Om kollokvium og skriveøvelser

FORFATTERSKOLER: I en kommentar i Dagbladet mandag 14. november skriver Cathrine Krøger om forfatterskole-generasjonen, som hun mener ikke skaper bestselgere, men «skriveøvelse-litteratur». Som eksempel trekker Krøger fram Ingrid Storholmen, avbildet i aksjon ved et seminar ved forfatterstudiet i Bø (et fotografi som ser ut som det er tatt utenfra, gjennom et vindu. Så metaforisk og nydelig det nester fortjener en kremdott).På meg virker det som om Krøger er redd for at denne generasjonen flinkis-forfattere har overfalt den egentlige, ekte litteraturen med sine høylydte triks og skurkestreker. At skolene har tvunget selvlærte geniene som tidligere bare satt alene og var talentfulle ved sine skrivemaskiner, ut fra sine egne ufullkomne mesterverk og inn i en slags skriveteknisk Matrix-litteratur full av slow motion-løping på vegger og elastiske rygger som bøyer unna kuler (Hvem vet, kanskje de til og med kan hoppe ut av papiret! Bevege bokstavene!)

JEG ER BLANT DEM som sukker lett hver gang litteraturanmeldere skriver «skoleflinkt» i kritikkene sine. Den samme holdningen har jeg i grunnen møtt siden ungdomsskolen, hvor man pleide å få høre det hver gang man fikk utdelt en S (en gang ble jeg til og med kastet på en grill, men jeg skrev aldri en roman om det, altså!). Grunnen til at jeg sukker, er ofte at jeg ikke helt vet hva de mener med «flinkt», eller hvorfor det er farlig å være flink. Er det «farlig» å snakke for mye om litteratur, å problematisere litteratur, å utfordre våre egne rammer, å bli akademiske; er det farlig å utvikle oss som forfattere?Jeg er ikke ute etter å «ta» Krøger. Jeg mener det er noe i det hun sier. Jeg har selv vært skrivestudent i snart fem år, med en Bachelor i skrivekunst fra the University of Melbourne og et år på Aschehoug Forfatterskole i Oslo. Og det er nok sant at litteraturen i en slik skolesetting gjerne blir akademisk og eksperimentell. Men det jeg først og fremst skjønte da jeg begynte på Aschehoug, var et punkt som Krøger ikke engang nevner i sitt debattinnlegg: at det faktisk er forlagene som velger ut hva som skal bli publisert. Og at redaktører velger det de synes er best, ikke elevene som er flinkest. Jeg kan skrive så mange veggløpende bein jeg vil, men det er forlagene som bestemmer om jeg skal få lov til å skrive det offentlig. Ved å gå løs på forfatterstudiene og påstå at de gjør noe som helst med litteraturen uten å ta tak i forlag og lesere, viser man liten tiltro til at forfattere er selvstendige talenter som utvikler seg på egne premisser. Man glemmer hierarkiet rundt enhver tekst som offentliggjøres. Og man forsvarer et slags jomfru-ideal om at skriving skal utvikles i en privat, lukket sfære: ikke ta for mange kakestykker; synes, men ikke høres; leses, men ikke skrives.