Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Om «å ta seg sammen»

Millionæren John Fredriksen og Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen bruker samme metode og retorikk i møte med folk som sliter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VELFERDSPOLITIKK: Velferdskontrakten til regjeringen er et forsøk på å få flere ut i jobb og aktivitet. Men hvis Bjarne Håkon Hanssen ikke kommer med både flere tusenlapper til dem som ikke passer inn i kontraktsystemet og med tiltak som reelt bidrar til inkludering i arbeidslivet, har vi bare fått nye klær til keiseren. Og de som taper på det er igjen dem som har minst fra før.

MILLIONÆREN John Fredriksen og Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen bruker samme metode og retorikk i møte med folk som sliter. Mens Fredriksen slang en tusenlapp til en av hovedstadens mange tiggere med beskjed om «å ta seg sammen», er Hanssen nå villig til å gi atskillige tusenlapper ekstra til sosialklienter som tar seg sammen og «står opp om morran». Det er en retorikk vi kjenner godt igjen fra hans motstandere på høyrefløyen. Senest i forrige uke var både Siv Jensen og Erna Solberg ute etter å rette fokus på de som snylter på offentlige velferdsgoder. Det er vanskelig å tenke seg noe mer nedverdigende enn å få beskjed om å ta seg sammen og komme seg opp om morran når man ikke har noe å stå opp til . Og Hanssen tilslører det store problemet i dagens velferdspolitikk - som ikke er den lille andelen som «snylter», men som er den stadig økende gruppen som gjerne vil inn, men som stenges ute av arbeidslivet og et samfunn som i økende grad krever likhet fremfor å se gevinsten av forskjeller.

FREDRIKSEN hopper over mange harde virkeligheter i sin omgang med mannen som tigger for sitt levebrød. På samme måte står Hanssen i fare for å hoppe bukk over realiteten i den hverdagen mange mennesker med store psykiske plager befinner seg i. De har ikke noe å gå til. Arbeidsmarkedet vil ikke ha dem. Gode tiltak for å få mennesker som har vært lenge uten jobb og som sliter med store problemer tilbake i arbeid, koster tid og penger. Men det er virkelig verdt investeringen - både for den enkelte og for samfunnet. Hvis det skal være noe poeng i ministerens kontrakttilbud må han samtidig tilby et stort knippe gode og virkningsfulle tiltak som den enkelte kan gjøre seg nytte av. Og vi må få se en minister med fantasi, kreativitet og mot til å tenke nytt. Da holder det ikke bare med en massiv systemreform som NAV.

DET ER EN viktig forskjell mellom skipsrederen og ministeren. Bjarne Håkon Hanssen har et ansvar langt utover det det dessverre ser ut til å være mulig å kreve av det stadig voksende antallet rikmenn. Hvis Hanssen er seg sitt ansvar bevisst, vil Rådet for psykisk helse og flere andre ønske hans tusenlapper og påfølgende velferdskontrakter velkommen. Da må han arbeide for et åpent og inkluderende arbeidsliv og ikke minst: Sørge for at også de som ikke er i stand til å inngå velferdskontrakter løftes ut av fattigdom.

HANSSEN BØR snakke med brukere og få gode råd på veien. I de beste og mest virkningsfulle tiltakene for å få mennesker med psykiske lidelser tilbake til jobb og et verdig liv, har menneskene og deres behov større plass enn formaliteter og byråkrati. En tur til Fontenehuset i Oslo kan kanskje sette ministeren på sporet. Hanssen vil gi gevinst til dem som vil forplikte seg til aktivitet. Fontenehuset er bygget opp nettopp gjennom at alle medlemmene forplikter seg til å drive huset i fellesskap. Men det er en forpliktelse på egne premisser, ut fra den enkeltes situasjon. Velferdskontrakten må ha så stor fleksibilitet at det tas høyde for at livet ikke alltid går rett fram som planlagt, men innimellom tar en liten eller stor sving utenfor allfarvei. Fontenehuset i Oslo har i det siste vært nødt til å innføre inntaksstopp for nye medlemmer. Pågangen fra folk som vil forplikte seg er større enn kapasiteten på huset.Vi forutsetter at regjeringen vil prioritere bedre tilgang til behandling og rehabilitering for folk som sliter med psykiske problemer eller rus. Når Hanssen sier at «en rusmisbruker bør for eksempel gå på avrusning» regner vi med at samfunnet stiller opp med et tilbud. Og det når kontrakten skrives under, ikke et halvt år fram i tid.

MANGE AV OSS som leste Soria Moria-erklæringen, øynet håp om en politikk som utjevner forskjellene og bedrer mulighetene for et verdig liv for alle. Dagens sosialhjelpssatser på drøye 4000 kroner gir ikke mulighet for å leve et verdig liv. Vi frykter at innføring av velferdskontrakter for de med muligheter til å komme i arbeid kan medføre en ytterligere nedrangering av de som ikke er i stand til å forplikte seg til en slik kontrakt. Hanssen kan komme til å bidra til å skape enda flere A-og B-lag i et samfunn der kampen mot forskjellene bør være en av de viktigste. Et ensidig fokus på velferdskontrakter som løsning på fattigdomsproblemet, uten at man samtidig øker minstesatsen for sosialhjelp, er en fallitterklæring for den sittende regjering!

DET LIGGER mye prestisje i å gjøre noe med det økende antallet mennesker utenfor arbeidslivet. Ingen er mer interessert i en politikk som bidrar til det enn de av oss som til daglig jobber med mennesker som møter et samfunn som stenger ute. Alle er vi enige om at det er bra både for den enkelte og for samfunnet. Når velferdsmeldingen legges fram i høst må det komme nytt innhold i denne politikken, ikke bare nye ord. Vil Hanssen unngå at han bare drøvtygger gammel politikk, håper vi at han tar rådene han får fra brukerne og interesseorganisasjonene deres på alvor. En velferdspolitikk som låner tankegods fra John Fredriksen og hans meningsfeller vil aldri skape et inkluderende og varmt samfunn, men bare gjøre at flere utestenges fra det gode selskap.