Om å håne profeter

«Da Jesus fra Nazareth ble portrettert som frivol bög, rant det simpelthen over for syrianerne. Nok fikk være nok.»

JYLLANDS-POSTENS ellers så glimrende kommentator, Anders Raahauge, hevder å ha funnet teologiske forklaringer på at muslimene i dag reagerer sterkere på blasfemi enn kristne: Profeten Muhammad, skriver Raahauge, var en strålende og seirende feltherre på jorden. Han gikk fra triumf til triumf. Derfor er det så opprørende for muslimer når noen fornærmer denne plettfrie profet. Raahauge peker på at Jesus-skikkelsen først og fremst handler om fornedring, at Jesu fornedrelse og ydmykelse er innebygget i kristendommen, og at kristne dermed er tilbøyelige til å akseptere hån og latterliggjøring av Jesus. Dette høres umiddelbart logisk. Endelig får vi en forklaring på muslimenes sinne. Men har Raahauge rett? Er det virkelig slik at de kristne ikke farer opp når de føler sin religion bli forulempet? Det er kanskje slik at de fleste som tilhører de danske og norske, protestantiske menigheter passer inn i Raahauges beskrivelse. Men jeg mener bestemt at deres reaksjonsmønster, eller mangel på reaksjon, snarere skyldes en immuniseringsprosess i det moderne samfunn.

TENK OVER FØLGENDE eksempel fra Sverige, som har en stor kristen syriansk befolkning. Den syrianske kirke er et av de eldste kirkesamfunn i verden, og har inntil nylig levd som en minoritet, dhimmi, hovedsakelig i Mesopotamia og Transpotamia, der religionen så godt som aldri er blitt utsatt for noen form for hån, latterliggjøring, parodi; ikke engang den minste antydning til kritikk. Hvorfor? Simpelthen fordi det ikke var, eller er, kultur for den slags. Men når syrianerne flytter en masse til det kulturliberale, moderne, religionskritiske, post-opplysningstidige Sverige møter en sjokkerende moral: Jentene ter seg som horer. Mange foreldre vil ikke at deres døtre skal omgås svenske gutter. De hadde trodd de flyttet til et kristent land, og på papiret stemmer jo dette. Men i virkeligheten er det kanskje et anti-kristent land? De kan ikke forstå hvordan svenskene behandler sin religion - helt uten respekt. Man skal ha respekt for helligdommene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA BISKOP K.G. Hammar arrangerte kunstutstillingen «Ecce Homo» av fotografen Elisabeth Ohlson i Uppsala domkirke i 1998, der Jesus fra Nazareth ble portrettert som frivol bög, rant det simpelthen over for syrianerne. Nok fikk være nok. Et hissig syriansk demonstrasjonstog marsjerte mot Uppsala domkirke. Bombetrusler ble rettet mot kirken. Demonstrantene forsøkte til og med fysisk å stoppe utstillingen. De fleste medlemmer av den svenske statskirken og frikirkemenighetene ristet bare på hodet og gikk videre. De unnlot simpelthen å se utstillingen. De hadde muligens en slags innebygget sjette ytringsfrihetssans, nesten et instinkt, en ubevisst stemme i hodet, som fortalte dem at man ikke er tvunget til å beskue en kunstutstilling i Sverige. En slik indre stemme hadde altså ikke de gammelkristne syrianere.Da den amerikanske kunstner Andres Serrano utstilte «Piss Christ», et fotografi av et krusifiks nedsunket i urin, ble den raskt fysisk angrepet, og galleristen beordret til slutt å stenge utstillingen av sikkerhetsmessige grunner. Moderne, opplyste mennesker kaller slik atferd for kunstkriminalitet. Var så de kunstkriminelle ikke vokst opp i et moderne samfunn? Antakeligvis ikke. Disse menneskene er såkalte Born Again Cristians , altså en tilsynelatende moderne form for kristendom. Men bare tilsynelatende. Dette er grupper som mentalt har gått tilbake til før opplysningstiden. De tror igjen på kreasjonisme, forestillingen om at alt er skapt av Gud. I deres samfunn er det ingen religionskritikk, intet hån av religionen, kun panegyrikk. De er simpelthen ikke vant til det. Og de vil ikke ha noe av det.

STORE GRUPPER tidlige europeiske utvandrere (nesten alle kristenfundamentalister) som flyktet fra Europa til USA, flyktet fra opplysningstiden. Man er ikke nødvendigvis et moderne menneske selv om man kjører rundt i SUV og har innlagt internett hjemme. En forutsetning for å kunne bli et moderne menneske er at man mentalt har vært igjennom opplysningstiden, eller at den kultur man vokser opp i allerede har vært igjennom den prosessen for deg. De fleste av de innvandrede (slettes ikke alle) muslimer i Danmark-Norge, de fleste av de innvandrede syrianske kristne til Sverige, så vel som mange etterkommere etter utvandrede europeiske kristenfundamentalister, har aldri vært igjennom opplysningstiden. Og Born Again Christians har utradert minnet om en slik prosess fra sin kulturelle harddisk. De har heller aldri vært igjennom den fornumningsprosess som det moderne samfunn har påført de religiøse. Fornumningsprosessen består i at det på grunn av den overveldende syndflod som utgjør det moderne samfunn ikke lenger er mulig å reagere på enkelttilfeller av blasfemi. Man blir i stedet apatisk, sperrer det heller ute, man fortrenger det bare. Nå gir ikke ordet apati særlig positive assosiasjoner, men dette er en apati alle liberale mennesker skal være glade for, og sørge for at også sprer seg inn i de konservative muslimske miljøer. Er det til islams beste å danse etter fanatikernes pipe? Antakeligvis ikke. De som kommer aller verst ut er i utgangspunktet liberale mennesker som tilfeldigvis er muslimer. Det må være forferdelig ubehagelig at det norske storsamfunnet hele tiden lar fundamentalistene få definere hva som er islamsk og hva som ikke er det. Kanskje det er på tide å snu på flisa, og i stedet gjøre livet surt for fundamentalistene.

EN MÅTE Å GJØRE livet ubehagelig på for religiøse fanatikere, er å gjøre som Georges Bataille gjorde i 1928. Å skrive en bok: «Histoire de l\'oeil» (Historien om øyet). Der forekommer det bl.a. masturbasjon under skriftemålet, urinering inn i prestens nesebor i sakristiet mens prestens penis suges. Nattverdoblatene sammenliknes med Kristi sæd, istedenfor hans legeme, vinen blir hos Bataille til urin som presten tvinges til å drikke. Dette er blant de ypperste litterære verkene den vestlige kultur har å by på. Slik blir religion behandlet litterært i dette samfunnet, det er det tradisjon for. Nå som islam begynner å bli relativt utbredt i Europa, er det også naturlig at islam utsettes for det samme som kristendommen har måttet tåle lenge. Noe annet ville være ren diskriminering. Og jeg har forstått det slik at de fleste muslimer ikke ønsker å bli diskriminert.