Om den livgivende angst

Et filosofisk verk som tematiserer konflikten mellom følelser og fornuft, mellom vår irrasjonelle udødelighetshunger og fornuftens avvisning av troen på et evig liv.

Dikterfilosofen Miguel de Unamuno (1864- 1936) tilhørte den epoken i spansk litteratur som betegnes som «98-generasjonen». 1898 var det året sola gikk ned i den gamle kolonimakten Spania - i og med at landet, ved et militært nederlag, mistet sin siste oversjøiske besittelse, Cuba. Nederlaget og tapet åpenbarte stillstand i spansk politikk. Makteliten var reaksjonær, ineffektiv og korrupt. Industrialiseringen sto på stedet hvil. Spania hadde havnet i en bakevje i forhold til resten av Europa.

Tilbakeskuende blikk

«98-generasjonens» forfattere var preget av ulykkelig fedrelandskjærlighet. Ved siden av Unamuno var Azormn, Baroja og Machado de mest sentrale navnene. De var individualister når det kom til selve det litterære uttrykk. Det de hadde til felles, foruten frustrasjonen, var det tilbake-skuende blikket. De søkte et uforfalsket Spania, og fant det i landskap, litteratur og historie.

Nå er et av denne generasjonens viktigste litterære dokumenter oversatt til norsk av Randi Lise Davenport. Det dreier seg om Unamunos filosofiske avhandling «Om den tragiske livsfølelse», som utkom i 1913. Avhandling og avhandling. Den er skrevet med en intensitet og subjektiv tyngde som gjør den like mye til diktning som til vitenskap. Unamuno utmaler sin tragedie, det vil si: det spanske folks tragedie, i et språk som forener hjertets smerte og den avklarende tanke. Bare så det er sagt: Davenports oversettelse er kongenial.

Viljeløshet

På den ene side er den tragiske livsfølelsen noe mennesket har lidd under i alle tider. Mennesket er uvegerlig stedt i konflikten mellom hjertets tro på et evig liv og fornuftens benektelse av det samme. Mennesket er en syntese av tro og fornuft, av det evige og det timelige. På den andre siden har Unamuno opplevd denne konflikten konkretisert og aktualisert i det politisk-historiske traumet av 1898. Spanjolene var satt under administrasjon av en fornuft som sviktet. Til gjengjeld forordnet kirken blind tillit og kullsviertro. Enkeltmennesket gled inn i selvopptatthet og avmakt. Tilstanden ble diagnostisert som «abulia», som best kan oversettes med viljeløshet og apati. Viljeløshet var ellers noe som lå i lufta i europeisk litteratur ved slutten av det nittende århundre. Den var et særtrekk ved den dekadente litteraturen. Arne Garborgs «Trette menn» har mye til felles med «98-generasjonens» diktning.

Uutholdelig tanke

Egentlig var Unamunos «Om den tragiske livsfølelsen» egnet til å bringe dynamikken tilbake i spansk åndsliv. Der kirken forordnet tro, der forordnet Unamuno tvil. Der fornuften sa nei, der sa Unamuno jo! Ved å så tvil i de tenkende hjerner og de troendes hjerter ville han vekke mennesket opp av dvalen og apatien. Tvilen er en spire til angst. Angsten er foranlediget av intetheten. Tanken på at vi en dag skal dø, opphøre å være til, bli til intethet, det var for Unamuno en uutholdelig tanke. Og den tanken så han det som sin misjon å vekke i sine medmennesker. At vi en dag skal slutte å være til, bli til ingenting, er noe vår fornuft forteller oss. Å godta det som et fait accompli er å bukke under for fornuften.

Med hevet pennesplitt

Men mennesket har i seg en iboende evne til å slå fornuften på retrett. Vår tro forteller oss at det finnes et liv etter døden. Mennesket skal gjenoppstå, ikke som en abstraksjon oppunder firmamentet, men som kjøtt og blod, med tyngde og konsistens. Unamuno søkte til tenkere utenfor Spania for å finne støtte og næring til sin tro. Han fant det hos dem som hadde foretatt det han kaller en salto immortale , altså et «udødelighetssprang», i sin tenkning. Kierkegaard (Unamuno leste Kierkegaard og Ibsens «Brand» på originalspråket) foretok dette spranget da han kastet seg ut på de 70000 favners dyp. Pas-cal foretok spranget da han inngikk veddemålet og satset på udødeligheten. Men først og fremst fant Unamuno støtte for sin tro i den særspanske skikkelsen don Quijote. Troen er absurd. Å bevise den er å drepe den. Det er i den absurde troen ridderen don Quijote går ut i verden. Ridderen blir Unamunos fremste våpendrager. Også han foretok et udødelighetssprang. Han har forlatt «tingen som den er», han er ved «tingen som den skulle være», som det står i «Brand». Ei bondetuppe blir til prinsesse Dulcinea i det fjerne, et øk (Rocinante) blir til en fyrig hingst en ridder verdig, vindmøller blir til kjemper. «Verden må være slik don Quijote ønsker og vertshusene må være borger,» skriver Unamuno. Eller som Davenport så vakkert utlegger Unamunos «quijotisme» i sitt forord: «I Don Quijotes kamp og sjelstragedie ser Unamuno kampen mellom det verden er i henhold til vitenskapelig fornuft, og det han vil den skal være i henhold til hans religions tro. Quijote møtte verden med hevet lanse, Unamuno med hevet pennesplitt: Hans oppgave var å bekjempe alle som slår seg til tåls, å sørge for at vi lever et liv i lengsel og uro.» For den katolske kirke var dette langt fra god latin. Unamuno var rett og slett protestant. Verket ble satt på indeks.

Døde i husarrest

Han var heller ingen trett mann. Snarere en intellektuell energibunt, dessuten en kjærlig familiefar med ni barn, sosialt anlagt, professor og seinere også rektor ved universitetet i Salamanca. Politisk engasjert (så til de grader at han i perioder sto uten rektorat og statsborgerskap). Og han var et overflødighetshorn av en dikter. Denne stridens mann utånder 31. desember 1936 i sitt hjem i Salamanca, et halvt år ut i den spanske borgerkrig. General Franco, som for øvrig befant seg i sitt hovedkvarter noen kvartaler lenger unna, hadde sørget for å sette den brysomme Unamuno i husarrest.