Om Ice Cube, jødehat og hip hop

Antisemittismen lever videre, både i Europa og USA. At den dukker opp i rapsanger iblant er sånn sett ikke overraskende, men den tar noen overraskende omveier innimellom.

"Har du hørt den om den jødiske konspirasjonen som stod bak slavehandelen, første og andre verdenskrig, Jesu' død og 11. september?" (Forhåpentligvis IKKE autentisk dialog fra Ice Cube-filmen "Barbershop").
"Har du hørt den om den jødiske konspirasjonen som stod bak slavehandelen, første og andre verdenskrig, Jesu' død og 11. september?" (Forhåpentligvis IKKE autentisk dialog fra Ice Cube-filmen "Barbershop"). Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Vi har såvidt vært innom tematikken før i denne spalten, mer som et sidespor. Men de siste ukenes tragiske hendelser, for ikke å si grusomheter, har gjort det litt for tydelig hva konsekvensene i verste fall kan bli når det gamle beistet reiser seg igjen. Altså antisemittismen.Eller jødehatet, om du vil. En sykdom som stadig ligger der uhelbredet i selve blodomløpet i vår kulturkrets. Slik den har gjort i århundrer. Ikke noen bombe at den også har funnet sin vei inn i rapmusikken. Selv om den har tatt noen underlige omveier iblant, men det har den det forsåvidt med å gjøre.I amerikansk rapmusikk har for eksempel brorparten av jødehatet og tilhørende konspiratorisk tankegods om jødenes skjulte innflytelse, historisk sett stammet fra en del rapperes ideologiske bånd til den bisarre kvasireligiøse bevegelsen Nation of Islam. Riktignok langt mer tilstedeværende på nittitallet, da rappere som Public Enemy (som omtalt i den tidligere spalten linket til ovenfor) og Ice Cube hadde dels nære forbindelser med bevegelsen.Og det er nettopp denne forbindelsen som gjør at låten «No Vaseline» av Ice Cube er blant de låtene som oftest trekkes frem som eksempel på jødehatet i hip hop. Litt kontekst: Låten er et hatsk angrep på Ice Cubes tidligere bandkolleger i NWA, som Cube på det tidspunktet (1991) nettopp hadde forlatt. Etter at en advokat gikk gjennom kontraktene og fant ut at han som gruppens mest aktive tekstforfatter ble grovt svindlet for sine rettmessige inntekter. Forståelig nok skapte dette en del aggresjon, særlig mot gruppens «leder» Eazy-E, som styrte finansene gjennom sitt eget plateselskap Ruthless Records. Som han igjen drev gjennom sin nære venn og forretningspartner, den eksentriske (hans selvbiografi «Ruthless» anbefales på det varmeste!) jødiske advokaten Jerry Heller. Selve grunnpoenget, eller grunnmetaforen i låten er dermed at Cubes gjenværende NWA-kolleger - MC Ren, Yella og Dr Dre - blir (unnskyld uttrykket!) kn*llet i rumpa. Uten vaselin. Metaforisk, men muligens også bokstavelig talt. Av Eazy-E og Jerry Heller. Og i en linje rettet direkte mot MC Ren anklager Cube sin tidligere venn for å «let a jew break up my crew». Mens Eazy blir beskyldt for å la «a white jew, telling you what to do.» Noe som, den generelle tonen i sangen tatt i betraktning, muuuuligens kunne blitt unnskyldt som uheldige enderim. Men som i hvert fall den gang også ble sett i kontekst av at Ice Cube bare måneder tidligere hadde gitt en offentlig anbefaling til den tvilsomme NOI-publikasjonen «The Secret Relationship Between Blacks And Jews». Et slags anklageskrift om jødemaktens påstått dominante posisjon i den internasjonale slavehandelen, senere avslørt som totalt pseudovitenskapelig babbel som blant annet resirkulerte stoff fra Sions Vises Protokoller. Så sent som i 2010 karakteriserte Ice Cube, på et tidspunkt hvor han var mer opptatt av å spille inn familefilmer for Disney i Hollywood enn å rappe for gatene i Compton, fortsatt publikasjonen som en «interessant bok!»Sett i lys av alt dette har man hatt god grunn til å lure på hvordan den kommende NWA-filmen ville komme til å skildre en såpass sentral figur i gruppens historie som Jerry Heller. Særlig siden filmen er produsert av ingen ringere enn Ice Cube! Den fortsatt relativt ferske traileren demper imidlertid de bangeste anelsene. Det virker som om Heller i skuespiller Paul Giomattis skikkelse fungerer mer som en slags hyperaktiv eksentriker, en slags «comic relief» muligens, snarere enn som karikert grisk «klokkejøde».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer