Om å rense tankene

«Sjelsord» handler mye om Torvunds arbeid som psykolog.

BOK: I forbindelse med Helge Torvunds bokutgivelse «Sjelsord - om terapi, poesi og hypnose», gjorde Dag og Tid et intervju med forfatteren. I intervjuet kommenterer Torvund forholdet mellom terapi og poesi, men også forholdet mellom hypnose og poesi. Intervjuet avsluttes med at Torvund hypnotiserer journalisten over telefon.

I hvert fall angivelig, tenkte jeg lenge, men etter å ha lest «Sjelsord» er jeg tilbøyelig til å tro på hendelsen. Her kommer det fram at Torvund ved enkelte tilfeller også tidligere har hypnotisert mennesker over telefon.

Bedre hverdag

Tilfellet er også at denne leseren sjelden har hatt mer lyst til å bli hypnotisert enn etter å ha lest Torvunds nye bok. Kanskje fordi forfatterens beskrivelser av hypnosen er såpass behersket og uanfektet og framstår i sterk kontrast til hypnosen som verktøy for underholdning, slik man kjenner den fra tegneserier, filmer og fjernsynsprogram.

Torvunds beskrivelse av hypnosen kan snarere kan betegnes som meditasjonshypnose. Forfatterens skildring av selvhypnose setter i alle fall likhetstegn mellom hypnose og meditasjon. Det handler om å få kroppen til å slappe av, om å «rense tankene», om å «gå inn i seg selv». Dette er et språk man kan kjenne igjen fra meditasjon og østlig filosofi. Hypnosen framstår også, i likhet med meditasjonen, som et ritual, som noe man gjør daglig, gjerne til en bestemt tid på døgnet. Samtidig har hypnosen, slik Torvund skildrer den, samme formål som meditasjonen; å gi enkeltmennesket en bedre hverdag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Personlig bok

Enkeltmennesket er viktig i Torvunds «Sjelsord». Utgivelsen er framfor alt ei personlig bok, det handler mye om Torvunds arbeid som psykolog. I dette arbeidet står enkeltmennesket sentralt. Forfatteren viser med eksterne eksempler (eksempelvis fra poeten Kenneth Kochs skrivegrupper) og fra egen praksis at både historier, skrive- og poesiøvelser i terapien (poesiterapi) kan få mennesket til å se framover, eller se seg selv på en annen - og framfor alt bedre - måte.

Med unntak av at enkelte av eksemplene fra egen praksis blir noe korte og overfladiske (og dermed mister en del av sin betydning og viktighet), syns jeg Torvund her er på sitt beste; opplysende og analytisk, anekdotisk og referansevillig. Også når Torvund skriver om sammenhenger mellom hypnose, transe og poesi er han god. Torvund viser at hypnosen og poesien til dels opererer med felles språk og virkemidler, som for eksempel paradoks, gjentakelse og en suggererende eller en transelignende rytme.

Endret atferd

Sjelsord er samtidig en bok som gjør skriving og poesi til et samfunnsspørsmål. Ved å vise til at elever som har blitt ansett som «bråkemakere» eller «problembarn», gjennom poesiterapi har forandret selvbilde og atferd, aktualiserer Torvund spørsmål som om poesi og kreativ skriving har nødvendig aksept ikke bare som terapiform, men også som læringsverktøy? Favoriserer skolesystemet muntlig framstillingsevne og korrekt skrivemåte framfor kreative skriveøvelser, som kan frigjøre både energi og sjenanse og tillegge elevenes egne ord verdi? Torvund forteller om den amerikanske poeten Karen Chase, som arbeidet med et prosjekt kalt «poeter-i-skolene»:

Tenåringsgutar som hadde laga eit skikkeleg kaos i klasserommet og gjort narr av «poet-dama», vart nysgjerrige då ho viste dei ein haug med boss og sa at dikt kan vera om alt mogleg, eggeskal, ein gammal sko, avisa frå sist veke. Etter kvart vart nokre av dei seriøst opptekne av skriving. Kanskje fordi det finst eit mogleg opprør i gode dikt.

Det er en sympatisk og interessant bok Helge Torvund har skrevet. På den ene siden er «Sjelsord» en bok om psykologi og terapi, på den andre siden er det en bok som understreker at skriving og poesi også kan forme menneskers innstillinger.