Om å gjette gåter

Kate Næss: «Blindgjengere.»

«Blindgjengere» er tittelen på Kate Næss´ nye diktsamling. Hva en blindgjenger er, vet vel de fleste, men for sikkerhets skyld har forfatterinnen utstyrt sin bok med en definisjon på omslaget. «Blindgjenger: Prosjektil (bombe, sprenggranat m.v.) som ikke eksploderer ved nedslaget. Må søkes fjernet eller sprengt.» Boka åpner altså med en slags unnskyldning for diktenes manglende eksplosivkraft, samtidig med at leseren blir gjort mer eller mindre ansvarlig for dette. Diktene er, i følge den som har skapt dem, å sammenlikne med bomber uten virkning, eller bomber hvis eventuelle sprengkraft først blir utløst ved hjelp av noe som ikke har med diktene selv å gjøre. Dermed må en anmelder stå mer eller mindre opprådd: Dersom han ikke får mobilisert den rette detonerende kraft, er han nødt til å la bombene bli liggende der til de blir fjernet. Slik er det iallfall gått denne anmelderen: Jeg får ikke tak i meningen i disse dikt, de vil så avgjort ikke eksplodere. Flesteparten av dem, ofte de beste, forekommer meg å være subtilt utformede gåter, og lesningen av dem er nærmest en slags høyere gjettelek.

«Om vinteren spiser de mye blod
Om sommeren er de nesten
radikale
Konen i melkebutikken
synes riktignok at byens nye
ambulanse
bråker svært mye
Det får være grenser for å redde
liv
sier hun»

Denne diktbomben heter «Nordmenn», hva nå det måtte ha å si. Og slik i det ene diktet etter det andre. Hun skriver åpenbart om ting som i og for seg er velkjente både i våre liv og i moderne lyrikk – om ensomhet, kulde, angst, fremmedgjørelse, om liv og død og menneskers vilkår i det moderne samfunn. Men det hele i et språk som ikke vil åpne seg:

«Hvorfor sitter hun natt etter
natt
og grer håret
Hvorfor sender hun beskjed på
beskjed
som kom de fra dronningen

Det er mange
lange korridorer frem til kongen
(Vi trenger ingen dronning,
skriker regissøren
Bry dere ikke om meg, jeg er
død, sier hun)»

Nå ligger det ikke slik an at jeg tror Kate Næss er uten noe på hjertet. Og ikke et øyeblikk påstår jeg at hun er banal eller uten stil, tvert om. Hist og her fornemmes et engasjement i fremtiden og en fortvilelse over nåtiden som en må ta dypt alvorlig. Og stilen virker svært personlig, hvor skruet den enn kan være. På sitt beste har forfatterinnen en følelse av at hun er «på sporet av en ny og bedre virkelighet». Den er ikke langt borte, forfatterinnen fornemmer den som nær, som liggende like i nærheten av «det hjertet forstår». Og hun formår av og til å gjøre leseren delaktig i hjertets opplevelser – særlig i kjærlighetsdiktene og i det fine diktet som bærer tittelen «Venner». Men stort sett skriver hun i et kode-språk som stiller meget strenge krav til leserens fatteevne:

«gråter du mot papiret / trer ordene frem / hvis ikke / er det uten betydning.» Anmelderen har vært ute av stand til å gråte over denne bok, ordene i den har ikke trådt fram for ham. Diktene er og blir blindgjengere som ikke vil gå av. Det kan være hans egen skyld. Derfor skal Kate Næss få ordet her til slutt, slik at leseren selv kan få en antydning av hva det dreier seg om.

«Finn et hus som ikke har
nummer
i en gate som ikke er tegnet inn på
kartet
Gå en trapp som ikke eier trinn
Trykk på klokken som ikke kan
gi lyd
Spør en vakt som hverken åpner
eller lukker

Vend et blad som bare har fasade
Knus en blomst som er en side
av en bok
Finn en dag som ikke står i
almanakken

Skriv et brev som ikke har
adresse
som er til en
som ikke skjønner språket
som er til den som ikke åpner
diktet
som ikke har forstått
Dette er til deg som var
og ikke er»

Kate Næss: Blindgjengere. Dikt. 80 s. Kr. 21,50. Aschehoug.