Om å være firkantet

«Språkstriden om Donald Duck»! Slik lød en overskrift i VG våren 1963. Eller som det het i Aftenposten: «Donald Duck kommer med i sprogdebatten.» Ikke nok med det, så vel Berlingske Tidende som London Times omtalte fenomenet. Hva det hele dreide seg om? Et firkant-problem, verken mer eller mindre.

  • Denne ukas Donald Duck & Co. presenterer det såkalte «Eggmysteriet» som jubileumsklassiker. I en serie som parodierer det meste, drar Donald og nevøene hans til Andesfjellene, på jakt etter noen mystiske, firkantede egg som Donald, for anledningen museumsvakt, har kommet over i et utstillingsmonter. Ekspedisjonen blir kronet med hell: Våre venner finner etter mye strev fram til et merkelig firkantfolk. Og firkantfolket snakker nynorsk.
  • Dermed var helvetet løs. Det gikk for så vidt bra både med Donald, guttene og firkantfolket. Det var verre med nynorskfolket. Og folk fra Voss. Det hadde seg nemlig slik at firkantfolket angivelig hadde lært målet av en viss Tron Dreyerdal fra Voss. Dermed rykket man ut og appellerte både til Deichmanske Bibliotek og til Tegneserieutvalget om å ta affære mot den «diskriminerende» historien.
  • Deichmann holdt tilbake sine Donald-eksemplarer mens debatten raste i media. Donald-oversetter Vivi Aagaard fortalte forskrekket at nynorsken erstattet det som på originalspråket var en «særpreget sydstatsdialekt».
  • Det hele endte med at Tegneserieutvalget frifant Donald og opphevet den midlertidige beslagleggelsen. Firkantfolket snakker fortsatt nynorsk. Og når det gjelder våre nasjonale firkantfolk, berhersker de stort sett begge målføre - nå som før.

- Først lurte jeg litt på Toten, men fant ut at det var for vanskelig - så bestemte jeg meg for Voss, sa Aagaard. Hun tilbakeviste alle anklager om ondsinnede intensjoner og bedyret at hun elsket Arne Garborg og ofte gikk i Det norske Teatret.