Om hus og menn

Hva gjør du når det ikke er noe å gjøre med det egentlige problemet? Der ligger mye av pokerfjeskomikken i «Her er Harold».

FILM: «Her er Harold» er et komisk skall og en trist kjerne. Tristheten handler om tap, om skuffelse, om følelsen av blodskutt urettferdighet, om at det man helst vil beholde, livet slik man kjenner det, glir ut av hendene på en uten at det kan hindres.

Komikken bunner i de klønete, desperate og impulsive handlingene som springer ut av en situasjon der det ikke er noe å gjøre med det egentlige problemet. Jevnt over fungerer den fint.

Ikeas skyld
Harold (Bjørn Sundquist) lever et stabilt og lykkelig liv som møbelhandler på Åsane. Kontinentalplatene sprekker opp under føttene på ham idet Ikea etablerer seg ved siden av. Butikken går nedenom og hjem og kona Marny dør etter et kort mellomspill i en alt annet enn dannet og kjærlig demens. Behovet for å finne noe eksternt å velte det hele over, ansvaret for at det ikke går bra med den som har vært samvittighetsfull og skikkelig, blir prekært.

Kavende
I Harolds øyne er det Ikea, personifisert gjennom grunnlegger Ingvar Kamprad (Björn Granath), som har tatt fra ham alt. Kamprad representerer skrotets seier over soliditeten. Vår mann setter seg i bilen og kjører over svenskegrensen for å kidnappe Kamprad og få ham til å tilstå sin brøde, mot menneskeheten generelt og Harold spesielt.

«Her er Harold» er basert på én av de tre kortromanene i Frode Gryttens «Saganatt», og bevarer den gryttenske pokerfjestristessen. Harold trenger et sted å få utløp for sorgen og aggresjonen, men ingen av delene er lette å holde på i møte med den intenst utadvendte Kamprad, som synes kidnappingen er en storartet avveksling i hverdagen. Det anes at hans egen, entusiastiske dosering om dette og hint kan være noe av årsaken til at han selv åpenbart føler seg misforstått, av barna sine og i det hele tatt. Hans ivrige forslag for hvor kidnappingsplottet bør gå videre er blant filmens fnisefremkallende øyeblikk.

Maskulin prosess
Inn i historien kommer også Harolds sønn (Vidar Magnussen) som kaver hjelpeløst for å opprettholde verdigheten etter at det meste i hans eget liv har gått fløyten, og sekstenårige Ebba (Fanny Ketter), som heller ikke blir sett av sine og som også har sine egne, antagelig ubevisste motiver for å hekte seg på Harolds prosjekt.

Opp av isvannet i vinter-Sverige bobler spørsmål om maktesløshet og aksept, om hvor man skal plassere frustrasjonen det ikke synes å være plass til noe sted.

Det er noe maskulint over både prosessen og ståa: Over det å stå igjen uten språk og uten nære støttespillere etter ulykken, og å la sinnet distrahere fra sorgen.

Sundquist spesial
Sundquist har dette nærmest som spesialfelt: Å antyde om vulkaniske følelser under et stivt blikk og stramme lepper. Hans Harold har et fint samspill med den mer eksentriske og avslappede Kamprad, og Magnussen og Ketter er fine kårder i sine scener, på helt ulikt vis: Magnussen er et tynt lag med hud over sydende ustabilitet, mens Ketters Ebba fremstår som kanskje den sterkeste i kvartetten, en som har akseptert at det hun som må være omsorgsgiveren i forholdet til den kaotiske moren, men som ikke kan verge seg helt mot øyeblikkene da det blir litt for åpenbart.

Det streves litt dramaturgisk iblant. Noen ganger snubler de ulike episodene, noen ganger blir realismen iblant blir skadelidende. Enkeltscener trekker ut og det er kanskje ikke alle som synes bobleplast er like morsomt som regissør Vikene. Ellers balanserer regissør og skuespillere fint mellom det såre og det morsomme, og det som er begge deler på én gang.