Om å forstå prostitusjon

Skammen rundt seksualiteten har alltid vært brukt - og brukes fremdeles i vår moderne tid - som et virkemiddel for å regulere seksualiteten, og ikke minst den enkeltes seksuelle handlinger. I vår kultur har det å skulle forholde seg til egen seksualitet tilsynelatende vært kjønnsbestemt, i den forstand at kvinnen er blitt definert som ansvarlig og dermed er den som bør skamme seg - mens mannen bare er ledet, lokket og fristet til noe han ikke kunne motstå.

Samtidig er det en realitet at mange menn strever med sin seksualitet og sine følelsesmessige relasjoner til andre mennesker. Også menn knytter skam til seksualitet, selv om dette vanligvis ikke blir så mye snakket om. I den grad vår redsel og frykt for å oppleve skam hindrer oss i å bruke vår seksualitet på en undertrykkende og ulikeverdig måte overfor andre mennesker, så er skamfølelsen et viktig virkemiddel.

Det er snart tid for mange nordmenns påskeutfart til fjellheimen - noe som kan gi oss et annet og aktuelt eksempel på hvordan skambegrepet blir brukt i ulike sammenhenger. En av våre kjente fjellvettregler lyder «...ingen skam å snu». Hvorfor er det nødvendig å understreke at det ikke er noen skam å snu? Jo, for at folk ikke skal tro at de taper ansikt hvis de skjønner at de av en eller annen grunn ikke greier å gjennomføre skituren de har satt seg fore. De skal slippe å skamme seg. Skam brukt i denne betydningen uttrykker en mening om at skamfølelse er et hinder for å få oss til å gjøre det som helt klart er et rasjonelt og riktig valg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frykten for å bli påført en skamfølelse kan hindre noen av oss i å handle rasjonelt og riktig i ulike sammenhenger. Hver og en av oss har nok både ulike oppfatninger og ulike erfaringer med begrepet skam. Vi som er i nær kontakt med kvinner - og menn - som har vært utsatt for seksuelle overgrep, vet at den utsattes skam og skyldfølelse er et stort hinder i kampen for å overleve overgrepene. I vår kultur er hver og en av oss preget av taushet rundt det vi opplever som den vanskelige seksualiteten, og spesielt taust blir det når vi står overfor mennesker som har opplevd seksualiteten brukt mot seg som et våpen. Skamfølelsen blir et privat prosjekt hos offeret - og kanskje også hos gjerningsmannen.

Samtidig ser vi en enorm eksponering av seksualitet i vårt samfunn. Det brytes stadig nye grenser for hvordan vi kan snakke om og fremstille seksualitet i offentligheten. Data og internett er velkjent for mange og brukes som kommunikasjonsmiddel i mange private hjem. Disse nye mediene øker i høy grad våre muligheter til å kommunisere og skaffe oss informasjon om såkalte forbudte temaer. I den grad dette er med på å bryte ned en undertrykkende taushet på seksualitetens område, så er det utvilsomt bra.

Men denne frie formidlingen av seksualitet har også mange negative konsekvenser, noe vi har sett flere alvorlige eksempler på de siste år. Det at sex i seg selv gis en spesiell status og egenverdi kan være med på å underbygge et krav om enkeltmenneskets rett til seksuell utfoldelse på bekostning av andres integritet og menneskeverd.

Jeg tror samfunnets skamlegging av seksualitet generelt og den enkeltes skamfølelse for egne behov og lyster spesielt, er bakgrunnen for at de fleste menn i vårt samfunn ikke kjøper sex. Også menn som kjøper sex, kan oppfatte at det de gjør er skambelagt - og hvis de gjør det, så blir selve skamfølelsen et hinder for å kunne endre sin situasjon og sine valg.

Jeg tror derfor ikke at sexkjøpere slutter å kjøpe sex om vi sier at de burde skamme seg over det de gjør. Tvert imot tror jeg de er i en situasjon hvor nettopp det å si at de burde skamme seg, gjør det farligere for kvinnen de kjøper sex av. Skamfølelsen omsettes i aggresjon. Å måtte skamme seg over å kjøpe sex, vil for mange menn innebære at en vond sirkel blir forsterket og en vanlig intim relasjon til kvinner blir mer komplisert. Din egen skamfølelse snakker du nødig med andre om! Jeg tror det vanskeliggjør en dialog med menn nettopp om det å kjøpe sex, om vi opprettholder og mer eller mindre ærlig mener at de burde skamme seg.

Enkelte hevder at kjøp og salg av seksuelle tjenester «er greit». Jeg deler ikke denne oppfatningen. Prostitusjon, kjøp og salg av seksuelle tjenester, er ideelt sett ikke ønskverdig i noe samfunn. Men dette er et problem som må møtes med sosialpolitiske tiltak og ikke kriminalpolitiske. Lovgivning og trusler om straff kan ikke regulere denne atferden. Utgangspunktet for at vi har et kjønnsmarked, hvor seksualitet og intim kontakt med et annet menneske kan selges og kjøpes, er at intime relasjoner er et grunnleggende menneskelig behov som noen mennesker opplever de har få muligheter til å få dekket. Jeg er ikke villig til å fordømme disse menneskene. Men jeg ønsker en langt større åpenhet og aksept for at noen er i denne situasjonen. Jeg tror en slik form for åpenhet kan fremme en dialog på dette området, og kanskje i beste fall føre til nye og bedre (?) handlingsalternativer.

I kriminaliseringsdebatten fremstilles mannen som overgriper og kvinnen som offer. Dette mener jeg er et bilde som forsterker forskjellene og opprettholder myter om menn og kvinner. Det er mye å si om menns overordnete posisjon på noen nivåer i vårt samfunn, og det er mye å si om hvorfor de har denne posisjonen. Men jeg er ikke villig til - med utgangspunkt i denne realiteten - å fremstille kvinner som offer og menn som potensielle overgripere. Dette er langt mer komplisert enn som så.

Både menn og kvinner er mennesker med følelser, intellekt og muligheter til å ta rasjonelle valg. Både menn og kvinner er i utgangspunktet gitt denne muligheten. Når vi debatterer prostitusjon, forutsetter vi at selgeren - som oftest en kvinne - er fratatt muligheten til å ta et rasjonelt valg, mens kjøperen - som oftest en mann - fullt og helt er gitt denne muligheten. Begge deler er like usant. Hvem som har størst mulighet for å foreta et rasjonelt valg i denne situasjonen, varierer fra menneske til menneske, ikke fra kjønn til kjønn.

På samme måte som jeg ønsker meg en langt mer nyansert debatt om enkeltindividets ansvar, eller om kvinner og menn som kjønn på dette markedet, ønsker jeg meg også en mer nyansert debatt om denne samfunnsskapte virkeligheten. Vi vet, både nasjonalt og internasjonalt, at det er kvinners fattigdom og mangel på tilgang på penger som ligger bak deres valg. (Fattigdom må forstås kulturelt, det er andre måter å være fattig på i Norge enn for eksempel i Russland.) Den kriminaliteten som preger dette markedet er det viktig å angripe uten å sette spørsmålstegn ved den enkelte aktørs, og da spesielt selgerens eller kjøperens moral. Bak prostitusjonsbegrepet skjuler det seg ekstreme overgrep mot barn og kvinner. Mennesker kidnappes, kjøpes og selges som en vare over landegrensene. Kvinner og barn holdes innesperret, mishandles og i verste fall myrdes. Store pengesummer omsettes og tjenes på dette markedet, av helt andre enn selgerne og kjøperne.

Omfattende kriminalitet skjules bak prostitusjonsbegrepet. Når volden, overgrepene og trakasseringen mot kvinner og barn på denne måten blir definert som tilknyttet prostitusjonsvirksomheten og gjort identisk med denne, blir resultatet at myndighetene tilsynelatende ikke klarer å skille mellom det som er vold og overgrep på den ene siden, og det som er kjøp og salg av seksuelle tjenester på den andre siden. Dermed kommer man også lett i den uheldige situasjonen at man ikke kan bruke vanlige, brukbare virkemidler mot volden.

Ekstreme feminister og kvinnegrupper har vært sentrale eksponenter for denne sammenblandingen av vold og prostitusjon. En slik analyse får først og fremst den konsekvens at kampen mot volden som vi finner i prostitusjonens kjølvann, blir forkludret og forhindret. Jeg ønsker med dette å fremme en debatt med større grad av nyansering på dette området. Slik kan vi bedre finne gode analyser og brukbare tiltak innen det som nå er sammensauset som seksualitet, skam, prostitusjon, vold og kriminalitet.