Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Om å være jødisk i dagens Norge

«Kritikk mot Israel tas ofte særlig personlig opp av jøder, også av dem som bor i Norge - det rører ved vår identitet.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter at fredsforhandlingene i Midtøsten brøt sammen sommeren 2000, har flere opinionsdannere i Norge sammenlignet Israel med Nazi-Tyskland. For en norsk jøde smerter dette - selv om analogien mer enn halter.

Norske jøder er som nordmenn flest - de føler seg som nordmenn flest og behandles som nordmenn flest. Likevel føler mange at de er spesielt rammet av konflikten i Midtøsten. I Norge har vi opplevd en betydelig økning i antijødiske hendelser. Blant annet skal det ifølge politiet versere en liste med åtte navngitte fremtredende jøder som alle er blitt truet på livet.

Hendelser som disse skaper frykt og kan kanskje forklare hvorfor relativt få norske jøder har markert seg i den offentlige Midtøsten-debatten. Etter avsløringer om sovende al-Qaida-celler i Europa er det tvilsomt om bildet kommer til å endre seg.

Det lever om lag 1400 jøder i Norge i dag. De fleste omgåes både trosfeller og ikke-jøder. Kun et lite mindretall er strengt religiøse. Mens jøder av utenforstående gjerne blir sett på som medlemmer av en religion, anser vi oss imidlertid selv mer som et folk med felles tradisjon. Riktignok har jødefolkets medlemmer en felles religion, men man er også en del av et tettere fellesskap. Kanskje er det slik også indianerstammer eller eskimoer identifiserer seg? Slik indianerstammer hadde tilhørighet til et landområde, er Israel helt sentralt for det jødiske folket. Jødene anser seg også som urbefolkningen i Israel. Sionismen er frigjøringsbevegelsen som førte jødene tilbake til Israel og som førte til at mitt folk endelig fikk selvbestemmelsesrett.

Kritikk mot Israel tas ofte særlig personlig opp av jøder, også av dem som bor i Norge - det rører ved vår identitet. Sterk, unyansert og ensidig kritikk rammer ekstra hardt.

De fleste norske jøder mener nok også at kritikken av Israel gjennom norske medier av og til går for langt. Selvsagt kan mye av kritikken mot Israel være berettiget. Imidlertid føles den ofte ensidig negativ og at den noen ganger tar helt usaklige dimensjoner. Slike utslag kan - enten de er bevisste eller ubevisste - ikke lenger forklares ut ifra fakta og de virkelige omstendighetene. Liknende utslag så man også under Israels tidligere konflikter i området.

I 1983 skrev professor i psykiatri Leo Eitinger en artikkel i Aftenposten hvor han ut ifra et psykologisk perspektiv analyserte nettopp dette fenomenet. Han påpekte at europeere har en underliggende skyldfølelse for jødenes skjebne under 2. verdenskrig. Det er derfor en naturlig mekanisme som gjør det tilfredsstillende å se at også ofrene fra den gang er overgripere. Jo mer vi kan vise til feil hos jøder og israelere, jo mer lindrer det den dårlige samvittigheten.

Uansett årsak er det påfallende hvor mange som synes å ha en glede av å sammenligne Israel med Nazi-Tyskland. I farten kan jeg ikke huske noen annen konflikt hvor en slik nazi-sammenligning er brukt så hyppig. Eksempelvis kunne vi høre NRK-reporter Karin Grethe Alstad fra rasismekonferansen i Durban si at Israel utnytter jødenes lidelser under Holocaust som argument for det de selv gjør mot palestinerne «Her og nå», 4. september). I flere intervjuer av NRKs midtøstenreporter Lars Sigurd Sunnanå er nazianalogien trukket frem. Eksempelvis da han intervjuet to norske bistandsarbeidere på Vestbredden. Disse sammenlignet Israels okkupasjon med Nazi-Tysklands besettelse av Norge - uten videre kommentarer eller oppfølgingsspørsmål verken fra reporteren eller fra programleder i studio.

Glemt synes det å være at Nazi-Tyskland ulovlig angrep Norge, mens okkupasjonen i Midtøsten startet som følge av en krig påtvunget Israel av landets arabiske nabostater. Glemt synes det også å være at Israel jo nettopp ønsker å gi fra seg de okkuperte områdene mot troverdige løfter om i full sikkerhet å få kunne leve i fred. Tyskland hadde ingen hensikter om å gi slipp på Norge. Og den groveste «forglemmelsen» av alle, selvsagt: Nazismen som ideologi ville rydde ut et helt folk. Noe tilsvarende har aldri funnet sted - selvsagt heller ikke i Israel. Selv om Israels fremferd nok er brutal, så er det historieløst å sammenligne den med Tysklands metoder fra den gang. Nazi-Tyskland var dessuten ikke truet av å bli kastet på sjøen av sine naboer. Hvorfor er det ingen Willocher eller Butenschøner eller andre fremtredende og veltalende personer som setter slike utsagn på plass? Hvordan tror man det føles å bli sammenlignet med en gruppe lik den som i sin tid forsøkte å utrydde oss?

Den siste tiden har også noen norske motstandsmenn sammenlignet sin kamp mot okkupasjonsmakten fra 40-årene med dagens palestinske opprør. Selv om det er overfladiske likhetstrekk, er nok forskjellene - som bl.a. vist ovenfor - større. Det kan ikke være noen automatikk i at de arabiske aggressorene fra seksdagerskrigen skal få tilbake land uten å være villig til å inngå fredsløfter. Tvert imot er troverdige løfter om fred en forutsetning for israelsk landavståelse. Årsaken til den fortsatte okkupasjonen er jo nettopp at palestinerne fortsatt ikke har greid å overbevise Israel om at de anerkjenner Israels eksistens. Det blir ingen fredsavtale før palestinerne også i handling viser at de godkjenner Israel. Ifølge Israels utenriksminister Shimon Peres er det største hinderet for fred i dag det enorme gapet mellom Arafats løfter fremsatt på engelsk og hans faktiske handlinger.

Det kan heller ikke være slik at palestinske «motstandskjempere», som er ute etter å drepe flest mulig sivilister, skal belønnes med politiske konsesjoner. Erfaringene fra flykapringene på 70-tallet har vist Israel at ettergivenhet på sikt inviterer til mer vold og mer terror.

Andre liker å sammenligne Midtøstens eneste demokrati med apartheiddiktaturet Sør-Afrika. Noe av dette bygger nok på det kjente bibelsitatet om jødene som det utvalgte folk. Israel er en sekulær stat, og slike bibelsitat har ingen relevans i den politiske beslutningsprosessen. Uansett så betyr det å være utvalgt bare at man har spesielle religiøse plikter og gir ingen føringer i retning av å tilhøre en «superrase». Det er ingen statsrasisme i Israel. Dog er det nok av faktiske ulikheter mellom de etniske gruppene. Israelske arabere har eksempelvis generelt lavere levestandard og høyere arbeidsledighet enn jøder. Årsakene til dette er mange. Eksempelvis har jødene en tradisjon på å velge yrker som gjerne anses for å være høystatus og som ofte gir bedre betalt. Forskjellene i det israelske samfunnet må Israel ta en intern dialog på, på samme måte som vi i Norge bør håndtere at det i vårt land også er lavere levestandard og høyere arbeidsledighet blant våre muslimske minoriteter enn i storsamfunnet forøvrig.

De fleste norske jøder er nok stolte av hva Israel tross all motgang har greid å få til. Få land i verden ville klart å opprettholde en slik grad av demokrati og frihet for alle sine borgere under så mye ytre press som Israel har opplevd. Israel har mottatt og integrert flere innvandrere per år enn mange andre nasjoner har gjort sammenlagt. Innvandrersamfunnet Israel har klart å skape økonomisk vekst med en sosial profil som langt overgår selv mange europeiske land. Endog et Israel i krig viser medfølelse, enten når de advarer palestinerne om hvor de kommer til å slå til med granater eller når hele 400000 av Israels egne innbyggere demonstrerer i avsky mot landets delaktighet i Sabra og Shatilla. 800 palestinere ble som kjent drept av kristen-arabiske styrker da disse gikk inn i de palestinske flyktningleirene i 1982.

Sharon hadde neppe fått min stemme om jeg hadde bodd i Israel i dag. Imidlertid er det likevel et drøyt stykke å sammenligne ham med stornazister som Hitler og Göring slik enkelte har gjort - sågar et meget drøyt stykke!

Hele Norges coronakart