Om å snyte på trikken

Det er sagt at det er på tide at vi begynner å diskutere verdier igjen.

Selv om verdier knapt hr vært holdt spesielt effektivt utenfor politisk debatt - tenk på alle diskusjon om omsorg, rettferdighet, frihet, likhet, miljø osv i de senere årene, - er det grunn til besinnelse mht hva man kan få ut av diskusjon som konsentrerer seg om verdier, og ikke tar opp hvordan de skal realiseres, med alle de konkrete problemene som da dukker opp. Jeg skal nevne tre hensyn som ikke har vært nok framme i diskusjonen om verdier i politisk arbeid.

Det er for det første mangfoldigheten av verdier. Med mindre man oppfatter enkelte utvalgte verdier som helt overordnet - «det ene fornødne» - må utgangspunktet for verdi-diskusjon være en bevissthet om av at vi er ute etter å realisere mange, normalt motstridende verdier. Dette har politikere har en viss motvilje mot å erkjenne, de er jo normalt engasjert i å få folk til å lage kompromisser. Politikk er ikke minst strid mellom verdier, noe en litt utflytende «multikulturalisme» har lett for å glemme. Derfor har jeg reservasjoner mot diskusjon av rene verider, fordi mer konkret diskusjon av politikk viser hvordan et konkret tiltak berører en rekke stridende verdier. Verdibevissthet kommer best fram i tilknytning til diskusjon av konkrete praktiske spørsmål, mindre ved abstrakte diskusjoner av ideer og verdier i vakuum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I nær tilknytning til dette punktet kommer også et annet hensyn, som også få vil bestride, men som på forskjellig vis sette grenser for hvor effektive felles verdier kan være. Vi er jo av den oppfatning at bare noen verdier skal være felles og gjenstand for offentlig støtte. Dette synspunktet står også i beydelig grad i strid med magne av de forestillingene som har preget f.eks. kirkelige kretser, og som har hatt lite sans for at den enkelte har en rekke verdier man ikke ønsker å pådytte andre, men også ønsker å få ha i fred. Man kan vel nettopp se på tendensen i denne retningen som noe som har foregått samtidig med hva mange ser som en utvikling mot forfall og moralsk svekkelse (ofte antydet, men dårlig dokumentert). Det har vært hevdet at verdikommisjonen skal finne fram til verdier som er felles for oss alle - altså at kommisjonen skal være politisk og ikke drøftende -, men i så fall må den også si klart fra hvilke verdier som ikke skal være felles, eller ved hvilke avgjørelsessituasjoner man skal kunne treffe avgjørelser som man ikke skal behøve å begrunne ut fra noe felles verdigrunnlag.

Men det tredje punktet er viktigst: utilstrekkeligheten og ineffektiviteten i at verdier aksepteres.

Det betyr ikke at verdier ikke betyr noe, men når det gjelder å få til et samfunn vi liker er verdier ikke så armsterke at det gjør noe. pekefingeren som virkemiddel har gjennom tidene hatt en krank skjebne, men den har vel aldri vært i større vansker enn i dag. Det kan demonstrers ved å oppholde oss litt ved statsminister Bondeviks favoritteksempel: snyting på trikken.

Han ser på omfanget av dette som et problem, som illustrerer dagens situasjon, og hr dessuten merket seg at en stor del av dem som ikke snyter dessverre bare gjør det av frykt for å bli knepet. Men dette eksemplet er ikke særlig egnet som beskrivelse av moralsk forfall. I yngre år opplevet jeg en Oslo-trikk hvor det aldri ble snytt nevneverdig, men det var fordi trikken var befolket med en mundig billettør, som passet godt på at alle betalte. Prøvde man å unngå å betale, f.eks. ved å stille seg lurt til på tilhengeren, banket han med tanga på ruta, og hjalp ikke det, låste han opp døra til tilhengerplattformen og tok synderen i øret. Snyting på trikken skyldes knapt økende moralsk forfall, men overgang til et annet betalingssystem uten billettør.

Dette eksemplet er et lite, men talende. Det får oss jo til å lure litt på om det har foregått en så enkel forskyvning av holdninger og innstillinger som enkelte antyder. Men det er også et eksempel på et mer omfattende fenomen: grunnet større mobilitet av penger, pesoner, gjenstander og budskap er kontroll blitt vanskelig. Vi tenker ofte på det gamle lokalsamfunnet som et sted preget av varme og kontakt. Men sammenbruddet av lokalsamfunent som kontrollinstans betyr at mye som tidligere ville bli notert av naboer og bekjente nå ikke blir gjenstand for oppmerksomhet, og derfor ikke for sanksjon. Virkemidler som straffelov og sosialstøtte kan ikke i samme grad som før regne med lokale informasjonsnettverk som hjelpere. For det var ikke så mye moralen som var bedre før som vissheten om at man ble sett og måtte ta konsekvensene av det. Som gratispassasjeren på trikken.

Stilt overfor denne situasjonen kan man gjøre to ting. Man kan enten si at det ikke er så greit å få folk til å gjøre som de skal, så man får rett og slett la det være som det er og gi opp kontroll og sensur. Utsagnene om at verdikommisjonen egentlig bare skal få oss til å snakke om emnet ligger i denne retningen. Det er et greit standpunkt, og enkelte politiske grupper synes dette er bra. Men da har man egentlig sagt at det ikke er noe håp, og å supplere denne erkjennelsen med et håp om at folk skal bli mere moralske og ordentlige, det er ikke politikk, men et fromt ønske. Om man er opptatt av resultater - og ikke bare av «prosessen», det vil si at vi snakker og snakker og snakker om emnet - er dette ikke noen farbar vei å gå. Alternativet er å ty til en eller annen form for kontroll av nytt slag, eller å legge organisasjonen om slik at man oppnår det samme på en ny måte. Enkelte deltakere i debatten hr nærmest erklært at noe slikt ikke er ønskelig, de foretrekker at den enkeltes etikk er det man stoler på. Den stoler ikke jeg på.

Det er også et annet punkt hvor insisteringen på moral som problemløser snur ryggen til politikken. rimelig kjennksap til et moderne samfunn gjør det klart at effekten av moralsk handling som noe særlig vesentlig bidrag til de sosiale resultatene som vi ønsker, på mange vis er lite virksomt. Det er for ofte at effekten av hva mange foretar seg har lite å gjøre med den enkeltes motiver. Dersom vi - for å ta et eksempel som har vært en del framme i den siste tida - oppfordrer befolkningen til å spare for å redusere det private forbruket er vel det ut fra en forestilling om at sparing er «snilt» og «sosialt». Men rent bortsett fra muligheten av at bare noen følger slike oppfordringer - ofte de gale menneskene, som den gang eldre damer sparte på strømmen fordi det var oljekrise - så er det jo ikke handlingens ytre preg eller dens basis i gode hensikter som er viktig, men handlingens effekter, og de kan misnt like gjerne være gale, f.eks. ved å gi bankene mer penger som de kan låne ut så det blir mer inflasjons-press! Det ville vært bedre om man hadde bedt folk om å legge pengene rentefritt under madrassen! Mer moral er ingen løsning på de kompliserte årsakvirkningsforhold som det moderne samfunnet er så fullt av, og som ikke minst preger et lands økonomi. Politikk kan ikke bygge på drømmen om at summen av at alle gjør riktige handlinger blir et godt samfunn.

Derfor oppfatter jeg mye av argumentasjonen for en verdikommisjon som nostalgisk. Den er dels nostalgisk fordi den ikke har nok sans for verdistrid - verdier forutsettes allmennt å være noe bra, i motsetning til penger (mange myke verdier koster hard valuta!) - og er lite opptatt av spenning mellom offentlige og private verdier. Men den er særlig nostalgisk når det dreier seg om hvilken betydning tilstedeværelsen av verdier inni hodet på enkeltpersoner har for utformingen av samfunnets særpreg. En slik nostalgisk tilbaketrekning fra politikk til moral synes jeg gir lite, og mindre enn lite, selv om den appellerer sterkt til etikere, lærere, filosofer og andre som er opptatt av holdningsendringer som veien fram.