Om alt som ikke er

John Irving er kledd i skjorte, slips og jakke, som en handelsreisende i gode historier. Høye salgstall og ypperlige kritikker følger i fotsporene hans. Dessverre også dårlig vær - det har plaskregnet siden han satte sin fot i Europa. Om årets roman, «Enke for et år», sier han: Den handler om alt som ikke er der.

- To gutter som dør i en bilulykke, en mor som forlater datteren sin, en mann som aldri kommer over sin forsvunne kjærlighet. Den sier noe om viktigheten til dem som er borte, sier John Irving.

Han kommer rett fra helsestudio. Den gamle bryteren trener fortsatt daglig. Likevel er han litt blek om nebbet: Ikke bare fordi han var oppe klokka fire for å rekke flyet til Oslo: Yngstesønnen Everett, fra hans andre ekteskap, er ikke med på turen som han pleier, fordi han har begynt på skolen. Det er første gang Irving reiser fra ham.

Selv vokste han opp uten å kjenne faren sin, en jagerpilot som forsvant under krigen. I likhet med heltinnen i «Enke for et år», Ruth Cole, har han ikke villet undersøke nærmere hva som skjedde da den ene av foreldrene bare ble borte.

Overrasker mor

«Ikke skrik kjære, det er bare Eddie og meg,» sier Marion Cole til sin fire år gamle datter Ruth i boka. Ruth er nettopp kommet inn på foreldrenes soverom, der en sekstenåring er i ferd med å bestige moren bakfra. Setningen er også bokas siste, og mellom dem ligger 37 år med fravær. Romanen inneholder en rekke slike Irvingske enkeltsetninger, som dukker opp ved knutepunkter i personenes liv. Som denne: «Lyden av en som prøver å ikke lage en lyd.»

- Jeg begynner alltid med slutten, jeg kan ikke skrive før jeg vet alt som skal skje. Marion, som har mistet to sønner i en bilulykke, tør ikke elske Ruth, og reiser fra både henne og faren. Gjennom hele boka venter vi på at Marion skal komme tilbake. Når hun gjør det, ville jeg hun skulle si noe vi hadde hørt før, derav åpningen. Fortellingen skjer ikke meg i samme rekkefølge som den skjer leseren, sier John Irving.

Alle som har lest en John Irving-bok - og det er mange - vet at den er en murstein full av bisarre hendelser, underlige personligheter og frodig fortellerkunst. Mest populær av alle bøkene er «En bønn for Owen Meaney». I Tyskland solgte den så godt at det overgikk hjemmemarkedet.

Engstelig far

- Bortkomne eller døde barn og fraværende foreldre - et tema som går igjen i flere av dine bøker?

- Jeg tror ikke du har et bevisst valg når du begynner på en ny historie. Jeg visste jeg ville skrive om en kvinne som mistet barna sine, men ikke hvor mange ganger jeg skulle dvele ved fotografiene av dem. Du er ikke virkelig redd før du elsker noen. De eldste sønnene mine pleide å erte meg og si at det bare var jeg som var slik en engstelig far. Jeg ber alltid barna være forsiktige, uansett hva de skal. Men du kan ikke kontrollere følelsene for et barn, og angsten for å miste det er grunnleggende.

- Ruth, faren Ted, vennen Eddie og moren Marion er alle forfattere?

- Jeg valgte yrket deres mest for moro skyld, jeg har skrevet like mye om leger som om forfattere i løpet av disse 20 åra siden «Garps bok». Skjønt jeg ble klar over, før jeg flyttet fra New York, at til tross for alle de ulike menneskene som bor i en sånn by, kjente jeg nesten bare andre forfattere. Jeg benyttet anledningen til å vise ulikheten mellom forfattertypene - Ruth, som har suksess, Marion, som skriver for terapiens skyld, Ted, som ikke kan skrive om noe som står ham nær, og Eddie, som ikke kan dikte. Når Eddie skriver en bok som heter «Seksti ganger» - antallet samleier han hadde med Marion i løpet av en sommer - så har vi alle lest en slik bok en gang. I hvert fall begynt på en.

- Når du leser høyt fra denne boka, sier du at du kan velge mellom å lese om utroskap og onani. Det er en bok full av sex?

- Ja, og det er ikke den første. Men jeg tror folk misforstår når det gjelder sexskildringene i bøkene mine. Det er ikke sexen som er viktig, men personenes oppvekst. Når du er tenåring, har du en rekke førstegangsopplevelser. Sex er gjerne den sterkeste av dem, og ofte den mest traumatiske. Den som mener han ikke er preget av det, lyver.

- Barndommen er nøkkelen?

- Mange voksne er redde for å gå tilbake til sin egen barndom, slippe løs den fantasien de hadde da. Men du forstår ikke mye av et voksent menneske, hvis du ikke vet noe om barnet.

Dårlige kjærester

- Var det uvant for deg å ha en kvinne som hovedperson?

- Kjærlighetshistorien mellom en mor og hennes datter fantes i tankene mine lenge før jeg begynte å skrive. Jeg ville vise en kvinne i tre vanskelige stadier: Som fireåring, da moren forsvant. Som enslig 36-åring, et tidspunkt da mange barnløse kvinner er så opptatt av å få barn at de gifter seg i all hast med feil mann. Og til sist som 41 år gammel enke - alene igjen, med et barn på samme alder som hun selv var da hun ble forlatt av moren.

- Stakkars Ruth har så mange «bad boyfriends» at det til slutt blir roman av dem?

- Menn har like mange dårlige kjærester som kvinner, vi har like dårlig smak, sier John Irving.

- Vi føler oss bare ikke like ansvarlige for våre feiltrinn.