Om å tolke en meganasjon

USA: Den amerikanske patriotismen er ikke basert på felles etniske røtter og århundrelang felles kulturarv, men er bygd på generelle prinsipper og et selvutviklet sett av verdier som holder denne mosaikken av høyst ulike folkeslag sammen.

Å analysere en svært flerkulturell supermakt med 300 millioner innbyggere som en kulturell og psykologisk enhet, er et dristig foretak. Men i USAs tilfelle er det ikke bare forsvarlig, men nødvendig å gjøre det. «USA - Annerledeslandet» i vest er ment som en slags håndbok i Amerika-forståelse for Kari og Ola nordmann, ikke en håndgripelig og spesifikk reisehåndbok, men en generell - men likevel begripelig - innføring i nasjonaltradisjonen. Dette gjør jeg selv om studiet av nasjonalkarakter lenge var (og fremdeles er) nærmest uglesett i tidsriktige akademiske kretser.Når jeg likevel er så dristig, er det fordi over førti års observasjon og studier av amerikansk kultur har overbevist meg om nasjonaltradisjonens fundamentale betydning i denne nasjonen. Denne erkjennelsen kommer ikke minst av min mangeårige befatning med minoritetskulturer og deres forhold til hovedkulturen - kulturelt, politisk og juridisk - i denne «nasjon av nasjoner». For selv om USA kanskje er den etnisk mest sammensatte nasjon i verden - og utvilsomt det mest, om ikke eneste, vellykkede forsøket på probat multikulturell nasjonsbygging - så gjennomsyres nasjonen, i både i sitt politiske skjelett og kulturelle vev, av en fundamental nasjonalkultur som har klar forrang framfor alle andre faktorer i nasjonens liv, særlig i krisetider.

DE FLESTE nordmenn tror de «kan» USA. Nordmenn har lett for å importere ting fra de nederste hyllene i det vell av tilbud en finner i det amerikanske kulturelle varehuset, og i tillegg lager de gjerne en utilsiktet parodi på disse tingene, enten det gjelder popkultur, «folkways» eller skikker og tradisjoner som Valentine- og Halloween-feiring. Typisk i så måte er å besudle Halloween-tradisjonen ved å ta i bruk skikken «trick or treat» som påskudd for bøllete hærverk som eggkasting og offentlig tilgrising. Men like avslørende er det at ansvarlige nordmenn da står fram i mediene og utbasunerer at «slike (underforstått: amerikanske) tilstander vil vi ikke ha her i landet», hvilket avslører en tilsvarende ignoranse (paret med slektningen arroganse) hos eldre årganger.På den annen side har vi alltid hatt en del nordmenn som forsvarer USA i ett og alt, og som vi er vel vant med fra den kalde krigens og ikke minst Vietnamkrigens dager. Men fordi verden har utviklet seg som den har gjort, men mest på grunn av president Bush,s arrogante opptreden overfor omverdenen, har denne gruppen skrumpet inn til en klikk av enøyde særinger som en ikke behøver å ta alvorlig. Likevel bidrar de, i den grad de blir lagt merke til, til å puste til ilden hos dem som gjerne gir USA skylden for det meste av den moderne verdens fortredeligheter.

DET ER VIKTIG å klarlegge sentrale trekk ved den amerikanske nasjonalkulturen og forklare de mange særdrag og forvirrende paradokser en ofte finner i møtet med amerikanerne. For eksempel har amerikanerne tradisjonelt hevdet at de ikke har politiske ideologier, mens de i virkeligheten bekjenner seg til en ideologi som er langt sterkere og viktigere enn noen europeisk ideologi. Det er nasjonalideologien «amerikanismen», som begge partier identifiserer seg med som en absolutt betingelse for politisk innflytelse. Det er også denne sterke ideologiske sentraliseringen som muliggjør den institusjonelle desentraliseringen som kjennetegner det amerikanske samfunnet.Denne spesielle patriotismen atskiller seg fra andre varianter av nasjonalisme ved at den ikke er basert på felles etniske røtter og århundrelang felles kulturarv, men er bygd på generelle prinsipper og et selvutviklet sett av verdier som holder denne mosaikken av høyst ulike folkeslag sammen. I det ytre befestes denne ideologien gjennom hyppig bruk av nasjonale symboler, festdager, tradisjoner og framheving av «the American way of life». I det indre opprettholdes den ved en sterk vektlegging av nasjonale verdier og dyder i så godt som alle livets situasjoner og gjennom retorikk og politisk handling. Disse holdningene inngytes allerede i barnehagedagene, og i tider hvor den nasjonale sikkerhet føles truet, kan dette konformitetspresset nesten anta karakter av hjernevask.

SENTRALT I DENNE ideologien står forestillingen om den amerikanske eksepsjonalismen, at den amerikanske tradisjon er vesensforskjellig fra Den gamle verden. Essensen i denne annerledestanken er at det amerikanske eksperimentet representerte en nystart, «blanke ark med fargestifter tel». Dette er opphavet til tanken om at nasjonen ikke er beheftet med den belastende arven fra gamle Europa og dermed er moralsk overlegen i forhold til opphavet. Derfor har tapet av uskyld alltid vært et slikt sentralt tema i så vel politikk som i litteratur. Faren ved forestillingen om at en er «number one», advarte senator William Fulbright på 1960-tallet, er at når noe oppfattes som annerledes enn det amerikanske tilvante, må det nødvendigvis være mindreverdig eller underlegent det amerikanske. Kombinert med militær overlegenhet, kan dette føre til en «maktens arroganse» som han så utvikle seg under Vietnamkrigen og som ga støtet til hans berømte tale ved samme navn. Men det er denne innette supernasjonalismen (eller supra-, fordi den står over de sterke etniske særdrag som kjennetegner USA) som gjør at det er forsvarlig å snakke om amerikansk nasjonalkultur i entallsform. Kombinert med «amerikanskheten» - den amerikanske væremåten - i det ytre, bidrar den til å gi amerikansk kultur et klart homogent preg til tross for dens åpenbare mangslungenhet. Dette fikk ikke minst militante svarte aktivister på slutten av 1960-tallet erfare når de kom til sine afrikanske brødre på søk etter røtter. De ble av de innfødte gjerne oppfattet bare som amerikanere, ikke en gang afroamerikanere, og slett ikke afrikanere. Oppholdet i den kulturelle smeltedigelen (som de bare var tillatt å dyppe tærne ned i) i århundrer hadde satt sitt umiskjennelige stempel på dem, trass i hudfargen.

ETT AV DE paradoksene som kjennetegner USA, er kombinasjonen av det ultramoderne og det førmoderne, et annet er sameksistensen mellom det teknologisk og teoretisk avanserte med en tilsynelatende grunnaiv holdning i filosofiske og religiøse spørsmål. For det er en slags rørende uskyld i det nasjonale folkelynnet som gjør det sårbart overfor kynisk manipulasjon fra sterke politiske krefter med en klar agenda og strategi. Et annet aspekt ved den nasjonale psyken er svakheten overfor retorikk. Dette gjør at terskelen for hva som anses som ordskum eller dobbeltbunnet tale, er svært høy og bevirker lett at utenforstående gjerne avfeier amerikanerne som hyklersk dobbeltmoralske, idet gapet mellom idealer og virkelighet kan synes uoverstigelig. De negative trekk ved amerikansk sivilisasjon som her er trukket fram, må imidlertid ikke få lov til å overskygge de mange positive grunndrag i denne nasjonen. For her er det også snakk om nasjonale særtrekk: åpenheten og sjenerøsiteten, viljen til uoppfordret å gjøre en innsats uten tanke på godtgjøring, den grunnleggende optimismen og praktiske innstilling til de fleste ting, samt evnen til nytenkning, den usnobbete holdningen til ærlig arbeid og evnen til å glede seg over andres suksess - og villigheten til å gi ros og anerkjennelse - er noen av de kvaliteter som inngår i det jeg påstår er en nasjonalmentalitet som er politisk-kulturelt betinget. Derfor er denne nordmannen oppriktig glad i amerikansk kultur, «warts and all».