MANDIG: De italienske toppkandidatene er alle menn. F.v: Beppe Grillo, Silvio Berlusconi, Pierluigi Bersani, Mario Monti, Antonio Ingroia og Oscar Giannini, som nå er avsatt. Foto: Ciro Fusco / EPA / NTB Scanpix
MANDIG: De italienske toppkandidatene er alle menn. F.v: Beppe Grillo, Silvio Berlusconi, Pierluigi Bersani, Mario Monti, Antonio Ingroia og Oscar Giannini, som nå er avsatt. Foto: Ciro Fusco / EPA / NTB ScanpixVis mer

«Om de hadde telt alle pikkene de får inn, hadde Pikk-partiet vunnet!»

Om det italienske valget, vakre fjortisjenter og livet i Stalingata.

På de mange nipsebutikkene i Napolis gatesmug selger de alltid voksdukker av aktuelle kjendiser. Nå finner vi sikkert toppkandidatene til det italienske valget, som begynte i går og slutter i kveld. Blant dem finner vi komikeren Beppe Grillo, tørrpinnen Mario Monti, og Sylvio Berlusconi. Sosialdemokraten Pierluigi Bersani og venstresidekandidaten Antonio Ingroia. Ingen kvinner.

Valgkampens største kvinnesaksdebatt begynte da Sylvio Berlusconi kom med seksuelt ladde vitser for åpen scene, mot en kvinnelig ansatt i kraftselskapet Enel Green Power («kommer du? Hvor mange ganger kommer du?»). Selskapet gikk ut etterpå med en pressemelding og sa at kvinnen — Angela Bruno — var «beæret» over å bli vitset med av den 76 år gamle politikeren. Bruno hevder at pressemeldingen var ren løgn, og måtte selv påpeke det åpenbare: en offentlig maktperson kan ikke si sånt.

Jeg bodde i Italia sist det var valg. På valgdagen møtte jeg en mann som sa han hadde gått inn i valgbåsen, tegnet en pikk på seddelen, og gått. Han så ingen bedre alternativer. «Om stemmetellerne hadde telt alle pikkene de får inn, er jeg sikker på at Pikk-partiet hadde vunnet valget!»

Det er mot dette bakteppet vi må lese Silvia Avallones fantastiske debutbok «Stål». Den skildrer et kummerlig Italia i blokkbebyggelsen langs Via Stalingrado rundt årtusenskiftet. Et lite og isolert sted hvor de aller færreste når lenger ut i samfunnet enn til det lokale stålverket.

Turistbrosjyrenes idylliske Toscana er godt innenfor synsvinkel, men virker helt utilgjengelig. Pengene er knappe, det sosiale hierarkiet er sementert, fedrene mishandler og bedrar, mødrene holder seg på kjøkkenet.

Og i dette landskapet plasserer Avallone to fjortisjenter - Anna og Francesca. De er smellvakre, på bristepunktet til å bli kvinner. Man skulle tro sjansene deres begrenset seg til å kapre den kjekkeste gutten på ungdomsskolen.

Samtidig har Anna og Francesca en besynderlig makt i lokalmiljøet. Til faste tider i uka låser de seg inne på badet, kler av seg og leker med ilden, til tonene av Ace of Bases «Rhythm is a Dancer». Baderomsvinduet vender ut mot bygården. Alle i gården vet når forestillingen begynner.

Anna og Francesca vet at de blir betraktet, og nyter leken, naive om hva slags krefter de setter i spill (Francesca vet nok ikke at faren er blant kikkerne).

«Dere kommer til å komme med på Canale 5 når som helst!» får jentene høre til stadighet. Skjønnheten kan gi dem en jobb som «velina» - Tause-Birgittene som alltid er med i italienske talkshow for å vrikke litt halvhjertet på rumpene sine før reklamepausen. Men den virkelige verden gir få eksempler på at en «velina» har kommet seg ut av båsen og blitt tatt på alvor.

Boka gir en likevel følelsen av at det ikke er noen man heller vil være enn ei ung, 14 år gammel jente i dette samfunnet. De unge mennene får livet til å gå med kjappe ligg og tomme kvelder i kokainrus på glorete utesteder. Deres eneste utvei er småkjeltringvirksomhet. Høyere utdanning er en vei ment for flinke jenter.

Dessuten slipper Anna og Francesca utfrysingen og likegyldigheten som møter de opplest og vedtatt «stygge» jentene. Dermed står de fritt til å gjøre sin hegelianske oppdagelse i slutten av boka. Elba, turistøya de hadde en fjern drøm om å engang få besøke, har faktisk alltid bare vært en båttur unna.

The sky is the limit. Eller, det er i alle fall ingen som hindrer italienske velgere i å tegne et kvinnelig kjønnsorgan på seddelen neste gang de vil vise sin politikerforakt.