Les også: «Erlend Loe er et furubord»

Du og jeg er svært forskjellige, sa Erlend Loe første gang vi møttes. Det var høsten 1999 og jeg spurte ham om vi skulle alternere på en spalte i Aftenposten. Det virket som han ikke kunne få seg til å tro at det var nettopp derfor jeg spurte akkurat ham. Loe vs Behn.

Allerede da innså jeg hvilken fornøyelig divergens han og jeg representerer i norsk litteratur. Selv mente åpenbart Loe at likhet er å forvente som den beste tilnærming for å produsere tekster, i en humørløs tanke om at like barn leker best også i litteraturen som ellers i den trauste middelklasse-konformiteten han later til å være forgapt i. Erlend Loe er sosialdemokrat og snill gutt. Det er slik han er blitt oppdratt av sine velmenende akademikerforeldre.

Det sier seg selv at han til tross for sine innvendinger om et samarbeid, likevel så seg nødt til å takke ja til å dele spalteplass i Aftenposten. Vi gjennomførte stafetten tolv runder til ende, uten på noen måte å nærme oss hverandre det minste. Loe skrev ned sine små, hverdagslige observasjoner og pussigheter. Dette som menigmann tilsynelatende aldri får nok av. Gjenkjennelsen gitt oss i tekstbrokker som utelukkende bekrefter hvermannsens selvbilde som beveger, om og om igjen.