Om frihet og respekt

Debatten om Muhammed-tegningene har fått både religiøse og politiske ledere - og andre - til mer enn noen gang å snakke om behovet for dialog. Frihet til å ytre seg må følges av respekt, skriver kronikkforfatteren som har arbeidet med dialog i mange år, blant annet i prosjektet «Samtaler etter krig og flukt» sammen med tros- og livssynssamfunn i Kristiansand.

SPØRSMÅLET OM hva som er frihet er aktuelt i disse dager da friheten til å ytre seg drøftes og analyseres. Friheten til å mene og til å uttrykke seg er selve grunnmuren i et demokrati. Den er et privilegium som gir selvstendighet, uavhengighet, suverenitet og selvstyre. Lederen av Islamsk Råd mener den er blitt en religion og dermed hellig for nordmenn, og viktigere enn troen på Gud. Uttalelsen bør vekke ettertanke. Kan det tenkes at friheten er blitt så selvsagt, overordnet og tilgjengelig i vår tid at vi ikke alltid ser grensene for hva vi kan tillate oss overfor hverandre, i dens navn? Hva er frihet? Hva kan vi bruke den til? Mennesker som har vært i en eller annen form for fangenskap, vet mer enn andre hva det vil si å bli satt fri - enten det dreier seg om frihet fra fengsel, forfølgelse, tortur, trakassering, anklager, selvbebreidelser eller avhengighet. Noen kan klare å sette seg selv fri, andre må få hjelp. For mange nordmenn er frihet uløselig knyttet til 8. mai 1945, da Norge igjen ble selvstendig. Folk jublet. Arbeid ble lagt til side. Butikkeieren festet en lapp på døra med følgende tekst: «Stengt på grunn av glede!» Men ikke alle kunne ta del i denne gleden. Noen forsøkte å gjøre seg usynlige i mengden, andre ble holdt tilbake. Tause og tilbaketrukne sto de som tilskuere til friheten.

OGSÅ MANGE AV BARNA deres fikk et liv i ufrihet. Både «tyskerbarn» og «NS-barn» har måttet leve med denne kjensgjerningen i 60 år, vi kan ane den vedvarende smerten de må ha følt. Om noen rundt dem hadde lyttet og forstått, så kunne kanskje flere ha opplevd frihet. Andre har med åra klart å legge det vonde mer bak seg. «Johan» er en av dem: «Far fortalte at han sikkert kunne ha gjort noe annerledes under krigen.» Men uansett hva som hadde skjedd, faren ba «Johan» om å innrette seg etter samfunnet, og bære byrdene som samfunnet ville legge på ham i åra framover. «Om 25 år måtte det vel være slutt på fordømmelsen.» Soner «Johan» på vegne av sin far? «Ja, jeg gjør kanskje det. Jeg tror det tar lengre tid å vente på forsoning fra andre; det går fortere med en selv. Men tilgivelsen kommer ikke over natta.» I dag kan han likevel si til alle rundt seg at han ikke bærer nag til noen. Han sier det for ikke å belaste seg selv mer, og fordi alle mennesker er like mye verd.(Hentet fra boka «Skal vi snakke om det?»).

FRIHET GIR muligheter til å oppfylle drømmer og visjoner. Men den gir også muligheter til å krenke og ødelegge. Hvor går grensene for når det er rett å ytre seg, og når vi bør la være? Spørsmålet er krevende og utfordrende. Også islam gir rom for ytringsfrihet, sier nestlederen i Islamsk Råd til A-Magasinet 10.2., men den forbyr å «spotte eller fornærme noen, man skal ikke såre andre mennesker. Når man ikke er enig i noe, eller mener at ting ikke er riktig, kan man si fra om det på en måte som ikke er sårende.» Det handler om å ta hensyn. Ved å stille seg åpen for det som er utenfor seg selv, kan et menneske modnes og vokse. Et for ensidig fokus på den enkeltes rettigheter, behov og tradisjoner kan hindre utviklingen av samhold og fellesskap. Biskop Desmond Tutu har sagt det på følgende måte: «I vår verden kan vi bare bli virkelig frie, tvers gjennom frie, sammen. Vi er ulike for at vi skal se at vi trenger hverandre.» Men dermed er ikke friheten alltid total. Skal vi skape gode liv i et mangfoldig samfunn, må friheten følges av respekt for andre og det som er annerledes; en respekt som ikke kan kjøpes. Ifølge sosiologen Richard Sennett kan den kan bare gis bort helt gratis. Til tross for dette er den en mangelvare i dagens samfunn. Filosofen Tore Frost ved Universitetet i Oslo mener det er blitt slik, fordi mennesker måles etter hva vi får til her i livet, dermed har vi mistet noe av evnen til å vise andre respekt.

HVA BETYR DET å vise respekt? De to latinske begrepene «spici» og «spectare» betyr begge «å se». Legger vi til forstavelsen «re», får vi betydningen «å se om igjen», «se tilbake». Det er å vise respekt. Frost oppfatter dette som en godt utviklet evne til å ta et skritt til siden og registrere om igjen hvordan vi selv ser, lytter, aksepterer, forstår og hjelper. Slik får respekt utgangspunkt i vår selvransakelse før vi nærmer oss «de andre». Og kommer vi hverandre nær nok, kan det bli lettere å få øye på det som sårer og ødelegger; evnen til innlevelse kan hjelpe oss. Andre ganger kan avstand gi klarere syn og bredere perspektiver. Kanskje fører nærheten eller avstanden til at noe må ytres, kanskje ikke. Men for stor avstand og manglende kunnskap og innlevelse kan hindre oss i å se grensene, og kan i stedet skape fordommer og myter. Der hvor mennesker lever og fungerer sammen, vil det fra tid til annen oppstå misforståelser, motsetninger og konflikter. Men dette behøver ikke være ødeleggende; spørsmålet er hva vi gjør med det, tvert om kan det gi muligheter til mer kunnskap og forståelse. De siste dagers hendelser har fått både religiøse og politiske ledere - og andre - til mer enn noen gang å snakke om behovet for dialog. «Hvorfor all denne dialogen?» Spørsmålet ble stilt i løpet av den siste uka. «Fordi vi har ikke noe annet middel», var et svar. Den forsoningsprosessen som ble satt i gang ved at redaktøren i Magazinet beklaget å ha krenket muslimers religiøse følelser gir håp for framtida. Det er ikke alltid vi øyner rekkevidden av våre ytringer. Fortsatt dialog her hjemme og rundt omkring i verden kan gi flere mennesker muligheter til å se når grenser for frihet overskrides. Dialog kan øve opp evnen til respekt og innlevelse, og gi mulighet til å beklage destruktive handlinger- uansett hvor de er begått, og av hvem.

FOR NÅR FRIHET til å ytre seg følges av respekt, kan vi oppnå minst tre ting: Vi kan få mer innsikt i oss selv, vi kan forstå mer av hvorfor andre mennesker føler, mener, tenker og handler som de gjør, og vi kan få anledning til å sette grenser for det som ikke kan aksepteres. Kanskje må vi alle tenke oss enda bedre om neste gang - før vi bruker vår rettighet som samtidig kan komme til å krenke andre mennesker dypt, og skape frykt. «Det går ei grense for mi frihet i respekten eg har for deg.» Uttalelsen kom fra en konferansedeltaker. I et slikt lys må hver og en av oss til sjuende og sist ta et ansvar for våre grenser.