Om «guilty pleasure» er din greie, er dette absolutt å anbefale

«Dead to Rights: Retribution» er kongen av B-spill.

|||Spilljournalistgonzo Stuart Campbell hevdet tidlig at vi spillanmeldere ofte er spillindustriens halliker når vi heller burde være kondomet.

På mange måter er jeg enig med ham, og liker å tenke at dette er et mantra jeg vanligvis forsøker å følge.

Da «Dead to Rights: Retribution», oppfølgeren til et par pillråtne PlayStation 2- og Xbox-spill, nylig landet i postkassa mi, var jeg sikker på at jeg skulle innta mitt mest tettsittende latexkostyme igjen.

I stedet ser det ut som jeg må rote frem bling og fjærboa fra klesskapet: Dette er egentlig ganske fett.

«Retribution» er ikke mer original enn at det legger opp til en nyversjon av det første spillets historie: I en by som sakte men sikkert dør, rammes politimannen Jack «Macho» Slate (som jeg liker å kalle ham) av en skjellsettende hendelse.

Som «neo-noir»-historie med flashbackstruktur og røff voice-over, er «Retribution» på (lavmåls)høyde med «Max Payne»- og «The Spirit»-filmene, men med litt mer sober og realistisk tone.

Tidvis er den totalt ulogisk og intetsigende, andre ganger er den latterfremkallende og popkornvennlig. Imidlertid er stemmeskuespillet ekstremt dyktig gjennomført og gripende ektefølt.

Jeg kan ikke få vektlagt dette nok. Med tanke på hvor mange andre spill i millionklassen som presterer å flaue marg og bein med en gang deres figurer åpner kjeften, er dette aldri så lite overraskende.

Enten har utvikler Volatile Games vært utrolig heldig med stemmeskuespillerne sine, eller så har de blåst vekk altfor mye av budsjettet sitt på dette. Uttelling har de fått uansett.

Historien, som er teit og harry og alt det der, holder likevel tak i deg hele spillet ut. Høydepunktet finner det til og med helt mot slutten, der du sjonglerer mech-robot-basketak, snikskytterstøtte og en følelsesladd knivkamp på toppen av et regnfylt fyrtårn om en annen. Det tar virkelig helt av.

Spillet lider for øvrig litt av identitetskrise. Er det et skytespill, et snikespill, eller er det en «beat'em'up»? Det virker som utvikleren har idémyldra omkring alle aspektene til disse sjangrene og kanskje kommet litt til kort.

Hva vi diskes opp med er en fruktsalat av elementer som alle funker litt halvveis, men som spillet likevel får deg til å føle er nødvendige.

Tempoet er utrolig høyt, og bærer atskillig mer arkadepreg enn andre spill av denne typen. Mesteparten av gameplayet minner meget om «Gears of War». At konseptet allerede var å finne i forgjengerne før Epics bolespill kom på plass, betyr ikke så mye når «Retribution» sikter seg nærmere inn på Marcus Fenix & Co enn sin egen spillarv.

Når det er sagt er ikke «Gears of War» det verste å ha som sin blåkopi, selv om «Retribution» i så måte oppleves litt parodisk for sjangeren.

Skytinga benytter et dekningssystem og, lik forgjengerne, såkalte fokusegenskaper som sakter ned tida. Begge disse henger ikke helt på greip og trenger litt tilvenning.

Sjelden får du full uttelling for å sette i gang det dyrt opptjente fokusmeteret — titt og ofte glemmer du det til og med av i kampens hete — og det å gå inn og ut av dekning kjennes uresponsivt for å si det mildt.

Slåssinga på sin side byr på et rikt, men litt daft og tidvis lite slagkraftig kombosystem som sikkert har «Street Fighter» som modell, men i mine hender havna mer opp som «Final Fight».

Likevel går det kjapt og enkelt å skifte fra pistolhåndtering til fysisk vold — mye takket (eller forbannet) være spillets autopilot som bytter modus fra for deg med én gang du får en trøkk seksten, eller når du, litt for ofte, går tom for ammunisjon.

1

Mens du griper tak i én fyr, kan du denge løs på de to-tre andre rundt deg med føtter og armer. Eller du kan ta han i politigrep som et dynamisk menneskelig skjold, stjele gønner'n hans, og plaffe løs på alle som uheldigvis befinner seg i den retninga dere beveger dere i.

Etterpå kan du sparke vedkommende over nærmeste rekkverk, gjerne til Jacks fyndord: «So long, motherfucker!»

Kanskje tror du dette mista sin sjarm rimelig fort, men neida, kjære leser, det gjør det ikke. For meg ble det også en uvurdelig strategi når Jack var omringa av litt for mange motstandere.

Jack banner altså mye. Det går ikke bare i f-bomba, men også i mer variert ordbruk en nordlending som meg kan like. Viktigere er at det føles naturlig for Jack å banne når han gjør det — som vanlig er det en naturlig reaksjon på noe som skjer rundt ham.

Med seg på eventyret har Jack sin trofaste og pelsete kjøter, Shadow. Shadow er hans Abott til Jacks Costello, hans Bonnie til Jacks Clyde — eller for å ta det på spillspråket: Bikkja er som en Daxter eller Clank.

Han er smartere enn Rex, og mer hengiven enn Lassie. Når du kontrollerer Jack opererer Shadow som support du kan be forsvare deg mot Kung Fu-tufser, sende av gårde for å plukke opp våpen, eller i tandem angripe skyteglade fiender.

For eksempel lurer bikkja skurkene ut av skjul, mens du selv sikter deg inn på et saktefilmfremkallende hodeskudd. I motsetning til de forrige spillene kan bikkja denne gang også styres mer direkte, i egne «Batman: Arkham Asylum»-aktige snikesekvenser.

Her kan bikkja se motstanderne gjennom vegger — luktesans, vet du — og få indikat på hvor bevisst de er på hans nærvær. Du kan bjeffe for å tiltrekke deg oppmerksomhet, for så å snike deg rundt og stille ta de intetanende stakkarene av dage.

Skulle du bli oppdaga kan du legge på flekkings som et olja lyn, og utmanøvrere motstanderne som sakte med sikkert utvikler hundefobi. Bikkja røsker nemlig ut pusterøret på fiendene over en lav sko. Iblant går han også brutalt etter testiklene — ouch! — noe som til og med har sitt eget oppnåelsestrofé.

«Retribution» er voldelig som fy og har nok blod til å stille filmer som «Hostel» til skamme. 18-årsgrensa er derfor svært forståelig. Intelligensen til motstanderne er for øvrig ikke særlig å skrive hjem om, og den eneste grunnen til at senere fiender er seigere er fordi de tåler mer smerte. Mye mer smerte.

Kontrollene på sin side sitter derimot litt for «lett» og «ledig» i handa. Et av de større problemene er at A-knappen brukes til litt for mye, først og fremst i Jacks tilfelle: Løping, dekning, avvæpning og barbariske avslutningsangrep blant annet.

Slik ender du kanskje opp med å løpe i stedet for å ta dekning fra en hagelskur av kuler. Kanskje avvæpner du noen som ikke lar seg avvæpne, og får en kontring i mot deg når du prøver å gjennomføre et grisevoldelig avslutningsangrep.

For hva det prøver å være er «Retribution» likevel ganske bra. Riktig så bra, faktisk. Det er nesten så jeg tenker vi burde lansere et nytt begrep eller kategori i dette mer eller mindre trippel-A-dominerende spilllandskapet: Jeg velger å kalle den «B-spillet».

I likhet med «B-filmen» er B-spill spill som ikke tar seg selv så himla seriøst, som er klar over sine begrensninger, men som er kreative, «cool» og kitch på tross av det.

Hvis Samuel Fuller levde og lagde spill i dag, er dette spillene han ville laget. Et distinkt trekk ved disse spillene er deres «guilty pleasure»-kvalitet — en kvalitet som lett assosieres med sofa og ostepop, søppel-TV, helsetrøye og et par lunkne langpils.

Det gir ikke så innmari god samvittighet, og dreper langt flere hjerneceller enn vi liker å forestille oss, men underholder likevel.

Jeg har anmeldt flere slike det siste halvåret. «Wet» er for eksempel et slikt spill, men også «Dark Void» og «Alien vs Predator» vil jeg si er klare B-spill. De er bra for hva de prøver å være. Og blant denne rekka av B-spill er «Dead to Rights: Retribution» definitivt et kongespill.

Jeg vet jeg ikke burde like det, men jeg gjør det uansett. Det er ikke storslagent og pretensiøst som enkelte JRPG-spill, ei heller er det en Hollywoodblockbuster i spillform med Nolan North som stemmelegger. Men jommen ta er det ikke gøy for det.

Om «guilty pleasure» er din greie, er dette absolutt å anbefale

Du skulle ikke tro grafikken i et slikt (B-)spill ville sett særlig bra ut, men igjen, for alle sine begrensninger er dette egentlig ganske imponerende.

Jeg blir positivt overraska over bredden og den visuelle variasjonen i spillets ti forskjellige kapitler. Hvis du forestiller deg en tegnefilmversjon av lokalene i «Se7en» treffer du spikeren rimelig godt på hodet.

I likhet med de forskjellige spillnivåene er motstandere også rimelig varierte, og de fem-seks «klassene» rangerer fra et par ulike gategjenger, til et spesial-«SWAT»-lag og stivkledde «Men in Blacks».

Mange detaljer er dessuten å bivåne, uten at spillet lager noe stort poeng av det: Bikkja pisser på likene omkring Jack, fiendene kan ved uhell skyte hverandre, og enkelte dekningspunkt er destruerbare. De er stilige gullkorn som beriker opplevelsen mer enn du skulle tro.

Hvis det virker som om jeg har sittet under hele anmeldelsen med øyenbrynene langt opp i panna, og et overraska men forfjamsa smil midt i trynet, er det aldeles korrekt.

Har jeg da kanskje anmeldt mine egne inntrykk mer enn selve spillet? Jeg håper ikke det, og ønsker du tar det for god fisk at «Dead to Rights: Retribution» absolutt er verdt en titt — så lenge du tar det for hva det er: En konge av et B-spill, en «royale with cheese».

Kan hende spillet føles litt utdatert i 2010, men bare hvis sammenligningsgrunnlaget ditt er «Uncharted»- eller «Gears of War»-serien.

Det vil jeg imidlertid hevde er litt urettferdig. Så høyt sikter nemlig ikke Jack og Shadow.

Som spillhallik hadde jeg hadde forventa mindre enn minst av denne tøsen, men i stedet viser deg seg at jeg må tilby henne et av mine bedre gatehjørner. Om «guilty pleasure» er din greie, er dette absolutt å anbefale.

Om «guilty pleasure» er din greie, er dette absolutt å anbefale