Om fraværet i den vi er

Knapp, minutiøs roman om fravær og «hvem vi er når vi ikke øver oss på å være oss selv».

«Kroppskunstneren» representerer et markant skifte i Don DeLillos forfatterskap. Etter den monumentale «Underverdenen» er «Kroppskunstneren» en knapp og merkverdig liten roman. Der «Underverdenen» var ambisiøs og omfattende, er «Kroppskunstneren» nesten insisterende i sin minutiøse karakter. Der «Underverdenen» handler om den kalde krigen og atomkappløpet, om mekanismene i samfunnet som tar over og blir bestemmende, er «Kroppskunstneren» dratt ned på det hverdagslige plan, der savn, minner og persepsjon er bestemmende. Fra satire og elaborerte teorier om samfunnets skjulte virkelighet til nesten insisterende betraktninger om hverdagslige rutiner. Dette er ikke ment som noen egentlig sammenlikning, for de to romanene er for ulike, men for å redegjøre for det påtakelige spranget mellom dem.

Savn og fravær

«Kroppskunstneren» handler om den personlige oppfattelsen, slik den formes av det savn kroppskunstneren Lauren Hartke opplever etter at hennes ektemann begår selvmord.

En dag oppdager hun, i et rom i det store New England-huset hun leide sammen med ektemannen, en merkelig liten mann. Hun kaller ham Mr. Tuttle, for å gjøre ham lettere å se. Han har tatt opp i seg de to, opptatt språket deres i seg, gjentar det de har sagt og vender dermed Lauren og ektemannen mot henne selv. Han har ikke et eget språk, ingen egen person, han lever i overlappende virkeligheter, sier Lauren om ham, i «et ikke-sted hvor språket skjærer gjennom våre oppfatninger av tid og rom». Han snakker om framtida som fortid, og DeLillo lar det forbli uklart om mannen er faktisk eller bare imaginær - Lauren selv gjør seg om til mannen i en forestilling hun lager, og blir ham like mye som han har opptatt henne - men det er egentlig ikke viktig. Uansett er han, gjennom sin syntaktiske og grammatiske hjelpeløshet, en manifestering av det savn og det fravær Lauren opplever.

Utvider bevisstheten

Det går i romanen en overgang fra språket til betydninger til bevissthet gjennom persepsjonen. Her er plutselige vendinger der fortellerstemmen skifter fra tredje-person til andre-person, noe som gjør at man selv ikke unnslipper å identifisere seg med Lauren, slik hun ikke unnslipper denne konfrontasjonen med Mr. Tuttle. Dialogen er naturalistisk, og følger de avbrytelser og ufullførte setninger som preger samtalene mellom to som kjenner hverandre så godt at de kan forutsi hva den andre skal si. Det ligger mye uutsagt og uutsigelig mellom linjene her.

«Kroppskunstneren» er en liten roman, der DeLillo makter, gjennom enkle og hverdagslige observasjoner, og med avbrutte setninger og plutselige innskutte bilder, å utvide betydningene og bevisstheten, og å overføre dette også til leserens opplevelse.

Overgangen framtrer således også på et mer eksistensielt plan; som det sies et sted i romanen: «Det handler om hvem vi er når vi ikke øver oss på å være oss selv.»