnelagsetikkens grunn. Begrepsparene idealisme og realisme og moral og egennytte brukes til å legitimere alt og til å kritisere alt. I stedet for en diskusjon om konkrete spørsmål stimulerer de en abstrakt, upresis uttrykkskonkurranse langs et kontinuum som er uklart hvor begynner og hvor slutter og hva som er øverst og hva som er nederst. En utenrikspolitikk som hevder å være verdibasert eller realitetsorientert har ikke sagt noe om hva den konkret vil. Spørsmålet er selvsagt hvilke verdier, idealer og interesser en bestemt utenrikspolitikk skal fremme.

Den vedvarende diskusjon om vekting av idealisme versus realisme, eller verdier versus interesser gjør utenrikspolitikken om til en innenrikspolitisk, sinnelagsetisk revirkamp som kretser om begreper uten presist innhold.

Fremtidens historikere vil konkludere med, tror jeg, at den begrepsmessige makten til «idealisme versus realisme» perspektivet gjorde det vanskeligere for samtiden å oppdage hva som skjedde, og at dette bidro til at vesentlige sider ved utenrikspolitikken sjelden ble tema for diskusjon.  For hvem kunne være mot å gjøre «det beste» eller "mest «realistiske» Hva kunne en da si bortsett fra: «Lykke til Støre. Vi stoler på deg».
     Stater har ingen verdier eller interesser Idealisme versus realisme perspektivet rommer bestemte verdensbilder og selvbilder.

Den diskursive tradisjonen som har kretset rundt disse begrepsknippene hviler også på en oppfatning om at stater har intensjoner. De westfalske temaene har dominert, og fokus har vært nasjonalstaten og dens (tilskrevne) objektive interesser og verdier. Det har nedfelt seg i i forskningsspråket og dagligtalen: USAs interesser, Norges interesser eller den norske statens verdier etc. Men stater besitter ingen intensjoner, interesser eller verdier. Ulike sosiale grupper i samfunnet og utenrikspolitiske aktører har imidlertid intensjoner, verdier og interesser og vil søke å maksimere sin makt over statens utenrikspolitikk.

Enkelte innflytelsesrike fortolkningstradisjoner har for eksempel basert seg på teorien om at statens utenrikspolitikk reflekterer den herskende økonomiske klassens interesser. Men for det første vil det være ulike oppfatninger om hva som konstituerer denne klassens utenrikspolitiske interesser. For det andre kan helt andre grupperinger, nettopp på grunn av den dominerende økonomiske klassens uklare og ofte motstridende interesser, dominere utenrikspolitikken.

Det er derfor mer hensiktsmessig å lete etter hvilke personer og grupper som, til tross for andre innbyrdes forskjeller, deler tilstrekkelig med felles oppfatninger om utenrikspolitiske initiativ til at de blir forfulgt gjennom kollektiv handling, og som har makt nok til å forme, påvirke eller sette begrensinger for statens politikk. Eks: I USA er det generell enighet om at det militær-industrielle kompleks har hatt en strukturerende innvirkning på utenrikspolitikkens mål og metoder. Og i en periode under George W. Bush preget altså en neo-konservative gruppe med intellektuelle USAs politikk.

Skal en politiker ha håp om å utvikle en presis, målrettet utenrikspolitikk må han eller hun følgelig ikke bare ha en analyse av verdensutviklingen, men også av de forholdene i hjemlandet som legger spesielle føringer for hva en kan gjøre. I Norge er det spesielt viktig å forstå rollen til hva jeg kaller det bistandspolitiske kompleks.       Global realisme I 2010 skrev utenriksminister Støres en interessant programartikkel i Samtiden. Her presenterer han regjeringens strategi for norsk utenrikspolitikk i hva han kaller "forandringenes tid", og ber om diskusjon.

Støre er som meg kritisk til begrepsparet idealisme versus realisme og foreslår alternativet "Global realisme". Men hva betyr dette? Fra en synsvinkel, og tolket bokstavelig, er det jo en platt selvfølgelighet. Men gitt artikkelens prosjekt er det åpenbart at parolen ønsker å signalisere at Støre mener utenrikspolitikken opererer på en større global arena og at den bør være mer realistisk enn tidligere. Han presiserer så "global realisme" på følgende måte: "I orienteringen av utenrikspolitikkens retning blir to dyptgående mål stående igjen: Vi må fokusere på våre interesser og vi må fokusere på vår innsats i verden".  Men dette er jo ikke akkurat originalt eller retningsgivende for politikken, fordi det er dette alle lands utenrikspolitikk handler om, i går som i dag, som i morgen. Det å "fokusere" på "våre interesser" og "vår innsats i verden" er det vanskelig å kalle en strategi.     Forandringenes tid Artikkelen tar utgangspunkt i at vi lever i "forandringenes tid", og her snakker han ikke om norsk politikk, men om utviklingen i verden. Men er dette en heldig forståelse av vår tid? Er det "mer" forandring nå enn i 1905, under Første verdenskrig og revolusjonene i Europa, i Egypt og i Kina, eller under Den Andre Verdenskrig, eller under kolonisystemets sammenbrudd eller Murens fall? Neppe. Det som kjennetegner vår tid er altså ikke "forandring" i motsetning til andre epoker, men hva vår tids forandringer innebærer av nye utfordringer. Støre nevner noen utviklingstrekk, men presenterer ingen analyse som kan legge grunnlag for en tydelig strategi, med bestemte mål, basert på klare verdivalg.

Et utviklingstrekk han understreker er bla. at "betydningen av identitet" er "et undervurdert fenomen, både i faglitteraturen og den politiske samtalen". Dette skriver altså utenriksministeren i 2010, etter at verden siden 1990-tallet har flommet over av bøker og diskusjoner om etnisk identitet på Sri Lanka, Balkan, Rwanda, og etter at verden i et par hundre år har diskutert forholdet mellom nasjonalstaten og identitet!  Utenrikspolitikk har jo alltid i stor grad dreid seg om identitetsproblem. Husk Sudetenland!     Gud og utenriksministeren Han skriver videre at "vi bare kan forstå den verden vi lever i, dersom vi tar inn over oss og forstår folks følelser og syn på fremtiden". Jeg er redd utenriksministeren her har tatt på seg en for stor oppgave, eller han må mene at det er umulig å forstå verden. For ingen kan noensinne forstå "folks følelser og syn". For hvilke folk dreier det seg om? Alle kineserne? Amerikanerne. Syrerne? Det er en umulig nok oppgave å kjenne til alle disse menneskenes "syn". Men Støre mener at vi også må kjenne deres "følelser". Jeg som ikke en gang kjenner mine egne! Og det er, skriver Støre, ikke nok å forstå dem, men det er nødvendig å ta deres følelser og syn "inn over oss". Men dette er en oppgave for Gud, ikke mennesker, selv ikke for en utenriksminister.     Gammelt som nytt Støre konkluderer disse notatene med et forslag: "det krever blant annet en bedre innsikt i religioners rolle". Det kan ingen være uenige i, men det har vel alltid vært et krav til utenrikspolitikken. Men så skriver han: "Ja, religion viser seg å være en spire til konflikt". Støre skriver "viser seg". Men det er da ikke noe nytt at religion har ført til konflikt; det bør vel være nok å vise til korsfarertida, 30-årskrigen på 1600-tallet, Elizabeth I og Maria Stuart og krigene mellom England og Skottland, Pakistan og India på 1940-tallet, Irland på 1980-tallet, Sudan og Sri Lanka i generasjoner etc.

Med andre ord; mye av det Støre beskriver som nytt i "forandringenes tid", er ikke nytt i det hele tatt, men ved å oppfatte det gamle som nytt, eller det kontinuerlige som brudd, etableres en kaotisk, ny sammenheng hvor det oppfattes som lett intellektuelt umodent å spørre etter en analyse eller en strategi.

På slutten av artikkelen sammenfatter Støre hva Norges skal gjøre på den globale arena under overskriften "Det norske engasjementet". Han skriver at Norge skal samle seg om: "Universelle sosiale og politiske menneskerettigheter, den nordiske likhetsmodellen, strategisk satsing på forsoning og internasjonal dialog".     Forsoning med hvem Men igjen; er dette en strategi og hva betyr disse ordene? Hva er "forsoning", dvs. hvem skal forsones? Fattige og rike? USA og Frankrike? Hutuer og tutsier? Briter og boere? Eller er det Vesten som må forsone seg med Taliban, eller Det muslimske brorskap og Yusuf al-Qaradawi? Og hva er "internasjonal dialog"? Er det ikke det diplomati alltid har vært? Og hva med bombingen Norge driver med i Libya? Er det forsoning, eller dialog? Og hva betyr eksport av den nordiske likhetsmodellen, og til hvilke land skal den spres? Til Irak, til Sør-Sudan? Eller kanskje Afghanistan? Og så det mest ambisiøse av alt: "Universelle sosiale og politiske rettigheter", som det står skrevet. Dette dekker jo alle spørsmål i alle samfunn, samtidig som alle vet at alle disse rettighetene ikke kan innføres overalt og på samme tid, at realiseringen av en verdi kan gå på bekostning av en annen verdi osv. Og hva er målene? Og er humanitære intervensjoner en velegnet metode?     Debatt og taushet Støre skrev altså en artikkel i Samtiden i 2010 hvor målet var å vekke debatt. Måneder senere er det klart at det gjorde den ikke. Det sier noe om norsk offentlighet og det bistandspolitiske komplekset. Men, og det er det sentrale her; det sier også noe om artikkelens form. Vage meninger er pakket inn i et slags intellektualistisk språk, samtidig som teksten er krydret med verdimarkører alle vil være enige i. Sånn sett er det et skriftstykke som undergraver sin egen målsetting, men som lykkes om målet er å gi regjeringen en fri hånd til å gjøre hva den måtte finne for godt. Hva som står der og hva som ikke står der blir tydeligere ved å holdes opp mot andre regjeringsdokument og Støres utenrikspolitiske praksis.   Samle eller spre Regjeringen la frem en stortingsmeldingen om utviklingspolitikk og utenrikspolitikk i 2009, kalt «Klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom». Regjeringen understrekte her at Norge ikke kan gjøre alt, men må konsentrere seg om noen få områder der landet har spesiell kompetanse, dvs. der man kan gjøre "en forskjell", som er Støres uttrykk i Samtiden. Meldingen slår fast: «Stat-til-stat-bistanden skal i større grad dreies mot områder der Norge har anerkjent kompetanse og der den norske innsatsen er etterspurt og gir merverdi for samarbeidslandet. Følgende sektorer peker seg ut: Klima, miljø og bærekraftig utvikling, fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, olje og ren energi, kvinner og likestilling, godt styresett og kamp mot korrupsjon.»     Kan ikke - kan? Regjeringen skriver altså at Norge har en anerkjent og etterspurt kompetanse på hva som i realiteten er — alle områder. Et hvert område av samfunnslivet kan jo definere seg inn under disse satsingsområdene. Regjeringen insisterer på at den konsentrerer virksomheten på samme tid som den eksplisitt hevder at Norge skal kunne gjøre alt fordi Norge kan alt.

Regjeringen legger i samme melding vekt på at Norge skal spisse sin bistand geografisk: «Den gradvise dreiningen av bistand, gjennom alle kanaler, mot land som er på vei ut av en voldelig konflikt og land som har særskilte klimautfordringer, vil fortsette.» Men siden regjeringen insisterer på at vitenskapen entydig har slått fast at store menneskeskapte klimaendringer er på gang, må den jo også mene at alle land vil ha «særskilte klimautfordringer». Og hva betyr det at Norge skal satse på land som er på vei ut av en «voldelig konflikt»? Betyr det Sri Lanka, etter at de tamilske tigrene er knust? Er det nå Norge skal satse der? Betyr det at Norge skal satse mer i Rwanda, eller Elfenbenskysten, eller Egypt, og ikke minst i Libya? Eller er det Colombia, Guatemala, Burundi, Filippinene, Den demokratiske republikken Kongo, Mexico, Liberia og alle disse landene som Norge aldri har arbeidet noe særlig i før, regjeringen nå skal satse på?     Om å prioritere alt Mens de erklærer at de spisser sin bistand, og Støre skriver i Samtiden at "Det er alltid en fare for at vi sprer innsatsen og ressursene for tynt. Vi må prioritere, gjøre mindre av noe for å gjøre mer av noe annet", har regjeringen samtidig lagt opp til satsing på alle land og alle temaer. Ved at regjeringen insisterer på å prioritere uten å prioritere er det heller ikke noe grunnlag for diskusjon om politikken. Og aktørene innenfor det bistandspolitiske systemet vil derfor heller ta del i en markeringskamp om systemets ressurser. Siden alt er prioritert kan alle aktørene med rette si: Gi penger til oss! Regjeringen har samtidig smart nok skaffet seg ryggdekning for at ethvert politisk utspill og finansiering av et hvert tiltak kan begrunnes med en tilsynelatende strategisk argumentasjon.   En metode eller en politikk? Støre skriver i Samtiden at regjeringen har "brukt mye ressurser på å utvikle en utenrikspolitisk metode" for å konsentrere" virksomheten. Det er ingen grunn til å tro at Støre ikke mener det han skriver. Og det er nettopp det som er problemet. For er det noe historien på feltet viser så er det jo nettopp at konsentrasjon ikke dreier seg om metode, men om — politiske valg. Ingen tidligere stortingsmelding har bygd sin «strategi» på at Norge har kompetanse på hva som i realiteten er alle områder. Aldri før har heller Norge satset på å dreie sin innsats mot alle land, slik meldingen i realiteten går inn for. Etter at meldingen ble vedtatt og Støre skrev sin artikkel har utviklingsminister Erik Solheim eksplisitt gått i mot en reduksjon av antall land Norge arbeider i, med en ny og konkret begrunnelse; det "ville være veldig trist å kutte i bevilgningene til frivillige organisasjoner" og "særlig", som han sier, norsk misjons arbeid (se Vårt Land, 4. 12.2010).

Utenrikspolitikkens praksis bekrefter altså min analyse av Støres tekst.     Send Oslo Kristne Senter og Levende Ord til Afrika Altså; på samme tid som Støre skriver at identitet blir stadig viktigere, at det har vist seg at religion er "spiren til konflikt", at Norge skal "samle sine innsatser", har Gahr Støre som utenriksminister bevilget over ett tusen millioner kroner til norsk misjons arbeid i rundt 40 land. Som Solheim har understreket; siden misjonen arbeider i så mange land vil ikke regjeringen redusere antall land norsk utenrikspolitikk drives i.

Regjeringen har økt den finansielle og politiske støtten til misjon, ikke bare gjennom paraplyorganisasjonen Bistandsnemnda, men også direkte, og til nye organisasjoner som Global Aid Network, en paraplyorganisasjon for karismatiske bevegelser som Oslo Kristne Senter i Oslo, Levende Ord i Bergen og Karismakirken i Stavanger. Mens Norge deltar i krig i to muslimske land har regjeringen svart positivt på og gitt penger til misjonsorganisasjonenes forslag om å organisere folkemøter i landets tre største byer om religionens betydning, ledet av Kjell Magne Bondeviks Oslo-senter. Mange av disse organisasjonene har omtalt seg selv som fundamentalistiske samtidig som de naturligvis ser på bistand og misjon som to sider av samme sak.     Mørkemenn her og der Grunnen til at statsfinansiert misjon er så viktig å diskutere, er selvsagt at religion og misjon er viktig. Misjonen har uten tvil spilt en stor rolle i å forme samfunns utvikling. Det er nettopp på grunn av dybden i misjonens verdier og overbevisning at utenrikspolitikkens paradoks blir så tydelige. Norge bruker tid og ressurser på å kjempe mot hva Utenriksdepartementet kaller religiøse "mørkemenn" i FN og deres forsøk på å skru klokken tilbake når det gjelder syn på homofili etc., men sender tilsvarende "mørkemenn" ut i verden støttet over statsbudsjettet. Norge har bygget sin utenrikspolitiske strategi og fredsaktivisme på at landet oppfattes som interesseløst, som nøytralt, men lar seg i mange land representere av kristenfundsmentalistiske organisasjoner.

Mens det i Danmark litt unyansert, men likevel med en viktig kjerne av sannhet sies at flagget følger flesket, kan en i Norge si at flagget følger Pinsevennenes Ytremisjon og alle de andre organisasjonene, men uten at Stortinget eller de politiske partiene har diskutert konsekvensene.

Regjeringen avviser altså en sterkere geografisk konsentrasjon av norsk innsats fordi misjonen arbeider i så mange land. Dette kan også antyde den strukturerende betydning hva jeg kaller det "bistandspolitiske kompleks" har på utenrikspolitikkens praksis.      Utenrikspolitikken og sverming Internasjonalisering og institusjonelt mangfold har skapt et vell av nye aktører innenfor utenrikspolitikken. Noe overdrevent er dette beskrevet som "Microsoft matters, but so do the Marines". Nasjonalstatens unikhet har endret seg og det pågår, mener mange, en "de-territorialisering av samtidens livsverdener. De samme generelle prosessene gjør seg også gjeldende i Norge, Flere og flere departementer blir sentrale, ikke minst Finansdepartementet pga Statens Pensjonsfond utland, men også Handelsdepartementet, Justisdepartementet osv. Selv fylker driver sin egen utenrikspolitikk med kontorer i Brussel. I tillegg kommer store selskaper som Statoil, som for eksempel har påvirket hvor Norge har etablert ambassader i de siste årene. Til sammen utgjør dette et svært komplekst bilde som ennå ingen har analysert og som vi derfor heller ikke forstår.

Utforming og gjennomføring av utenrikspolitikken har ulike forutsetninger og rammebetingelser i forskjellige land. Men hva som er mest spesielt i Norge er det usedvanlig store og mektige sørpolitiske systemet og det innebærer at utenrikspolitikken ikke kan forstås uten at dette komplekse institusjonelle og sosiale systemet trekkes inn i analysen.    Sverming og Det nasjonale godhetsregimet Utenriksminister Støre omtaler aktørmangfoldet i sin artikkel i Samtiden i 2010 og kaller det "sverming". Det er sikkert en dekkende metafor for hvordan han føler det stadig økte antallet aktører som kretser omkring Viktoria Terrasse, systemets eller politikkfeltets ressurssentrum og reisekasse. Men å kalle det en sverm erstatter ingen analyse, og hvordan det virker inn på utenrikspolitikkens diskurs og praksis.

Da jeg for noen år siden brukte begrepet "Det nasjonale godhetsregime» var det for å kunne analysere de særegne formene for maktutøvelse som har preget det sørpolitiske systemet i Norge, og for å understreke dets nasjonale betydning og regimeaktige karakter. Når det gjelder dette regimets innflytelse på norsk utenrikspolitikk er det mer hensiktsmessig å snakke om det bistandspolitiske kompleks.     Det bistandspolitiske kompleks Begrepet "bistandsindustrien" er bare delvis dekkende. Dels fordi det mister regimets særtrekk; de tette, til tider symbiotiske forbindelsene mellom stat, organisasjonsliv og forskning/konsulentvirksomhet. Og dels fordi det gir inntrykk av en profesjonalitet og effektivitet som uttallige studier har vist at det ikke besitter. Vi snakker i dag om et miljø på et par hundre organisasjoner, og noen av dem har fått flere milliarder kroner i støtte bare i Støres periode. Flere av dem har mer enn 1000 ansatte. Stadig flere forskningsinstitutt og konsulentbedrifter er knyttet opp til utenriks- og bistandspolitikken. Det er et system med enkeltpersoner som har bidratt både til utvikling og fred, men og aktører som kun har iscenesatt seg selv som de fattiges redningsmenn, og et system hvor institusjonell overlevelse og ekspansjon er en svært viktig drivkraft. Siden mer og mer av deres aktivitet finansieres over Utenriksdepartementets budsjett, påvirker dette selvsagt aktørenes måte å begrunne sin aktivitet på. Egeninteresse kamufleres som en eller annen form for allmenninteresse, dvs. som iverksettere av norske utenrikspolitiske interesser.     Redskapenes makt Dette er et politikkfelt hvor maktrelasjonene er komplekse. Det er ikke slik at det er de såkalte ikke-statlige aktørene som alltid er underlegne Utenriksdepartementet. Jeg har i tidligere studier vist hvordan Kirkens Nødhjelp i lange perioder utformet og iverksatte norsk utenrikspolitikk på Afrikas Horn, med Utenriksdepartementet på slep. Og maktutredningen gjorde et poeng av at systemets oppbygning er slik at enkeltpersoner i organisasjoner og departement kan ha en innflytelse over statens faktiske utenrikspolitikk som ikke står i noe rimelig forhold til deres formelle posisjon. Og på grunn av alle pengene som departementet må fordele hvert år, er det blitt slik i mange tilfeller at det er departementets ansatte som må dyrke relasjonen til potensielle kanaler. En sentral byråkrat i UD fortalte meg en talende historie: han måtte passe på at han ikke kom på kant med organisasjonene, fordi da kunne han få problemer med å få tømt budsjettposten før året var omme.

Dette svære miljøet med folk som arbeider med fredspolitikk og utviklingshjelp har også påvirket rekrutteringen til den utenrikspolitiske ledelsen. Utenriksministeren kommer fra FN og Røde Kors. Utviklingsministeren fra Handikapforbundet og fredsdiplomati. Forsvarsministeren er tidligere bistandsminister og styreleder i Norsk Folkehjelp. Statssekretæren i Forsvarsdepartementet kommer fra NUPI. Statssekretær i Utenriksdepartementet kommer fra Attack. De sentrale politikerne kommer altså fra det bistandspolitiske kompleks, og vil selvsagt være påvirket av dette systemets verdensbilder og selvbilder.   Den humanistiske internasjonale De nasjonale bistandspolitiske aktørene er samtidig en del av det som kalles den "humanistiske internasjonale", dvs. et globalt miljø av folk som arbeider med de samme spørsmålene og som får økende internasjonal makt og status. Kombinasjonen av institusjonell ekspansjon gjennom FN og andre internasjonale organisasjoner, og den økte tendensen som store selskaper og kjendiser har til å "brande" seg selv som samaritaner, gjør at enkelte forskere snakker om en ny global elite. De nasjonale bistandspolitiske systemene er springbrettet inn i denne eliten.

Dette sørpolitiske systemet, eller bistandspolitiske kompleks, har vært organisert rundt noen sentrale verdensbilder og selvbilder av nærmest konstituerende betydning. Jeg har ikke plass til å gå inn på alle disse her, og kan bare vise til tidligere studier), men en grunnleggende forestilling må likevel kort nevnes, fordi den så godt kan belyse analysen av Støres artikkel og debatten om idealisme versus realisme.
  Interesseløs og stedfortredermakt Ikke noe annet politisk miljø har så systematisk og over så lang tid insistert på at de fundamentale verdiene de representerer og kjemper for er universelle, at de er "kulturnøytrale" og derfor i bunn og grunn ikke-politiske. Aktørene har iscenesatt seg selv som "interesseløse"; de handler som representanter for "de fattige i Sør", "det sivile samfunn", "urfolk", eller på vegne av FN ol. De besitter ikke selv noen makt, men må likevel lyttes til på grunn av denne tilskrevne stedfortredermakten. Jeg har i årevis analysert utviklingshjelp som statsfinansiert eksport av vestlige sivilisasjonsverdier, dvs. det er umulig å tenke seg bistand uten at det også er et forsøk på å spre vestlige verdier som individenes rettigheter overfor staten, ideen at utvikling er samfunns naturtilstand, parlamentarisk demokrati, likestilling mellom kjønnene osv. Utviklingshjelpen som utenrikspolitisk virkemiddel er derfor i et slikt perspektiv et middel til å gjøre verden mer lik "oss". Skal denne svært komplekse diffusjonsprosessen lykkes i å skape utvikling i en verden hvor kritikken av disse verdiene blir stadig mer høylydt og voldelig, kreves det mye politisk kløkt og klare analyser av utenrikspolitikkens strateger.

Men ved å insistere på å være forkjemper for universelle verdier, på å handle på andres vegne, og ved å diskutere politikken innenfor sinnelagsetiske dogmer, har ikke dette politikkfeltet et språk for rasjonelt å håndtere denne type dilemmaer i politikkens praksis. Det blir umulig å erkjenne at kampen for menneskerettigheter er kamp for vestlige verdier. Det blir nødvendig å operere som om misjonering for bestemte religiøse retninger ikke finnes, eller er helt uten betydning. Og bombing av Libya og regimeendring i Afrika diskuteres ikke juridisk eller sivilisasjonshistorisk, men rettferdiggjøres som en kamp for universelle verdier og en FN-styrt verdensorden. Det dominerende perspektivet må følgelig holde alle faktiske dilemmaer og paradokser utenfor det diskursive univers, for å kunne opprettholdes som et legitimitetsproduserende reservoar.

For hvordan er det ellers mulig å entusiastisk støtte norsk bombing av Libya, sende norske misjonærer til Afrika og Asia, sende stadig flere frivillige organisasjoner ut i verden i en tid da skepsisen til dem øker i mottakerlandene, samtidig som en oppfatter seg selv som interesseløs og bærer av universelle verdier?

Teksten er et foredrag Terje Tvedt holdt på Litteraturhuset 3. mai, som en del av foredragsserien «Idealisme eller realisme».