Om Kina-kjennere ved en av dem

For kort tid tilbake foregikk det en frisk meningsutveksling på Dagbladets kronikksider mellom de to NRK-kollegaene Torbjørn Færøvik og Terje Svabø.

Sistnevnte lar det meste av sin vrede gå ut over de såkalte sinologene, som glemmer herr og fru Wangs besværlige liv og som bare har øye for Mao, Deng og Jiang og - bevare oss vel - gamle Konfutse. Det kan nærmest virke som om de forferdelige sinologene er en slags kinesisk femtekolonne som har inntatt riket.

Som aktiv i det sinologiske miljøet i Norge kan jeg berolige alle med at sinologer stort sett er som folk flest, der vett, forstand og holdninger ser ut til å være fordelt omtrent som i samfunnet ellers. Sjøl liker jeg ikke uttrykket, og bruker det mest i situasjoner der det kan være gunstig å skaffe seg litt falsk autoritet. En grei definisjon kan være at en sinolog er en person som har studert Kina inngående over tid, helst med språkkunnskaper som grunnlag. De fleste vil oppfatte et slikt studium som svært fascinerende. På den annen side utvikler ofte sinologer et slags hat- kjærlighet-forhold til landet. Jeg tror det skyldes at en ofte føler at en aldri helt får taket på de fenomenene en studerer. George Kennan uttalte en gang at sovjetologer ofte ender med å hate Sovjet, mens sinologer ofte ender med å hate seg sjøl. Det uttrykker godt noe av denne følelsen av utilstrekkelighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sinologiens mål er følgelig ikke først og fremst å synse om Kina, men å øke kunnskapen om landet. Vurderingene om hva som er god og nyttig kunnskap vil sjølsagt variere, men det kan virke som om Svabø oppfatter bedre Kina-kunnskap som en trussel mot vår Kina-forståelse. Saken er imidlertid at det står ganske så dårlig til i Norge når det gjelder innsikt i moderne kinesiske samfunnsforhold. Det finnes f. eks. ikke en eneste fast stilling på disse feltene innen landets samfunnsvitenskapelige og historiske universitetsinstitutter.

Kun én (ung) diplomat i norsk UD er i stand til å samtale med sine kinesiske kollegaer på kinesisk. Det er for øvrig ikke så mange år siden en norsk utenriksminister sto på en bankett i Beijing og skålte for The Republic of China, som er det offisielle navnet på Taiwan. Da det kongelige følget nylig reiste rundt i Kina, var ikke en eneste kinesiskkyndig med i reisefølget, sjøl om ambassaden i Beijing har en norsk sinolog som har bred kunnskap om kinesisk kunst, kultur og samfunn. Kanskje sinologen visste for mye? Det minner om skjebnen til salige general Munthe, som etter mange år i Kina var aktuell som den første norske ambassadøren der for om lag åtti år siden. Munthe fikk aldri stillingen, for det ryktes at han var blitt for «kinesisk». Vi kunne lage vår liste mye lengre. F. eks. finnes det ikke en eneste kinesiskkyndig i storavisenes journalistkorps, men det finnes en lovende begynnelse i Arbeiderbladet, der en journalist nå har fått fri til å sitte i Beijing og prøve bli kommunikabel på kinesisk. Hva NRK angår, likner reportasjene fra Beijing fremdeles foruroligende på reportasjene fra i fjor og forfjor.

For å illustrere hvor lett det er å få solid bakgrunn for egne misforståelser når det gjelder Kina, kan vi se nærmere på noen referater fra det nylig avsluttede kongebesøket. Eksemplene er tatt fra noen av meldingene til den vanligvis så patente veteranen Gunnar Filseth i Aftenposten. I en artikkel den 30.10. sier Filseth at dronninga hadde reflektert over at velkomstseremonien i Beijing fant sted på samme sted som der studentopprøret ble slått ned med militærmakt i 1989. Faktum er at ingen noensinne har klart å trylle fram disse drepte studentene. Faktum er at studentene fikk forlate plassen uten at de ble skutt på. Faktum er videre at de fleste ble drept særlig i vestre hovedgate inn mot plassen, og at de som ble drept mest var vanlige Beijing-borgere som ville protestere mot den militære voldtekten. Derfor velger jeg heller å kalle denne hendelsen «Bei-jing-massakren», siden det aldri fant sted noen «Tiananmen-massakre». Den fant bare sted i vestlige media.

I samme artikkel uttaler dronninga at besøket i landsbyen Lijiang i Sørvest-Kina var så spesielt at de fikk følelsen av å være i et virkelig Kina. Problemet er at Lijiang aldeles ikke er noe eksempel på «det virkelige Kina», hvis en med det regner et sted der det bor kinesere. Folket i Lijiang heter naxi, de snakker et tibeto-burmansk språk, og har en egen distinkt kultur. De vel 90% av Kinas befolkning som utgjør de etniske kinesere, bor slett ikke slik som naxiene og har heller ikke de samme skikkene og sedene.

Vi kan ta et par andre eksempler fra Lojiang-regionen. I en featureartikkel 18. oktober portretterer Filseth ei ung dame av mosuo-folket, som historisk sett er en del av naxi-folket, men som i dag helst vil bli sett på som et eget folk. Mosuoene er viden kjent for å ha utviklet og delvis bevart et særegent matrilineært slektskapssystem. Unge Namu har brutt ut av dette systemet og blitt moderne og vestlig. Hun har skildret sitt liv i ei bok som er blitt en av årets bestselgere i Kina, og en del av Namus historie blir kolportert videre av Filseth. Hvis han hadde hatt tilgang til boka, ville han ha funnet ei bok som er dynka i en ulekker blanding av Hollywood-glamour og kinesisk kultursjåvinisme. Filseth har ikke fått med seg hele poenget med Namus suksess: gjennom et giftermål i USA har hun skaffet seg amerikansk statsborgerskap. Derved kan hun spille ut sin angivelige amerikanske dekadanse i Kina, og hennes (for kinesiske lesere) promiskuøse forhold blir ekstra pikante siden hun i tillegg kommer fra «Kvinneriket».

Søndag 19. oktober har Filseth en artikkel om Xuan Kes «Tusenårsensemb-le» i Lijiang, et orkester av naxi-gubber som angivelig spiller keiserlig musikk fra mer enn tusen år tilbake. Jeg har møtt Xuan Ke under tidligere opphold i Lijiang, og vet at han gjør en stor innsats i det lokale musikklivet, men de historiene han krydrer sitt ensemble med likner stygt på en køpenickiade. Det finnes overhodet ikke belegg i lokalhistoriske kilder for å hevde at naxiene lånte instrumenter og musikk fra det keiserlige hoffet for mer enn tusen år siden. Og besetningen er heller ikke Xuan Kes verk. Under mitt første besøk i Lijiang i 1986 ble jeg underholdt av ei ungdommelig gruppe gamlinger som holdt konsert for blomstene i en av Lijiangs frukthaver.

Disse eksemplene skulle vise klart at sinologer stort sett er noen humørløse busemenn hvis viktigste oppgave her i livet er å ta fra folk drømmene om Kina, enten de går i filsethsk eller svabøsk retning. Jeg synes følgelig Færøvik åpnet en helt nødvendig debatt. Svabø, derimot, gjør det altfor lett for seg sjøl. Han framstiller Kina i A-4-format. Om den samme skjematiske forståelsen var blitt anvendt på f. eks. det tidligere Sovjetunionen, ville de fleste ha forstått hvilket kunnskapsproblem vi står overfor.