Om en gutt på tur

Arne Hjeltnes har skrevet dagbok fra to turer han definitivt ikke var med på. Det synes Thor Heyerdahl er helt ålreit.

«Hva er det som gjør at noen mennesker får ideen om å krysse Atlanterhavet i en båt bygget av skjøre papyrusstrå? Er det samme type drivkraft som får folk til å prøve å spise 48 lyspærer for å komme i avisen og sette ny rekord? Eller er det en gammel drøm? Eller snakker vi om mennesker som har for lite å gjøre?»

Dette var Arne Hjeltnes' utgangspunkt da han i fjor høst begynte å skrive dagbok fra Thor Heyerdahls to Ra-ekspedisjoner. Nå er det bare noen dager til «Thor Heyerdahl og papirbåten som forandret verden» skal lanseres. Hjeltnes står i arkivrommet på Kon-Tiki Museet, han har et prøvetrykk av boka under armen og en snusklump under leppa.

- Det var en svær oppgave med vitenskap og masse greier, sier Hjeltnes.

- Jeg har prøvd å gjøre det muntert, spennende og tilgjengelig. Jeg er litt spent, men sånne bøker som dette blir vel kanskje ikke anmeldt? Det er jo ikke en roman? Det er jo ikke noe som er funnet opp?

«DA RA I» FORLOT EGYPT 25. mai 1969, og Thor Heyerdahl hadde hele Atlanteren foran seg, holdt sju år gamle Arne Hjeltnes til i Trondheim sammen med sine foreldre.

- Jeg var vel mest opptatt av å spille fotball og gjøre ugagn og å sykle, men jeg husker at folk snakket om Ra-ekspedisjonen. Og jeg husker at det var veldig dramatisk, sier Hjeltnes.

29 år seinere ble han bedt om å skrive bok om den samme ekspedisjonen. Det var lenge siden noen hadde skrevet om «Ra», Heyerdahls egen bok var bare tilgjengelig på antikvariater, og Kon-Tiki Museet ville ha en bok som gjorde ekspedisjonen tilgjengelig for folk flest. Det var sånn det hadde seg at Hjeltnes ble spurt.

- Folk i Heyerdahls generasjon var mer ordentlige og voksne når de var like gamle som oss. Jeg har nok skrevet det mer uhøytidelig, og derfor har jeg kanskje tilført historien noe, sier Hjeltnes.

- Hva visste du om Ra-ekspedisjonene før du begynte å skrive boka?

- Jeg visste i hovedtrekk at Heyerdahl hadde reist over der for å bevise at det kunne gjøres. Og at de kom nesten fram den første gangen, og at de kom fram den andre gangen. Det visste jeg.

- Det var vel en ny erfaring, å skrive en sånn bok?

- Jeg hadde ærefrykt for at det måtte være vitenskapelig korrekt ut fra hva Heyerdahl tenkte og gjorde, men det har vært fantastisk spennende, for dette er liksom ikke populærkultur. Dette er en av mine største bedrifter så langt. Her er det mening og innhold og seriøsitet. Bok! Bok, liksom!

Arne Hjeltnes smiler med hele hodet og rister en imaginær bok i hendene.

- Tv-programmer har et kort liv, men denne boka kommer til å leve lenge. Den kommer til å stå i hylla her, vet du, sammen med den finske utgaven av Ra II-ekspedisjonen fra 1970.

BOKA ER BLITT EN DAGBOK i nåtid om begge Ra-ekspedisjonene. På sin egen måte følger Hjeltnes de åtte guttene på turen over Atlanteren. Det er Thor fra Norge og Abdhulla fra Tchad, som aldri har sett havet før og tror at hvalene de ser er flodhester. Det er italieneren Carlo, meksikaneren Santiago, Norman fra USA, Georges fra Egypt og Jurij fra Sovjet. Sammen krysser det modige fellesskapet havet i et julenek, som Heyerdahl kalte skipet. Arne Hjeltnes har på sin side seilt Sandefjord- Koster- Sandefjord noen ganger, samt én lengre tur til Danmark.

- Men man må ikke være en seiler for å skrive denne boka. Den handler først og fremst om Heyerdahls tanker og kameratskapet om bord. Det jeg synes er fantastisk, er fyrens måte å gjøre dette på.

Hjeltnes peker på prøvetrykket av boka og sier at noe av det som skiller Thor Heyerdahl fra oss andre er at Heyerdahl er en typisk «do-er». Han dro ikke på tur for moro skyld, det var ikke noe «gutta på tur»-opplegg.

- Han er ikke noen gambler, han er ikke ute etter fare bare for farens del. Heyerdahl er sammensatt av en vitenskapsmann, en eventyrer og en oppdager. Han må jo ha den eventyrsiden ved seg, for ellers hadde han jo bare sittet på et kontor og forsket. Men han var absolutt en tøffing. Han satt ute på båten og spiste dadler og dro i tauene, og alle beundret ham veldig.

DET SISTE HALVÅRET har Arne Hjeltnes foruten å skrive ferdig boka, vært i Brasil, Tanzania, Irland, Åland, Frankrike og Skagen, og laget nye «Gutta på tur»-programmer. Der er det Brimien og Ulvang og Dæhlie som svirrer rundt, mens Hjeltnes i en viss forstand er ekspedisjonsleder.

- Mnjaaa. Men forskjellen på Heyerdahls og mine ekspedisjoner er vel at han er drevet av et større mål enn selve turen. Heyerdahl har et kall, våre turer er jo turer mest for turens skyld.

- Hadde du blitt med ham på en ekspedisjon, hvis han hadde spurt deg?

- Nei... ja... Altså, noen av disse guttene var jo veldig fysiske, men slett ikke alle. Et par av dem var sterke menn som dro i tau og holdt på, og alle jobba mye, men de var ikke supermenn. Ja, jeg tror kanskje jeg hadde blitt med. Hå-Hå! Og hvis ikkje Brimien hadde vore med, så trur eg kanskje at eg hadde vore kvartermeister og kokk.

ENTRER «RA II»: - Eit historisk augeblikk, sa Hjeltnes ute på Bygdøy.