Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

50 år som kommentator i Dagbladet:

Om å se seg i speilet

I disse dager er det 50 år siden jeg begynte å skrive i Dagbladet. Hvordan kan dette halve hundreåret beskrives, spør Gudleiv Forr.

Kommentar

Jeg er 68-er fordi jeg begynte å skrive i Dagbladet ved St. Hans-tider i 1968. Mitt syn på «68» preges av utkiksstedet Dagbladets politiske redaksjon. Dagbladet var 68-ernes avis.

For meg representerer «68» fornuftstro og avviklingen av gamle strukturer.

Pressen var preget av partitilknytning, slik det hadde vært i 100 år. Min generasjon ville frigjøre avisene fra partiene og gjøre journalistikken til en profesjon uten bindinger til institusjoner eller partiprogrammer. Endringene var fullført rundt 1990 – samtidig som det sikkerhetspolitiske arrangementet i Europa ble avviklet med Murens fall. Den amerikanske professor Francis Fukyama proklamerte «Historiens slutt» med seier til det liberale demokratiet både nasjonalt og internasjonalt.

Begrepet «68» sies å være et avgjørende skille i historien. Det kanskje viktigste ved det for oss er at vi som fikk mulighet til å påvirke samfunnet, ville endre det ved hjelp av harde data og tabeller, ikke med synsing og propaganda. Vi ville kartlegge understrømmer i samfunnet. Begrepet «gravejournalistikk» ble skapt i kjølvannet av Watergate-avsløringene i USA.

Det tvang politikken og makta til å se seg selv i speilet. Sosiologi var den viktigste kunnskapsbasen vi på nasjonalt nivå kunne anvende i vår journalistikk. Viktige bidrag var Levekårsundersøkelsen og Maktutredningen, som var forskningsbaserte beskrivelser av hva som skjedde under samfunnets overflate. De var initiert av Arbeiderpartiet på jakt etter fornyelse etter maktskiftet i 1965.

Mens levekårsundersøkelsen ga oss innblikk i hvordan folk flest hadde det, var Maktutredningen rettet inn mot elitenes handlinger, hvor også mediene selv inngikk. Utredningene viste at det fantes ulikhet sosialt og økonomisk, og at makt var ulikt fordelt. Men de viste også at det skyldtes strukturer i samfunnet som kunne endres med politikk.

Begge disse dokumentene kom til å prege vårt bilde av samfunnet langt inn i 1980-åra da nye utredninger ga ytterligere innsikter. Men utredningene viste også at ulikhet hadde en tendens til å bestå, og at den ble reprodusert.

50 år seinere er ulikhet på ny et politisk tema. Nye forhold er kommet til, f eks. innvandring. Men når innvandring fører til økt ulikhet, har det sin rot i de samme strukturene som levekårsundersøkelsen viste.

Slik følger store temaer oss gjennom de 50 åra. Kampen for likestilling og likeverd for kvinner fortsetter f. eks. i en ny fase med metoo-bevegelsen. Miljøvern er blitt klimapolitikk. Utenrikspolitisk var «68» knyttet til EF, Vietnam og kald krig, og Amerikas hegemoni økonomisk og kulturelt, og sikkerhetspolitisk.

På 1960-tallet var gamle regimer kommet under press, kolonier ble selvstendige, og selv i sovjetsfæren var det noen som begynte å kreve sosialisme «med et menneskelig ansikt». De dristigste av 68-erne dro til Paris, der de opplevde spenninger skapt under det autoritære de Gaulle-regimet, men som også hang sammen med avviklingen av koloniene. En meg nærstående kan fortelle om køer av studenter i skranken på Universitetenes Reisebyrå for ta turer til Paris. Noen av dem fikk et rapp over ryggen av en politikølle, og ble varig radikalisert.

«68» hadde i seg både optimisme og pessimisme, naturligvis. Men troen på framgang og en bedre verden var framtredende. Toppen ble nådd etter Murens fall og i dataalderens første fase. På mange måter var det kroningen av «68»: Freden senket seg der kald krig hadde rådd, demokratiet vant fram på alle fronter, menneskerettighetene ble vår gullstandard å vurdere regimer opp mot. Og ute på nettet var det overflod av informasjon og kunnskap. Det var bare å plukke.

DAGBLADET-NESTORER: Gudleiv Forr sammen med tidligere sjefredaktør, avdøde Arve Solstad, i 2012. Foto: Torbjørn Katborg Grønning
DAGBLADET-NESTORER: Gudleiv Forr sammen med tidligere sjefredaktør, avdøde Arve Solstad, i 2012. Foto: Torbjørn Katborg Grønning Vis mer

Så slo historien tilbake. Noen hadde drevet frigjøringen ut i det ekstreme, den nyliberale vending skapte grunnlag for sin egen reaksjon, populismen. Ulikheten økte. Demokratiet og menneskerettighetene er kommet under press, og den friheten 68-erne søkte, har falt i verdi.

Propaganda og vridde fakta er blitt en del av det som skulle være en sivilisert samtale i en borgerlig offentlighet, som filosofen Jürgen Habermas kalte det. Den politiske diskurs er i ferd med å bli pervertert nasjonalt og internasjonalt.

Da er det ikke rart om både avisredaktører og politiske ledere kjemper for å finne retning videre. Jeg hører det når Erna og Jonas snakker, jeg så det i ansiktene på Angela Merkel, Theresa May og Emanuel Macron i konfrontasjonen med president Trump i Quebec nylig: Politikerne famler for å møte en ny virkelighet, helt annerledes enn den vi sto overfor i 1968.