HVIS BILL GATES KAN: «Mannen som i flere tiår ble beskrevet som blottet for karisma, framstår som en dyktig formidler på TED-scenen», skriver innsenderen om Microsoft-sjef Bill Gates (bildet), en av foredragsholderne under den mobile forsknings-og innovasjonskonferansen TED, som denne uka finner sted i Oxford. Foto: James Duncan Davidson/TED
HVIS BILL GATES KAN: «Mannen som i flere tiår ble beskrevet som blottet for karisma, framstår som en dyktig formidler på TED-scenen», skriver innsenderen om Microsoft-sjef Bill Gates (bildet), en av foredragsholderne under den mobile forsknings-og innovasjonskonferansen TED, som denne uka finner sted i Oxford. Foto: James Duncan Davidson/TEDVis mer

Om kunsten å spre ideer

AKADEMIA: Det finnes mange eksempler på god forskningsformidling i norsk offentlighet - men foredragsportalen TED viser oss en arena og et format vi kan lære mye av.

||| Denne uka avholdes konferansen TEDGlobal 2010 i Oxford i England, og jeg skulle svært gjerne vært der. Heldigvis vil jeg kunne se en rekke av foredragene seinere, på nettet, og hva mer er: Jeg kommer til å se mange av dem på nettet.

Hvorfor er dette så oppsiktsvekkende? Blant annet fordi TED (Technology, Entertainment, Design), som ble grunnlagt i 1984, ofte inviterer akademikere og andre spesialiserte foredragsholdere, og lar dem snakke om tekniske og faglige spørsmål. Alt vil riktignok ikke bli gjort tilgjengelig på www.ted.com - deler av programmet blir forbeholdt deltakere som kan betale tusenvis av dollar for fysisk deltakelse, eller noen hundre dollar for tilgang til hele arkivet. Men TED er likevel kanskje først og fremst kjent som en allmennrettet formidlingskonferanse, og det er dette aspektet som er mest relevant i norsk sammenheng.

Hvis jeg sitter igjen med ett hovedinntrykk fra første halvdel av 2010, er det at vellykket akademisk formidling i norsk offentlighet er like sjeldent, og med et like utrydningstruet ressursgrunnlag, som belugakaviar i gastronomien. Samtidig forstår jeg godt hvorfor formidlingen lider, både fra avsender- og mottakersiden. Jeg driver selv med forskning, og selv om jeg befinner meg tidlig i løpet, ennå ikke ferdig med doktorgraden, finnes det allerede tydelige rammer for hva slags fagstoff jeg forholder meg til - og hva det er forventet at jeg med rimelighet skal forholde meg til. I og med at det utgis minst ti tykke kvartalsvise tidsskrifter jeg burde lese fast for å holde meg oppdatert innen retorikk og diskursanalyse, mine fagfelt, for ikke å snakke om relevante bøker, rapporter og utredninger, blir det begrenset med tid både til det man tar inn og det man forsøker å formidle utover.

Men så har vi Bill Gates. Som kjent har grunnleggeren av Microsoft begynt å egne tiden og pengene sine til en ideell stiftelse med sykdomsbekjempelse som fremste mål. The Bill & Melinda Gates Foundation er verdens største i sitt slag, med over 33 milliarder dollar i kapital, og når Gates opptrer offentlig er det i disse dager nesten alltid for å snakke om stiftelsens arbeid. Han har snakket for TED-publikummet flere ganger, om malaria og vaksiner, om energi og det mer diffuse temaet innovasjon. Det mest overraskende er at mannen som i flere tiår ble beskrevet som blottet for karisma, framstår som en dyktig formidler på TED-scenen. Verst av alt: Han er blitt flink til å bruke PowerPoint. Man lærer om formidling når man ser og hører Bill Gates snakke - og om kommunikasjonsformer. Som retoriker sitter jeg med notatblokken klar.

Dette er det kanskje mest spennende aspektet ved TED: Det er en arena og et format som er svært velegnet for formidling. Hvis vi skal vende tilbake til vårens og sommerens debatter om forskningsformidling - inkludert, men ikke avgrenset til ordskiftet rundt «Hjernevask»-serien - kan det virke som om det er nettopp dette vi leter etter. Alle er enige om at formidling bør finne sted; det er ikke før vi begynner å snakke om det praktiske at vi blir uenige.

Uenigheten handler ofte om sjangerkonvensjoner og kommunikative rammebetingelser. Tradisjonelle medier er gjerne, særlig når det gjelder intervjuer, dominert av journalister og redaktører som har sine egne kvalitetskriterier, og sine egne sjangernormer. Selv kronikken, som ellers er et utmerket format, er basert på aktualitet - også teksten du nå leser er tydelig preget av dette kravet.

Blogging og mikroblogging krever på sin side et stadig nærvær og en jevn arbeidsinnsats - la oss si en time eller to av hver arbeidsdag - som fort blir overveldende, og som forutsetter en rolle som minner mer om kommentatoren enn formidleren. Det er ikke rart at forskere som blogger aktivt løper risikoen for å bli oppfattet som mindre seriøse, siden bloggformatets krav om stadige oppdateringer utgjør en permanent fristelse om å skrive om problemstillinger og temaer man ikke kjenner inngående.

Facebook, som stadig oftere blir nevnt som et interessant debattforum, har sine egne utfordringer. To av de viktigste er den anarkistiske overbygningen, der debattanter kan stenge hverandre ute etter eget forgodtbefinnende, og den kommersielle basisen. Å debattere viktige samfunnsspørsmål på Facebook er ikke vesensforskjellig fra å dele ut flygeblad på Oslo City - moroa kan være over når som helst.

TED er et interessant mellomformat. Kombinasjonen av visuelle og verbale virkemidler - en person som går rundt og snakker foran et stort lerret, som på en universitetsforelesning - er velegnet for å legge fram store informasjonsmengder på kort tid. Og selv om arrangørene har et overordnet ansvar for konferansen er det enkeltpersoner som er avsenderne. Dette innebærer naturligvis at bidragene er ujevne; TED går iblant litt for langt når det skal hentes inn foredragsholdere som har noe interessant og kontraintuitivt å fortelle. I så måte er alderdomsforskeren Aubrey de Grey er godt eksempel. På 22 minutter og 49 sekunder skisserer han sin teori om hvordan dagens mennesker, gitt riktig type behandling, kan bli godt over tusen år gamle. Det er ikke plass til motargumenter. Men like etter kan epidemiologen Elizabeth Pisani komme på scenen, og presentere sitt høyst pragmatiske syn på hvordan hiv/aids kan forebygges mer effektivt, gitt at man tar hensyn til hvordan folk faktisk forholder seg til risikofaktorer og smittefare.

Som retoriker er jeg spesielt glad i ett bestemt TED-foredrag. Det er Sebastian Wernickes kvantitative analyse av TED-foredraget som sjanger, der han blant annet viser at ord som «lykke», «fransk» og «kaffe» frambringer spesielt positive reaksjoner hos publikum. Wernicke er en smule ironisk, men hovedargumentet hans holder likevel stand: Det er mulig å snakke om store mengder komplekst stoff på en fornuftig måte, og å snakke om retoriske prinsipper - hvordan få kontakt med publikum, hvordan holde på oppmerksomheten - på en måte som også demonstrerer disse prinsippene.

TEDIndia ble avholdt i 2009; TEDNorge ligger nok et stykke lenger fram i tid. Men konferansen gir oss noen utmerkede eksempler på hvordan komplekst stoff kan legges fram for offentligheten på en interessant måte - og ikke først og fremst som antagonistisk debatt eller gjennom revolverintervjuer. Kan Bill Gates engasjere, så kan de fleste av oss.