Om å lage falske erindringer

«Creating false memories» er tittelen på en artikkel i det meget respekterte amerikanske tidsskrift Scientific American fra september 1997, skrevet av Elizabeth F. Loftus. Artikkelen beskjeftiger seg med spørsmålet om det er mulig å plante falske minner og erindringer hos andre mennesker, dvs. innpode i andre mennesker vrangforestillinger om virkelige hendelser eller falske minner om hendelser som ikke har skjedd i virkeligheten. Det sies i artikkelen at et økende antall undersøkelser viser at under de riktige omstendigheter kan det være ganske lett å innpode falske erindringer hos enkelte mennesker.

Artikkelen har interesse i forbindelse med alvorlige kriminalsaker der en mistenkt blir holdt i varetekt i lang tid og stadig forhørt. Kan en forhørsleder komme til å innpode vrangforestillinger i en mistenkts sinn ved gjentatte ganger å bringe på bane faktiske eller tenkte handlinger? Vil sammenblanding av fakta og fiksjon aldri kunne skje? Videre, er et vitnes utsagn pålitelig dersom vitnet blir forhørt gjentagne ganger over lang tid?

Elizabeth F. Loftus skriver at hennes undersøkelser av «memory distortion» går tilbake til tidlig på 70-tallet da hun tok til å studere «misinformation effect.» Undersøkelsene viser at når folk som er vitne til en hendelse senere blir utsatt for ny og villedende informasjon, da blir deres erindringer ofte forvridd («distorted»).

Artikkelen forteller innledningsvis om Nadean Cool som gikk til en psykiater for å få hjelp etter traumatiske opplevelser som hadde med hennes datter å gjøre. Etterhvert ble hun overbevist om å ha opplevd satanisk kult, å ha spist barn, å ha blitt voldtatt, at hun hadde hatt sex med dyr, osv. Hun ble overbevist om å skulle ha mer enn 120 personligheter, tilmed en ands. Etter til slutt å ha forstått at alt dette var falske minner plantet av psykiateren, ble denne saksøkt og dømt til å betale en meget høy erstatning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det fortelles også at Beth Rutherford ble hjulpet av sin psykiater til å huske at hun hadde blitt voldtatt regelmessig av sin far fra hun var 7 til hun ble 14 år. Undersøkelser viste imidlertid at hun var jomfru i en alder av 22. Også denne psykiateren ble dømt til å betale en meget stor erstatning.

Det beskrives hvordan man kan innbille vitner det motsatte av det som virkelig hendte ved simulerte trafikkuhell der lyssignalet viste rødt og stopp. Etter visningen ble halvparten av deltagerne fortalt at signalet hadde vært grønt. Da disse senere ble spurt om hvilket signal som var vist, mente noen grønt.

Forfatteren og hennes medarbeider, Jacqueline E. Pickrell, ville forsøke å innbille 24 personer fra 18 til 53 år at de i en alder av fem år hadde kommet bort fra sine (foreldre) i et kjøpesenter. På forhånd hadde E.F.L. og J.E.P. skaffet seg opplysninger fra familiene om tre virkelige hendelser fra de 24s barndom.

I samtaler med hver av de 24 om de virkelige hendelser ble så den falske fortelling om å skulle ha blitt borte i et kjøpesenter flettet inn. De 24 skulle så svare på om de kunne eller ikke kunne huske det som de angivelig skulle ha opplevd som barn, dvs. de tre sanne pluss den konstruerte hendelse, alt under påskudd av å skulle finne ut hvor mye man kan huske av barndomsopplevelser.

De som deltok i dette eksperimentet kunne straks huske 49 av 72 virkelige opplevelser, dvs. 68 prosent. Imidlertid mente 7 av de 24 også å kunne huske den konstruerte falske hendelse. Selv etter et «oppfølgningsintervju» hevdet 6 at dette var noe de virkelig hadde opplevd. Forfatterne nevner andre studier som alle viser det samme resultat: at det er fullt mulig å plante falske erindringer hos normale mennesker. Forfatterne sier at slike forsøk kan bidra til forståelsen av hvordan falske erindringer kan oppstå.

For videre å undersøke hvordan det kan ha seg at mennesker innbiller seg å ha opplevd hendelser som ikke har skjedd i virkeligheten, satte man opp en tretrinns prosedyre. Først ble forsøkspersonene bedt om å angi sannsynligheten for at visse hendelser kunne ha skjedd i deres barndom; slett ikke, osv., til at det helt sikkert har skjedd. To uker senere ble de samme personer bedt om å forestille seg at hendelsene virkelig hadde skjedd. Etter noen tid ble så personene igjen bedt om å angi sannsynligheten for at de først beskrevne hendelsene, som f.eks. å ha knust et vindu, virkelig hadde skjedd. Nå var det flere som mente at dette kunne ha skjedd i virkeligheten, noe som i artikkelen kalles «imagination inflation». Man fant at jo flere ganger spørreprosessen ble gjentatt, desto flere mente at de angitte mulige hendelsene kunne ha skjedd i virkeligheten, noe som kan ligne på situasjonen ved gjentatte forhør.

Siden man må kunne anta at det er meget usannsynlig at et menneske skulle kunne huske hendelser fra et meget tidlig stadium av livet, benyttet Nicholas Spanos ved Universitetet i Carleton en metode for å plante «umulige» minner fra opplevelser like etter fødselen. De fant at de fleste var mottakelige for slike falske plantede minner. Noen kunne tilmed «pynte» på minnene. Disse funn bekrefter ifølge forfatterne at mange kan bli ledet til å konstruere komplekse, livlige og detaljerte falske minner via en ganske enkel prosedyre. Hypnose er ikke nødvendig for å plante falske minner.

Det sies også i artikkelen at bare påstanden om å ha sett en person ha gjort noe galt kan lede til at vedkommende person tilstår noe som denne personen ikke har gjort. Dette er demonstrert av S.M. Kassin og medarbeidere ved Williams College som undersøkte reaksjonen hos personer som ble beskyldt for å ha ødelagt en datamaskin ved å ha trykket gal tast. Den uskyldige vil nekte for å ha gjort dette, men når det blir sagt at noen har sett vedkommende gjøre det gale, da undertegner mange en tilståelse, og vedkommende kan tilmed fabulere omkring den falske hendelsen. Så enkelt kan man vise at falske tilståelser meget lett kan fremkomme under press, tilståelser som ikke har rot i virkeligheten.

Hvis det er så lett å plante falske minner og erindringer hos et menneske som artikkelen i Scientific American kan gi inntrykk av, hva kan da skje med en uskyldig som i lang tid sitter isolert i varetekt anklaget for en alvorlig forbrytelse og som hver dag blir forhørt om de samme virkelige eller hypotetiske hendelser? Vil sammenblanding av fakta og fiksjon aldri kunne skje? Og siden normale mennesker angivelig lett kan innpodes vrangforestillinger under de riktige omstendigheter, kan man da stole på et vitnes utsagn, spesielt etter meget lang tid, f.eks. etter noen år med mange ulike påvirkninger?

Isolasjon fra omverdenen er i seg selv en så unormal tilstand at den vel må oppleves som psykisk tortur. Under slike forhold er det trolig lettere enn under normale forhold å plante falske erindringer eller vrangforestillinger i et menneskes sinn, selv uten å ha det til hensikt. Hjernevask er intet ukjent begrep. Vil eventuelt utilsiktet hjernevask kunne forekomme ved forhør over meget lang tid der den mistenkte er avskåret fra normal kontakt med andre mennesker?

Man kan forøvrig spørre om en mistenkt som er innesperret og isolert i ukesvis eller månedsvis uten å få sin mentale tilstand normalisert og korrigert ved daglig kontakt med sine vanlige omgivelser, kan få vrangforestillinger selv uten forhør. Vrangforestillinger kan tenkes å gå begge veier, enten i retning av innbilt skyld, eller i retning av innbilt uskyld.

Kan man etter å ha lest artikkelen i Scientific American være helt sikker på at en fellende dom bare basert på en tilståelse fremkommet etter månedslang isolasjon i varetekt og gjentatte forhør er en utvilsomt riktig dom?