Om å risse en rune

En kort roman, om en snart 50-årig nordmann, som for 30 år siden vender tilbake til sin barndoms Berlin, en sandkasse og barndommens og den første ungdoms forelskelse.

Miljøet er dels et norsk-tysk, dels et jødisk nokså privilegert miljø, dels Hitler-Tysklands nådeløse forfølgelse av de «fremmede». I utgangspunktet er der ingenting leseren ikke har hørt før, hverken når det gjelder jødeforfølgelse eller ung og uforglemmelig kjærlighet.

Men der er i romanen en ren tone, forsiktig spilt, som et åpent sår som ikke kan eller vil la seg lege. Det er utidsmessig, i den forstand at vi har vært nødt til å venne oss til hårdere kost. Der er en ekthet i fremstillingen som ikke kan unnlate å å gjøre inntrykk.

Kanskje kunne man kalle det en etyde over et stort tema, som man ikke kan gjøre seg ferdig med, hverken på den ene eller den annen måte. En lavmælt bok, som dessverre neppe vil vekke oppsikt, men som i seg samler inntrykk fra et århundre som ikke lar seg stryke ut for dem som har levd en stund. Det har både forfatteren og anmelderen.