Om å temme en tiger

Et godt gjennomført stykke arbeide.

BOK: Så vidt meg bekjent skrives det ikke mange sirkusromaner. Den siste utgivelsen jeg husker, er den feministisk-fabulerende «Sirkusnetter» av Angela Carter.

I motsetning til Carter prøver ikke Robert Hough i «Mabel Starks bekjennelser» å utmale bredden og mangfoldigheten i et sirkusmiljø.

Han holder seg til katter, og først fremst tigre, siden hovedpersonen og jeg-fortelleren i romanen, etter en elendig eksteskaps- og sinnsykehushistorie, søker tilflukt hos Barnes, et passerende sirkus.

Der får hun prøve seg på å temme store kattedyr, og ender opp med å bli en av de store tigerdomptørene i amerikansk historie.

Dårlige valg

Houghes har valgt å gi Marble Stark en røff, avvæpnende og folkelig stemme. Den er ikke uten sårhet, men er også stemmen til en kvinne i forsvar, og håpløsheten og galskapen anes mer enn uttales. Mabel Stark er en av de som nekter å bukke under, tross all motgang. Og dette fremstilles både som heroisk og ikke-heroisk; heroisk fordi hun har en tilsynelatende ubestikkelighet, ikke-heroisk i form av alle mistakene og dårlige valg hun tydeligvis gjør.

Hough skildrer livet til en kvinne som faktisk levde i forrige århundre.

Et liv er som oftest en uformelig og kjedsommelig affære. Men med presise nedslag og tolkninger, språklig tyngde og et intelligent grep om stoffet, kan biografisk stoff heves opp til å bli sterk og tydelig fiksjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Houghs har en klar fortellerglede. Vil han fortelle den spektakulære historien om en ensom kvinnes kamp fram til rampelyset og berømmelse -   og deretter den uungåelige nedturen. Eller finnes det noe mer i romanen enn den rene fabel, fra A til Å?

Sårbar og kampklar

Slik Mabel Stark skildres, er hun en sårbar og kampklar ung kvinne som ikke takler menns nærhet. I stedet blir det tigrene som får denne rollen i livet hennes, i motsetning til menn som hun blir sammen eller gifter seg med.

Én mann får komme helt nær; han er til gjengjeld en androgyn blanding av utstaffert kvinne og klok outsider, som følge av et lengre fengelseopphold. Blant de heldige tigrene er det Rajah som kommer nærmest ektestanden med Mabel Stark.

Med Rajah og de andre tigrene prøver Marble Stark å skape et show som ikke er sett før på sirkus, når det gjelder presisjon, hva tigrene kan gjøre sammen, hva de gjør hver for seg. Hun er egentlig en estetiker som finner nytelsen i perfekte formasjoner og symmetrier.

Besteget av Rajah

Det er, viser det seg, ikke hva publikum vil ha. Etter en tid med Rajah (hun har hatt den siden den var unge) overfaller tigeren henne foran øynene på publikum, legger seg på, kopulerer og ejakulerer over henne, i noe som ser ut som et menneskeslakt.

Det er dette publikum elsker, og det er nummeret hun gjør lykke med; kveld etter kveld blir hun besteget av Rajah og forsøkt befruktet, foran et intetanende og skrekkslagent publikum - og med det selger hun seg også til vulgærdomptismen. Mabel Starks bekjennelser er et godt gjennomført stykke arbeide. Forfatteren holder på stemmen til sin hovedperson, men historien glir likevel etter hvert inn i amerikansk pratsomhet, og har lite annet å skjule enn det som blir sagt. Stark er interessant; skjebnen hennes er også det.

Snapshots

Men foruten tigrene, streifer vi merkelig anonymt innom menn og kvinner som betyr noe for henne; de blir med få unntak ikke noe mer enn snapshots som forsvinner i kjølvannet av et omflakkende liv.

Jeg klarer ikke å fri meg fra en tanke om at de faktisk burde ha vært fremstilt mer nærgående og bevegende; nettopp for å gi liv til det ubehaget andre mennesker skaper hos hovedpersonen.

Spørsmålet er om Hough gir oss noe særlig mer enn Starks livsløp omsatt i en vital kvinnes språk - fra A til Å. Jeg mener at det er et problem når formen i den grad tjener innholdet, på tross av kvaliteter og enkeltsekvenser som det ryker av.

Av og på hurtigtoget

For å kunne favne livsløpet til den fargerike og ulykksalige Mabel velger Hough å gå av og på hurtigtoget og få med seg så mye som mulig, i stedet for å velge færre nedslag, og åpne landskapet med å bruke mer tid på hvert av dem. Jeg ser at amerikanske kritikere som så ofte ellers er fra seg av beundring, ikke klarer å stemme med i feiringen av den åpenbart flinke canadieren Robert Hough.

Nok en gang overmannes en roman av sitt biografiske stoff, til tross for krutt og en sterk jeg-stemme. Kyrre Haugen Bakke, som har oversatt fortellingen, har et godt grep om det lakoniske og muntlig-pregede språket til Hough.