Om å forstå protestene

Seniorrådgiver ved Diakonhjemmets Internasjonale Senter (DIS), Helene Bank, tar i denne kronikken for seg de kraftige demonstrasjonene mot blant annet Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon. Hun argumenterer for at det bak sprikende uttrykk finnes et samlende hovedbudskap som det er viktig at regjeringen og ministrer begynner å forstå, om ikke protestene skal føre til omfattende konflikter.

Gjennom de siste 30 år har utviklingen blitt preget av en stadig skjevere fordeling av makt og ressurser mellom fattige og rike land. Siden annen verdenskrig har de såkalte Bretton Woods Institusjonene, IMF og Verdensbanken og nå Verdens handelsorganisasjon (WTO) styrt utviklingen gjennom å gi «råd» til verdens regjeringer om hvilken økonomisk politikk de skulle føre. «Markedet» er gjort til dommeren. Med dagens beslutningssystem i Banken og IMF er det de vestlige land som har flertallet. Er det rart at demonstrantene hevder at dette flertallet kanskje er misbrukt til å gi råd som sikrer den vestlige verdens interesser? Spesielt når utviklingsland i dag ikke får benytte de beskyttelsesmekanismer for matproduksjon og næringsliv som vi bygget vår rikdom og vårt velferdssamfunn på. # Dette ser åpenbart ikke bistandsminister Sydnes når hun forsvarer Verdensbanken. Sydnes kjenner ikke igjen den «banken som det demonstreres imot» - «den banken eksisterer ikke», mener hun. «Banken har gått gjennom en radikal utvikling,» er hennes svar på demonstrantenes anklager. «Vi er godt fornøyd med det banken gjør,» sier hun videre.

Sydnes er ikke den første minister som ikke kjenner seg igjen i budskapet til demonstrantene. Ikke den første minister som ikke forstår hva som samler flere titalls tusen til demonstrasjoner i gatene, i Seattle, i Davos, i Bangkok og nå i Washington. Senere i år vil vi se dem også i Genhve og i New York.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er naturligvis et problem for demonstrantene at ministre ikke kjenner seg igjen i kritikken - deres budskap når ikke fram. Men det bør også være et tankekors for ministeren, for demonstrantene og deres sympatisører blir en stadig større del av den velgermasse som skal sørge for regjeringers gjenvalg.

Demonstrantenes hovedbudskap er det samme som da Ann Kristin Sydnes var aktiv i Idégruppen om Nord/Sør: «global rettferdighet». Dette er i prinsippet fortsatt alle enige om, og da burde vel både ministre og demonstranter sove rolig?

«Demonstrantenes budskap er sprikende.» Dette er ministre, forskere, diplomater og byråkrater helt enige om. Konsekvensen av denne konstatering er skremmende: Når det ikke er et felles budskap bak hovedbudskapet, da er demonstrasjonene og de tusenvis av demonstranter ikke mye å ta alvorlig!?!

Her tror jeg Sydnes bør kreve mer av sitt departement, og sørge for møte med organisasjoner som jobber på grasrotnivå. Det at solidaritets-, menneskeretts-, kirkelige, bistands-, miljø-, arbeidstaker-, student- og gjeldsslette- organisasjoner samles under et slagord: «GLOBAL RETTFERDIGHET», er et uttrykk for at alle disse mener at det systemet Verdensbanken, IMF, WTO, G7 og deres regjeringer prediker, ikke fremmer global rettferdighet.

Hvilke erfaringer er det disse menneskene har som gjør at de kan samles under dette ene budskap?

I en ny globalisert verden vil regjeringer og politikere være nødt til å mestre at ikke bare kapitalen flyter fritt. Også mennesker og deres erfaringer og kulturer flyter fritt. Derfor kan tusenvis av norske velgere komme til å stemme til beste for sørlige Afrika og Latin-Amerika, ikke bare til beste for egen lommebok. Menneskene kan tenke langsiktig. For mennesker som ikke lever et politikerliv, betyr valgperiodene mindre - mange vil tenke lenger. En stadig mer urettferdig verden er en ustabil verden for våre unger og deres unger.

Det finnes et mer inngående felles budskap fra demonstrantene og dem de representerer. I forkant av WTOs ministerkonferanse i Seattle var det mer enn 1000 organisasjoner fra hele verden, med ulike formål, som hadde undertegnet et felles opprop. Det finnes et omfattende analysemateriale og utallige eksempler som underbygger kravene i oppropet. Bak kravet om gjeldssletting ligger det omfattende analyser, bøker og artikler og underskrifter. Bak motstanden mot en multilateral investeringsavtale ligger omfattende analyser av mulige konsekvenser for ulike sektorer, i ulike land. Bak demonstrasjonene i Washington ligger det nok en erklæring der

budskapet er utdypet. Men det krever at en leser dokumentasjonen - mye er blant annet samlet på Third World Networks hjemmeside: http://www.twnside.org.sg/, også Utviklingsfondet har samlet mye av dette - til dels oversatt til norsk på http://www.u-fondet.no

Demonstrantene, og de som sympatiserer med dem, mestrer fra ulike vinkler å se at andres kamp er en annen side av deres egen kamp. Det handler om en uhemmet markedsliberalisme som reduserer mennesket til forbruker og arbeidskraft, naturen til råstoff og fyllplass, mål og visjoner til et spørsmål om BNP og profitt.

«Banken har gått gjennom en radikal utvikling,» sier Sydnes. Nei, Sydnes, i dette perspektivet har Banken ikke gjennomgått annet enn mindre justeringer i egen aktivitet - det som er mulig innenfor et selvbekreftende system. Til og med Bankens sjeføkonom, Joseph Stiglitz, har innrømmet det i foredrag og rapporter han har skrevet (Stiglitz har nå sluttet i Verdensbanken). Det er regjeringer, med press fra sine befolkninger/velgere, som kan endre systemet radikalt, gjennom å legge andre verdier til grunn. Innse at den laissez faire-markedsliberalistiske teori som Verdensbanken og IMF har lagt til grunn for sine «råd» til utviklingsland, skaper flere problemer enn den løser. Innse at kanskje ikke alle land og kulturer er best tjent med å kopiere den vestlige verdens styrings- og verdisystem. Dette handler om demokrati og menneskerettigheter.

Demonstrantene er organisert, men det er en ny form for organisering som det er forsket lite på. En globalisert form for organisering. En lager ikke nye organisasjoner, en lager nettverk. Nettverk samles under hovedbudskap der alle tilsluttede kjenner seg igjen. Alle organisasjoner utformer sitt relevante og begrunnede budskap som flere kan tilslutte seg. Det er slike nettverk som bidro til foreløpig å parkere den multialterale investeringsavtalen (MAI), det er slike nettverk som bidro til nei i EU-avstemningen i 1972 og 1994. Nå jobbes det globalt.

En slik organisering i det sivile samfunn krever et informert statsapparat. Utenriks- og bistandsministrene må jobbe tett med ministre fra andre departementer - akkurat som demonstrantene samles på tvers av de sektorer de representerer. De må også satse på å møte og søke å forstå budskapet fra demonstranter. Alternativet kan ellers bli omfattende konflikter og unntakstilstand, port- og demonstrasjonsforbud. Dette vil være en trussel mot demokratiet. Globaliseringen er ikke et sektoransvar. Alle sektorer har et ansvar for å utvikle og ta vare på demokratiet og velferdssamfunnet, lokalt og globalt.