Om fotball og litteratur

I et intervju med Eva Bratholm i Dagbladet den 23. juni forsvarte lederen i Den norske Forfatterforeningen (DnF), Anne Oterholm, de kollektive ordningene som ligger til grunn for foreningens stipendier til norske forfattere. Bakgrunnen var kritikken som er blitt rettet mot normalkontrakten og stipendiene. Unni Lindell mente normalkontrakten var for dårlig og meldte seg ut av Forfatterforeningen, mens Tove Nilsen mener stipendiene holder kunstig liv i altfor mange middelmådige forfattere. «Tenk på fotball. Hvis du bare satser på eliteserien og på barnefotball, sanerer alt imellom og lar det stå til, så blir det lavt nivå i fotballen etter hvert. Slik må vi ha en bredde i litteraturen også», sier Oterholm til Dagbladet.

SAMMENLIKNINGEN mellom litteratur og fotball er interessant. Ikke minst fordi den halter: Sammenlikningen demonstrerer de store forskjellene mellom fotballen og litteraturens økonomi.Mens de beste fotballspillerne i verden spiller på de beste og rikeste lagene i verden og dermed også er de best betalte fotballspillerne i verden, skriver de beste forfatterne i verden ikke nødvendigvis på de beste og rikeste forlagene i verden. Unni Lindell er heller ikke nødvendigvis litteraturens svar på John Arne Riise. Det vet alle som arbeider med litteratur.Debatten rundt forfatterforeningens kontrakter og stipendier trenger et kulturpolitisk og litteraturkritisk perspektiv. Det vesentlige ved den er ikke hvor vidt det utgis for mange middelmådige bøker i Norge eller hvor vidt en kollektiv normalkontrakt hindrer enkelte bestselgerforfattereå inngå bedre avtaler. Det som står på spill er forståelsen av at litteraturens økonomi er vesensforskjellig fra fotballens økonomi og at den er under økende press fra fotballøkonomien.

MEN ER ikke kritikerne lei av å lese den middelmådige litteraturen det blir holdt kunstig liv i? Selvfølgelig. Men ikke i et kulturpolitisk perspektiv. Vi vet at alternativet ville vært en enda mer strømlinjeforma utgivelsespolitikk som ved siden av å luke ut noen få middelmådigheter, ville ha tynnet kraftig i den gode litteraturen. Det ville ha gjort kritikerens stipendfattige og ofte avtaleløse virksomhet (enda) mindre attraktiv.Den store kulturpolitiske utfordringen i dag er å stoppe den aggressive antikollektivismen som ligger i bunn av den individualistisk-liberalistiske økonomiens overtakelse av det litterære feltet. Når forlagsredaktørene slutter å bry seg om hva som er god litteratur, når forfatterne selv begynner å tro at den gode litteraturen er den som selger godt, ja, da er det på tide å forklare at litteratur ikke er fotball og at det er andre regler som gjelder i det litterære spillet, eksempelvis kulturpolitisk solidaritet, kontinuerlig vurdering og revurdering av kunstnerisk kvalitet, samt en viss historisk ydmykhet.