KONFERANSE: Gunhild Stordalen på EAT konferanse i Stockholm. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
KONFERANSE: Gunhild Stordalen på EAT konferanse i Stockholm. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Om kjøtt og kjip kritikk

Debatten om Gunhild Stordalen må handle mindre om hennes motiver og mer om det hun faktisk sier.

Meninger

I begynnelsen av juni ble EAT-konferansen arrangert med Gunhild Stordalen som initiativtaker. Både kjendiser, sentrale politikere og matindustrien møttes for å snakke om et tema som sjelden løftes frem i offentligheten: Hva er sammenhengene mellom mat, helse og miljø? Dessverre sporet norsk debatt av til en debatt om troverdigheten til Gunhild Stordalen.  

Men hva handler denne debatten egentlig om? Den handler om verdens 1,5 milliarder kyr, som raper metangass. Metan er en 26 ganger sterkere klimagass en CO2. I sum utgjør kjøttlandbruket om lag 15% av verdens klimagassutslipp.   

Nordmenn spiser 50 prosent mer kjøtt enn vi gjorde i 1989. Globalt står husdyrhold for en større andel av menneskeskapte klimagassutslipp enn hele transportsektoren. Hvis Kina, India og utviklingslandene skulle finne på å kopiere vestlig kjøtthunger, er vi ille ute — både når det gjelder matsikkerhet og klima.  

På samme jordbruksareal kan vi produsere 20 ganger mer hvete enn storfekjøtt. Det høye kjøttforbruket i vestlige land fører til kreft og hjertesykdommer. En fersk rapport fra Chatham House fast at verden må legge om til et sunnere og mer bærekraftig kosthold så raskt som råd.  

Det fine er at sunt og miljøvennlig kosthold ser omtrent likt ut. Vi må spise langt mindre kjøtt enn vi gjør i dag, og vi må øke forbruket av frukt, grønnsaker, belgvekster og grove kornprodukter. Alt dette vet norske myndigheter. Det er bred helse- og miljøfaglig enighet om at kjøttforbruket må ned. På Zero-konferansen tidligere i år var miljøvernminister Tine Sundtoft og AP-leder Jonas Gahr Støre samstemte om at nordmenn må spise mindre kjøtt for miljøets skyld. Også Miljødirektoratets lavutslippsrapport fra 2014 anbefalte lavere kjøttforbruk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helsedirektoratets kostholdsråd slår fast at vi bør begrense forbruket av rødt og bearbeidet kjøtt, for å redusere risikoen for livsstilssykdommer.  

Informasjon og oppfordringer trengs, men det må følges av noe mer. Endret matproduksjon og forbruk ikke kan overlates til forbrukernes og næringslivets gode vilje alene. Politiske tiltak er tvingende nødvendig. Problemet er at verken Tine Sundtoft eller helseminister Bent Høie har gjennomført et eneste tiltak for mindre kjøttforbruk. I mellomtiden jobber regjeringskollega Sylvi Listhaug med iver og lyst for det motsatte: hun vil enda mer intensitet inn i produksjonen av kjøtt — og det skal bli billigere!  

Av norske landbrukssubsidier går 96% til melk — og kjøttlandbruket. Mellom tre og fire prosent går til frukt og grønnsaksbønder. Opplysningskontoret for egg og kjøtt har et budsjett på over 80 millioner, mens tilsvarende kontor for frukt og grønt har under tjue.  

Så hva er alternativet? Kan vi produsere mer planteføde og mindre kjøtt i gresslandet Norge? Ja, viser en ny rapport Framtiden i våre hender har utarbeidet. Vi har undersøkt konsekvensene av å redusere norsk kjøttproduksjon og forbruk til nivået det lå på ved årtusenskiftet, det vil si med omtrent en sjettedel.  

Gevinstene er store: Klimagassutslippene vil gå ned med 500.000 tonn co2. Vi vil frigjøre 1500 km2 jordbruksareal i Norge, og 800 km2 jordbruksareal i utlandet. Det tilsvarer henholdsvis størrelsen på London og Berlin.  På arealet som frigjøres i Norge kunne vi produsert minst dobbelt så mye vegetabilsk mat som vi i dag produserer kjøtt.  Vi kunne produsert 300.000 tonn mer fôr til dyra, som kan erstatte mesteparten av kornimporten.  

Konklusjonene vil kanskje overraske noen i Landbruksdepartementet. Den siste landbruksmeldingen sier at Norge, til tross for en forventet befolkningsvekst på 20 prosent fram mot 2030, skal opprettholde selvforsyningsgraden med matvarer fra jordbruket. Den norske jordbruksproduksjonen, som hovedsakelig består av kjøtt, melk og egg, skal økes tilsvarende.  

Hvis vi vil, kan vi opprettholde selvforsyningsgraden uten å øke kjøttproduksjonen, men i stedet øke produksjonen av annen type mat med mer enn 20 prosent. Det vil være lettere å gjennomføre og føre til lavere klimagassutslipp.  

Myten som er gjentatt av alle landbruksministre er at Norge nesten ikke har dyrbar jord, men enorme beitearealer. De mener at vårt komparative fortrinn er kjøttproduksjon. Vi må utnytte utmarksarealene til å produsere det eneste vi kan produsere mye av: Kjøtt og melk fra beitedyr.  

Men historien holder ikke vann. De siste åra har mer enn 600.000 dekar god åkerjord, primært i lavlandet i Sør-Norge, blitt konvertert til eng og beitearealer, fordi det lønner seg mer for norske bønder å drive med husdyr enn planteføde. Det skyldes politikk, ikke naturgitte forutsetninger.  

Kanskje er det lurt å øke matproduksjonen i takt med befolkningsveksten i Norge. Men skal vi gjøre det uten å forårsake farlige klimaendringer, må vi vi vri forbruket og produksjonen fra kjøtt mot korn og grønnsaker.  

Her er vår resept: Landbruksminister Sylvi Listhaug kan gjøre det mer lønnsomt for bøndene å dyrke korn og grønnsaker, og mindre lønnsomt å produsere kjøtt i sentrale strøk. Helseminister Bent Høie kan redusere momsen på vegetabilske matvarer og øke den på kjøtt, og han må innføre en avgift på kjøtt. Næringsminister Monica Mæland må forby dumpingpriser på kjøtt, slik at butikkene ikke lenger kan bruke kjøtt som lokkevare for å øke omsetningen Miljøvernminister Tine Sundtoft kan stille strengere krav til landbrukets klimapåvirkning, og trekke fram endret produksjon som et viktig tiltak.
Å redusere kjøttproduksjonen og forbruket i Norge er bra for klimaet, folkehelsa og matsikkerheten. Sannsynligvis er det blant de mest kostnadseffektive klimatiltakene Norge kan gjøre akkurat nå. Det krever ingen teknologiske nyvinninger. Bare en dose politisk mot. Jeg tror at EAT-konferanse har gjort det vanskeligere for politikerne våre å unngå å ta stilling til disse forslagene. Men utfordringen går samtidig til Gunhild Stordalen: nå må vi over i konkrete tiltak. Er du med oss?