Om agurker og haier

DET ER IKKE

Jens Stoltenbergs manglende kunnskaper om haivarsling når han er ute og svømmer som avgjør om jeg har tillit til ham som politiker, heller ikke mangel på kunnskap om EU-krumning på agurken som avgjørende for min tillit til Torstein Dahles mulige evner som rikspolitiker. Det er sommer i landet og aviser fyller spaltene med det mest forunderlige. Vi farer over ingresser og konstaterer at det samme sommerlate blikket gjelder - i år som i fjor. Men er det agurknytt når Bernt Hagtvet stiller spørsmålstegn ved Hans Petter Molands evne til å lage film over Dag Solstads roman om gymnaslærer Pedersen? «Filmen skal først og fremst vekke til erkjennelse og debatt» - det er ikke Moland som sier dette, men Hagtvet i Dagbladet (16.7.). Hagtvet frykter at Moland «forspiller en historisk sjanse til selverkjennelse» og peker på historieløse filmskapere som ikke forstår omfanget av materiale de ønsker å jobbe med. Tenk det!

Hans Petter Moland er en av Norges fremste regissører, og har gitt oss noen av vårt tids fineste filmer. Lettvint har mannen aldri vært, og han har heller ikke gjort det lettvint for seg i de temaene han har valgt å lage film over. Nå sist om en båtflyktnings lange reise på jakt etter sin amerikanske far ( Beautiful Country ), en film som også er en ung manns dannelsesreise - et tema jeg mener å finne i samtlige av Molands filmer. Nå kan Moland helt klart forsvare seg selv, og vi er mange som ser fram til Molands versjon av gymnaslæreren som på ulikt vis satte sitt preg på mange av oss på 1970-tallet.