CHRISTIN AAMODT minner meg i Dagbladet 20. juli på taggerkampanjen jeg gjennomførte som byrådsleder på 90-tallet. Det trenger hun ikke. Den husker jeg svært godt. Jeg husker den bedre enn Christin Aamodt, for hun glemte de «fake» innbetalingsblankettene vi sendte til foreldrene til barn i 8. klasse for å illustrere hvor mye taggingen kostet byen og Oslo-borgerne. Det var en del millioner vi måtte bruke på å fjerne taggingen som ellers kunne blitt brukt på positive ting i byen. Den kampanjen står jeg for fullt ut. Det Christin ikke har rett i, er de karakteristikkene og stigmatiseringene hun refererer til. Hun vil aldri kunne dokumentere at jeg har sagt at taggerne var barnehjemsbarn, narkomane og kriminelle. Men det er riktig at jeg karakteriserte selve taggingen som hodeløs gjerning gjennom uttrykket «taggerhue.» Det er en karakteristikk av gjerningen, ikke menneskene.

JEG HAR IKKE forandret syn på noe av dette. Men det Christin Aamodt ikke har fått med seg, verken på 90-tallet eller nå, er det skarpe skillet jeg trekker mellom grafitti som urban uttrykksform med spennende kvaliteter, og tagging som jeg oppfatter som forsøpling og hærverk. Det finnes ikke noe heroisk eller kunstnerisk i å grise til bygninger, statuer, trikker eller busser med sprayboks-signaturer. Hvis Christin Aamodt synes det er vakkert har hun kanskje tagget ned sin egen bolig både ute og inne. Derfor vil jeg fortsette kampen mot hærverk, enten det er ruteknusing, hærverk på T-banevogner eller tagging som griser til skoler, forretninger, busser og hvor disse signaturene nå enn plasseres.