Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Om forbrytelse og straff

For ordens skyld: Mitt engasjement i kriminalomsorgen har sine årsaker.

- JEG ER IKKE NAIV: «Selvfølgelig er det farlig å slippe vaneforbrytere ut i samfunnet, de tikkende bombene, de uhelbredelige. De som for alltid vil vende tilbake til fengslene. Jeg er ikke naiv, jeg vet at de finnes. Men det er også farlig å stenge dem inne, ikke bruke tid og ressurser på å få dem til å erkjenne hva de har gjort, og å se konsekvensene», skriver Karin Fossum i kriminalitetsdebatten mot Frps Per Sandberg. Foto: Anita Arntzen
- JEG ER IKKE NAIV: «Selvfølgelig er det farlig å slippe vaneforbrytere ut i samfunnet, de tikkende bombene, de uhelbredelige. De som for alltid vil vende tilbake til fengslene. Jeg er ikke naiv, jeg vet at de finnes. Men det er også farlig å stenge dem inne, ikke bruke tid og ressurser på å få dem til å erkjenne hva de har gjort, og å se konsekvensene», skriver Karin Fossum i kriminalitetsdebatten mot Frps Per Sandberg. Foto: Anita Arntzen Vis mer
Debattinnlegg

Jeg er selv et offer for kriminalitet, jeg har venner som er ofre, og jeg kjenner flere gjerningsmenn. Alle ble dømt for drap. Det ene en påkjørsel i rus, det andre i psykose, og det tredje en ung gutt som skjøt faren sin i stykker med hagle, etter mange år med rus, trusler, mishandling og vold. Gutten ville redde seg selv og moren. Etter drapet meldte han seg til politiet, han var villig til å ofre noen år av sitt liv for å redde seg selv og sin vesle familie. Når det gjelder meg selv og min egen opplevelse av å ha vært utsatt for vold, vil jeg ikke gå nærmere inn på dette, det er privat. Og det er ikke meg det er synd på i denne saken. Ja vel, så ta fra dem mange ting, omgang med andre mennesker, forståelse og omsorg. Ikke gi dem tid og omgang med andre mennesker, ikke gi dem privilegier. Men verken dødsstraff eller nakne celler eller ensidig fordømmelse fra samfunnet vil hjelpe oss videre. Dette vet vi fra andre land, der kriminaliteten tar fullstendig overhånd, selv om det enkelte stater praktiseres dødsstraff. En forbrytelse skjer i kampens hete eller i rus, de tenker verken på konsekvenser eller på strenge straffer. Men det var soningsforholdene jeg opprinnelig ville snakke om. Og selvfølgelig er fortellingen om den unge pakistanske gutten som ble narkotikakurer, og som havnet i en celle på Kumla en tåredryppende historie. Poenget mitt var, at sånne historier har vi mange av. Bak mange dramatiske og fryktelige ugjerninger ligger det sånne historier, og det var det jeg ville minne den nye regjeringen om.

Formildende omstendigheter er et relativt nytt begrep i norsk rettshistorie, men vi skal være glade for denne helt selvfølgelige utviklingen. For få år siden var gudinnen blind, et drap var et drap, og det fantes ingen nyanser, straffen var den samme og livet var hellig innfor Gud. Du skal henge, du skal sone, du skal brenne, du skal svi, du skal miste hodet, og du skal begraves utenfor kirkegården blant de fordømte. Vi, samfunnet, skal markere oss. En fattig tjenestejente på seksten år, fikk i sin tid en unge utenfor ekteskap med en dominerende husbond. Som belønning fikk hun et saftig eple, dette var en gave i en fattig tid. Seinere flyktet hun til Sverige med den voksende magen. Da hun seinere vendte tilbake og ble tiltalt, forsøkte hun ikke å forsvare seg, fordi hun i sin ulykke stolte på en mektig mann. Annet har ikke fattigfolk å klamre seg til. Derfor mistet hun hodet. Når dette er sagt, så er jeg så absolutt enig med samfunnet, som i sin fortvilelse vil løse problemet. Men etter hvert som åra er gått, har jeg for lengst erkjent at mange bør få strengere straffer, særlig når det gjelder vold, sedelighetsforbrytelser og reaksjonen fra samfunnet. Hele straffen bør sones, ti år er ti år, ikke seks eller sju. Foreldelsesfristen må bort, noe annet er en hån mot de etterlatte, foreldrene og andre som er rammet. Han som begår et drap i en alder av tjue, må ikke slippe unna i en alder av førtifem.

Vi lever i et rikt samfunn. Og et rikt samfunn er et nyansert samfunn med mange stemmer. Er omsorg forbeholdt noen få? Også i vårt rike samfunn har vi tapere av mange slag. Selvfølgelig er det farlig å slippe vaneforbrytere ut i samfunnet, de tikkende bombene, de uhelbredelige. De som for alltid vil vende tilbake til fengslene. Jeg er ikke naiv, jeg vet at de finnes. Bruk for all del ressurser på rusomsorg, det er viktig. Men det er også farlig å stenge dem inne, ikke bruke tid og ressurser på å få dem til å erkjenne hva de har gjort, og å se konsekvensene. Det er dette som heter rehabilitering. Sympati og forståelse er ikke et skjellsord, det er livsviktig. Straffen er, som Per Sandberg så riktig sier, et viktig signal fra samfunnet om alvoret i situasjonen, og en oppreisning for ofrene. De skal føle den samme smerten som vi må leve med for resten av livet, og i norsk rettsvesen er det sånn at vi hevner oss på offerets vegne. Og kanskje er det ikke til å holde ut for foreldrene som mister sine barn, at gjerningsmannen i det hele tatt skal slippe ut igjen. At han skal få lov til å skape seg et nytt liv. Men sånn er vårt humane system, og det er jeg stolt av. For å si det enkelt. I mange tilfeller er livet ikke til å bære.

Når det er sagt. Det er viktig å ha noen stemmer som taler ofrenes sak, de har kanskje vært for få. Og et forslag om å opprette et offerombud tas imot med takk. Likevel vil jeg nå oppfordre den nye regjeringen en siste gang.

Hold hodet kaldt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling