SPARER SEG TIL FANT: Hadde Norges eneste fremtidige utfordring vært å begrense pengebruk - og investeringer - innenlands hadde dette ikke vært så galt. Men det går altså an å spare og fordele seg til fant. Foto: KRISTER SØRBØ/DAGBLADET
SPARER SEG TIL FANT: Hadde Norges eneste fremtidige utfordring vært å begrense pengebruk - og investeringer - innenlands hadde dette ikke vært så galt. Men det går altså an å spare og fordele seg til fant. Foto: KRISTER SØRBØ/DAGBLADETVis mer

Om å spare og fordele seg til fant

Årets statsbudsjett viser hvor defensiv satsningen på teknologi og infrastruktur er, skriver professor Erik S. Reinert.

|||FOR MANGE UTENFORSTÅENDE - enten de befinner seg innenlands eller utenlands - byr norske statsbudsjett på forbausende få langsiktige perspektiver. At Statsministeren i sin nyttårstale forklarte oss at vi etter oljen «skal leve av hverandres arbeid» virket alt annet enn beroligende.

I alle land - også i Somalia og på Haiti - lever de av hverandres arbeid. Det ubesvarte spørsmålet er fremdeles hvorfor «hverandres arbeid» i noen land skaper høy levestandard mens det i andre land ikke gjør det.   

FOR ET PAR ÅR SIDEN var jeg på Universitetet i Erfurt på et tidspunkt da en doktorgradsstudent skulle presentere sitt arbeid om hvordan Norge forvaltet sin oljeformue. Det var heldig for studenten at jeg tilfeldigvis var der, fordi de tilstedeværende akademikere rett og slett ikke ville tro at vi investerte så lite av denne inntekten i ny teknologi og i infrastruktur. Jeg kunne imidlertid gå god for hans versjon av virkeligheten.

Forklaringen på det som må betegnes som norsk underinvestering i innovasjoner, infrastruktur og realøkonomi finnes på flere plan. Noe av kortsiktigheten er bygget inn i selve strukturen på budsjettprosessen. I motsetning til andre land budsjetter vi bare for et år av gangen, og - som en del av dette - er vi også veldig lite flinke til å skille mellom statens forbruk og statens investeringer. Når det samtidig stilles altfor høye teoretiske avkastningskrav til langsiktige prosjekter, slik som infrastruktur, blir helhetsbildet en oppskrift på akutt kortsiktighet.  

MEN DET FINNES ANDRE faktorer. En nasjon kan trygge sin fremtid enten gjennom finanssparing eller gjennom å investere i sin egen realøkonomi. Vil vi for eksempel sørge for at våre barnebarn har råd til å ta Trønderbanen, kan vi kjøpe for 10 milliarder kroner i togbilletter som vi deler ut til våre etterkommere. Alternativet er å investere 10 milliarder i å oppgradere Trønderbanen til Gardermo-banenivå. Som nasjon gjør vi for mye av det første, finanssparing, og for lite av det siste, investeringer i realøkonomien.

Årets statsbudsjett viser hvor defensiv satsningen på teknologi og infrastruktur er. Etter mer enn ett år med massive overskrifter om nedfalne kjøreledninger og elendige tilstander i togtrafikken får vi et slags «løft». Men et reaktivt et. Hva med de underinvesteringene i realøkonomien som har mer langsiktige og mindre synlige resultater, slik som i forskning og innovasjon?

ØKONOMIPROFESSOR JOHAN VOGT skrev i 1953 en bok der han i fremtiden lot universitetets sosialøkonomiske institutt og regjeringen samlokaliseres i Oslo. På mange måter er det dette som er skjedd, og en artikkel i Dagens Næringsliv i forrige uke forklarte oss at økonomenes mest prestisjefylte tilholdssted - Finansdepartementet - har større makt i Norge enn i noe annet land.

Når en liten gruppe samfunnsøkonomer fra Universitetet i Oslo får så stor makt, burde resten av samfunnet holde et skarpt øye med hvilket faglige pensum denne makten utøves utfra. Huller i samfunnsøkonomenes pensum på Blindern vil nokså automatisk bli «huller» i norsk økonomisk virkelighetsforståelse og politikk, nesten uansett hva politikerne måtte mene. En samfunnsøkonom uteksaminert i 2007 kunne forleden bekrefte at man fremdeles får sin økonomiske embetseksamen i Oslo uten å ha hørt om den østerrikske konservative Harvard-økonomen Joseph Schumpeter. Det er foruroligende fordi Schumpeter er hovedteoretikeren både bak innovasjoner og finanskriser.

SCHUMPETER ER MANNEN SOM i 1928, året før den store krisen, publiserte en artikkel om «kapitalismens ustabilitet» og han er også mannen Alan Greenspan brakte i fokus tidlig på 1990-tallet da han forklarte hvorfor USA kunne ha så rask vekst uten inflasjon. Schumpeter forklarte hvorfor «bølger» av innovasjoner på den ene side skaper tider da man kan bruke mye penger uten å skape inflasjon, men også hvorfor (for) store innovasjoner i finanssektoren siden kan gi finansøkonomien overtaket over realøkonomien. Det blir skapt større gjeldsbyrder enn realøkonomien kan tåle, og vi får finanskriser. Schumpeters fravær i Finansdepartementets intellektuelle ballast vises tydelig i praktisk politikk. 

Jernbanesaken viser at det tross alt er mulig for politikere å påvirke Finansdepartementet og budsjettene noe, bare hylekoret blir stort nok. Går det ikke an å få til det samme med satsning på innovasjoner? Jeg tror dette blir vanskelig. På et tredje plan ligger nemlig forklaringen på dagens situasjon at vi i Norge har fått en dysfunksjonell høyre-venstre-akse.  Det kan synes som om landet regjeres av en implisitt «Forening for bevaring av den kalde krigen». Venstresiden må holde liv i litt klassekamp og retorikk mot rikinger, mens høyresiden ser det som sin plikt å heie på markedene, selv om disse skulle skape finanskriser, og samtidig kritisere staten og alt dens vesen. Det hele er svært forutsigelig. 

DEN RELEVANTE AKSEN er imidlertid en annen. Den går på om økonomer og politikere forstår at et lands velstand kun opprettholdes gjennom stadige innovasjoner som skaper strukturendringer - gjennom Schumpeters «kreative ødeleggelse» - eller om de ikke forstår det. Her har norsk høyreside grepet fatt i feil konservative østerrikske økonom: Friedrich von Hayek. Hayeks entreprenør er en som skaper likevekt gjennom en slags arbitrasje, og passer dermed godt i Finansdepartementets virkelighetsforståelse. Schumpeters entreprenør er en som skaper mangel på likevekt, som gjennom innovasjoner sørger for høyere fortjeneste og - hvis de riktige institusjonene er på plass - også høyere lønninger og høyere skatteinntekter.

Hovedlinjene i det 20. århundre ble skapt av politikere som forstod betydningen av industrialisering og strukturendringer, enten det var demokrater som Roosevelt og Gerhardsen eller  diktatorer som Stalin og Hitler. Alle drev de industribygging og satte finansøkonomien i baksetet. Dette er det i dag krefter både på venstresiden og høyresiden som forstår. 

ANSVARET FOR Å FORSVARE næringslivet burde imidlertid ligge på næringslivet selv, og her har norsk næringsliv etter mitt syn gjort en dårlig jobb. Hvorfor har ikke NTNU klart å samle en liten gruppe som prøver å forstå og forklare ingeniørenes og teknologiens rolle i samfunnet? Ikke bare forsker Norge for lite, vi selger også altfor mye av våre forskningsresultater «på rot». Hvorfor har da ikke næringslivets rikinger som tjener penger på teknologi prøvd å forklare folk flest at rikinger har en funksjon som innovatører og risikotakere i samfunnet? Det er Schumpeter som forklarer at de ikke bare er parasitter. Hvorfor fôrer NHOs tenketank oss isteden med utredninger rundt totalt abstrakte begreper som «frihet» og «liberalisme» som ingen har noe imot? Hvorfor bidrar næringslivet med så lite konkret kunnskapsproduksjon som kunne hjelpe oss i næringspolitikken?

I det store tomrommet mellom nyliberalismen og fordelingssosialismen er det god plass til at Finansdepartementet regjerer. Hadde Norges eneste fremtidige utfordring vært å begrense pengebruk - og investeringer - innenlands hadde dette ikke vært så galt. Men det går altså an å spare og fordele seg til fant.         
     
   

GERHARDSEN OG HITLER: «Hovedlinjene i det 20. århundre ble skapt av politikere som forstod betydningen av industrialisering og strukturendringer, enten det var demokrater som Roosevelt og Gerhardsen eller  diktatorer som Stalin og Hitler», skriver Erik S. Reinert. Foto: HÅKON EIKESDAL/DAGBLADET
GERHARDSEN OG HITLER: «Hovedlinjene i det 20. århundre ble skapt av politikere som forstod betydningen av industrialisering og strukturendringer, enten det var demokrater som Roosevelt og Gerhardsen eller diktatorer som Stalin og Hitler», skriver Erik S. Reinert. Foto: HÅKON EIKESDAL/DAGBLADET Vis mer