MOTTAK: Man kan ikke gjøre en direkte kobling mellom antall asylankomster i et gitt år og antallet «flyktninger vi tar imot» samme år, påpeker Doremus Schafer. Her er Torshov transittmottak i Oslo.
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
MOTTAK: Man kan ikke gjøre en direkte kobling mellom antall asylankomster i et gitt år og antallet «flyktninger vi tar imot» samme år, påpeker Doremus Schafer. Her er Torshov transittmottak i Oslo. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Mediekritikk:

Om flyktning-epler og asylsøker-appelsiner

Dagbladet slår beina under sin egen undersøkelse om innvandringspolitikk, ved å sause sammen to vesensforskjellige størrelser i sin spørsmålsformulering.

Meninger

Spaltist

Doremus Schafer

er en mediekritisk spaltist og blogger. Han skriver under pseudonym for Dagbladet og Manifest Tidsskrift med støtte fra Fritt Ord, og blogger på doremusnor.wordpress.com.

Siste publiserte innlegg

«Fire av ti mener Norge må ta imot enda færre flyktninger – rekordlave ankomster til tross» meldte Dagbladet for tre uker siden, som toppsak på nettforsiden og på forsiden og side 7 på papir. Artikkelen utdyper at:

«39 prosent mener Norge må ta i mot færre flyktninger i år enn i fjor, til tross for at ankomstene da var på sitt laveste på 20 år. 31 prosent av de spurte mener vi bør ta i mot cirka like mange som i fjor, mens bare 22 prosent – to av ti spurte – mener vi bør ta i mot flere enn i fjor.»

Dette tar selvsagt Sylvi Listhaug til inntekt for at «folk flest har skjønt alvoret» og at «Frp er i takt med folket, som ønsker seg en streng innvandringspolitikk».

Bjørnar Moxnes på sin side mente at resultatene var utslag av at folk ble bedt om å ta stilling til «et abstrakt tall», og følte seg «sikker på at folk vil stille opp likevel hvis vi tar i mot flere enn det rekordlave antallet i fjor». Andre fremhevet at det tross alt var et flertall av de spurte som ønsket å ta imot minst like mange flyktninger i år som i fjor.

Det åpenbare spørsmålet som melder seg til denne vinklingen, er imidlertid om respondentene overhodet kjente til hvor lave 2016-ankomsttallene har vært, når de svarte på spørsmålet. Dagbladet har nemlig ikke oppgitt den eksakte spørsmålsformuleringen noe sted i artikkelen – men spørsmålet som ble stilt var altså «I fjor kom det 3 460 asylsøkere til Norge, ifølge UDI. Det er det laveste tallet på nesten 20 år. Bør Norge ta imot flere, like mange, eller færre flyktninger i 2017?».

Dermed blir det helt gyldig å koble svarene direkte til denne statistikken – og også rimelig å legge vekt på at det er så mange som 39 prosent som ønsker færre flyktninger, selv når de direkte fôres med en statistikk som tydelig oppmuntrer dem til å gi det motsatte svaret.

Men i tillegg til det diskutable ved å drive denne typen spørreundersøkelser, der man aktivt ‘puffer’ respondentene i retning av ett bestemt svar, så er det også andre klare problemer ved Dagbladets/Ipsos’ spørsmålsformulering. ettersom den kobler sammen to statistikker som måler vesentlig ulike ting. Antall asylsøkere som ankommer landet i et gitt år, er aldeles ikke det samme som antall flyktninger Norge «tar imot» samme året – eller engang direkte proporsjonalt med det.

Den logiske og naturlige tolkningen av «hvor mange flyktninger bør Norge ta imot i 2017?», er å koble dette til antall personer som innvilges opphold i Norge som flyktninger. Formelt sett er det kun disse personene som er ‘flyktninger som Norge tar i mot’ – totalgruppen av asylsøkere vil også inkludere mange personer som ikke har et tilstrekkelig beskyttelsesbehov til å kvalifisere som flyktninger.

Og i praksis er det også denne siste gruppen, som innvilges flyktningstatus, som fremstår klart mest relevant å telle: Både fra et samfunnsøkonomisk perspektiv (ettersom det er disse som har soleklart størst innvirkning på statens utgifter), fra et moralsk/humanitært perspektiv (ettersom det er disse som faktisk gis opphold og beskyttelse i Norge på varig eller mellomlang basis), og fra et politisk perspektiv (ettersom det er dette antallet som politikere i størst grad kan styre gjennom sine beslutninger).

Og når folk skal ta stilling til antallet flyktninger som Norge har gitt opphold/skal gi opphold, så betyr dette for det første at selv om årets asylankomster har vært lave, så kommer alle kvoteflyktninger (som hentes direkte fra FN-leire, utenfor asylsøkersystemet) på toppen av dette. Og denne kvoten ble som kjent vesentlig økt i 2015, slik at man i år skal ta imot 3.000 kvoteflyktninger (som er cirka det tredobbelte av den årlige kvoten fra før 2015).

For det andre vil en nedgang i asylankomster ikke nødvendigvis kunne oversettes direkte til hvor mange asylsøknader som innvilges. Hvis det plutselig kommer mange færre søkere fra land som uansett har liten eller ingen sjanse til å innvilges asyl, vil innvilgelsesprosenten gå opp – og antallet faktiske flyktninger vi «tar i mot» kan forbli stabilt selv om søkertallet går ned.

For det tredje vil antallet som får opphold i et gitt år, ikke være direkte koblet til ankomstene samme år – de som ankommer sent på året vil nødvendigvis få søknadene behandlet først året etter, og når det har vært ekstra høye ankomsttall året før, vil det åpenbart gi et større etterslep av ubehandlede søknader.

Alt dette betyr at selv om ankomsttallene for 2016 ganske riktig var usedvanlig lave, så var det over 15.000 personer (hvorav 3.000 kvoteflyktninger) som fikk innvilget flyktningstatus og opphold samme året. Dette er det klart høyeste antallet for noe enkeltår noensinne, og over dobbelt så mange som noe annet år bortsett fra 2015.

Med andre ord: Dersom vi tar utgangspunkt i det som Dagbladet faktisk spurte folk om, så er det adskillig rom for å «ta i mot færre flyktninger enn i 2016», og fortsatt ligge på et historisk høyt nivå.

Det er heller ikke slik at man i 2016 ‘tok unna’ hele 2015-tilstrømningen og allerede er tilbake til å bare kunne håndtere nyankomnes søknader fortløpende. Hittil i 2017 (januar – juli) har man behandlet om lag like mange søknader som i samme periode i 2014 (altså forut for den ekstraordinære tilstrømningen), og av disse søknadene (hvorav to tredjedeler var fra asylsøkere som ankom i 2015 eller tidligere) har man innvilget 50% flere søknader i år enn i 2014.

Det store antall innvilgelser i 2016 skaper også et ‘etterslep’ av påfølgende familiegjenforeninger med flyktninger, som forventes å bli vesentlig høyere enn i foregående år (selv om regjeringen har gjennomført visse innstramninger og gebyrøkninger). Man kan diskutere om det er riktig å inkludere disse i Dagbladets spørsmålsformulering, men det er antagelig en hel del respondenter som tar også dette med i sine betrakninger om hvor mange man bør ta i mot i 2017.

Så er det selvsagt helt legitimt å argumentere for at selv om vi faktisk tar imot mange flyktninger historisk sett, så gjør dagens situasjon (med et ekstraordinært antall migranter i og utenfor Europa, og den voldsomme belastningen som dette medfører på land som Italia og Hellas) at Norge burde bidra enda mer enn dette og ta i mot flere enn dagens politikk legger opp til.

I denne sammenheng er det også helt relevant å trekke frem at antall asylankomster nå har falt dramatisk, og at den forutsigbarheten og handlingsrommet som dette medfører for de kommende årene, bør benyttes for å øke kvotene for overføringsflyktninger. Men da må asylankomsttallene kontekstualiseres på en slik forsvarlig måte – ikke bare slenges ut som asylankomsttallene for 2016 gir et dekkende totalbilde av hvor mange flyktninger vi til enhver tid ‘tar i mot’, slik Dagbladet gjør.

Generelt er det en vanskelig og risikabel balansegang å gjennomføre meningsmålinger der man ikke bare stiller et isolert spørsmål, men også gir respondentene supplerende informasjon om temaet. Selv om man kan argumentere for at dette gir folk et bedre og mer saklig grunnlag for å ta informert stilling til spørsmålet, så er det grundig dokumentert at man kan oppnå vidt forskjellige resultater avhengig av om man presenterer argumenter for den ene eller den andre siden av saken.

Og når Dagbladet ikke bare eksplisitt ‘puffer’ respondentene i én bestemt retning, men attpåtil gjør det ved å blande epler og appelsiner og gi et klart mangelfullt og skjevt bilde av den faktiske situasjonen, så slår man totalt beina under informasjonverdien av sin egen måling.

I utgangspunktet tilsier resultatene (slik man også vinkler på) at folk er svært skeptiske til flyktning-innvandring, når flertallet ønsker uendret eller lavere nivå selv når de fortelles at nivået allerede er svært lavt. Samtidig kan vi ikke vite hvor mange av respondentene som faktisk var klar over de faktiske realitetene (at vi faktisk tok i mot svært mange flyktninger også i 2016), og svarte ut fra disse premissene.

Og hvis man hadde fått det motsatte resultatet (at flertallet ønsket å ta i mot flere flyktninger enn i fjor), så ville Listhaug & co. (med rette) kunnet avfeie disse tallene med at folk svarte ut fra at Dagbladet hadde forsynt dem med en selektiv og helt forvrengt fremstilling av realitetene, og at svarene sikkert ville vært helt annerledes dersom man hadde hatt en korrekt forståelse av situasjonen.

Det er utvilsomt fristende å legge inn denne typen vinkling og argumentasjon i et meningsmålingsspørsmål, dersom formålet er å lage et dramatisk oppslag om at «[veldig mange] nordmenn er [for/mot noe]». Men når resultatet er at artikkelen ikke opplyser leserne om temaet (fordi den kun presenterer et snevert og selektivt utvalg av fakta), ikke forteller noe klart om holdningene i befolkningen (fordi vi ikke aner hvor mange som uttalte seg kun ut fra dette skjeve bildet, kontra hvor mange som trakk inn andre momenter), og ikke har noen funksjon som politisk pressmiddel (fordi alle fløyer vil kunne avfeie ethvert resultat med at det bare er et produkt av en villedende spørsmålsformulering), så er det vanskelig å se hvilket egentlig formål det skal tjene å gjennomføre og skrive om en slik undersøkelse

En litt lengre versjon av artikkelen er publisert på forfatterens blogg.