Om kvalitet og «masseuniversitet»

Det er flott at norske medier diskuterer våre universiteter, tatt i betraktning universitetenes livsviktige oppgaver i dagens samfunn. Og det er grunn til å spørre hva våre myndigheter egentlig vil med våre universiteter.

Universitetsledelsen har spurt om dette i årevis, og har ofte fått det inntrykk at det man ønsker er først og fremst å få plassert flest mulige unge mennesker på universitetet, og at de fortest og billigst mulig skal få en eksamen. Universitetenes kvalitet har bare i beskjeden utstrekning vært på den offentlige agendaen. Jeg ser det nå som noe av det aller viktigste at våre myndigheter i større grad interesserer seg for kvaliteten på det vi gjør, og ikke bare for gjennomstrømming og antall produserte vekttall og artikler.

Universitetet i Oslo har som sitt viktigste mål å fortsette å være - og bli et stadig bedre - forskningsuniversitet av god internasjonal standard. Jeg går ut fra at de tre andre universitetene har de samme ambisjonene. For at vi skal lykkes, er det imidlertid tvingende nødvendig at våre myndigheter deler våre ambisjoner. Og det de gjøre. I det globale kunnskapssamfunnet vi nå befinner oss, er det livsnødvendig for et lite land som vårt å ha universiteter som hevder seg internasjonalt og som er en del av den internasjonale forskningsverden. Vi har ikke ambisjoner om å levere oppsiktsvekkende forskningsresultater på alle områder. Men vi må ha flere miljøer som befinner seg i verdenstoppen, og på alle våre forskningsområder må vi ha forskere som har kontakt med de fremste internasjonale forskningsmiljøer, som forstår det som foregår i forskningsfronten, og som kan formidle det inn til norske forsknings- og undervisningsmiljøer. Skal våre forskere kunne hente ut ressurser fra de europeiske forskningsprogrammene, må de inngå i internasjonale nettverk, og det forutsetter igjen at de har kontakt med utenlandske kollegaer. Våre seniorforskere må ha internasjonale forbindelser slik at vi kan sende ut lovende unge forskere. Vårt universitet må ha et godt navn ute slik at vi kan trekke hit utenlandske studenter, noe som igjen øker mulighetene for at våre studenter kan reise ut. Og våre studenter på alle nivåer må ha fått en så god skolering at de får adgang til gode utenlandske universiteter. I tillegg må vi drive kvalitetsforskning på områder av særlig nasjonal betydning.

Når det særlig gjelder undervisning, ser jeg ingen grunn til at Universitetet i Oslo ikke skal være like bra som de beste europeiske universitetene. Det danske undervisningsdepartementet har nylig vedtatt en strategi for at det danske undervisningssystemet skal bli et av de beste i verden. Jeg tror at vi nå ligger foran f.eks. Københavns universitet på mange områder. Det er et forsprang vi ønsker å beholde. Og gjør ikke også våre myndigheter det?

Men alt dette koster! Og det krever at man er villig til å satse økonomisk på våre universiteter som de særegne institusjoner de er, med et særlig ansvar for den frie grunnforskning, for forskerutdanningen, for høyere grads undervisning, og for våre museer og vitenskapelige samlinger.

Professor Bernt Hagtvet - som skal ha all ære av å ha startet denne universitetsdebatten - ønsker at grunn- og mellomfagsnivået flyttes til høgskolene, og at universitetene sitter igjen med hovedfag og forskerutdanningen. «Da,» sier han, «vil universitetene nærme seg sin egentlige oppgave, nemlig den uavhengige forskningen.» Men denne tenkning bærer galt av sted. For det første har universitetet to likestilte oppgaver, nemlig forskning og forskningsbasert undervisning (foruten vår tredje oppgave, formidling, som Hagtvet selv er en av de relativt få professorer som tar alvorlig). Det er videre universitetenes klare ønske å ha hele løpet i utdanningen i de tradisjonelle universitetsfagene. Bare da kan universitetene få de brede fagmiljøene som er en betingelse for høy kvalitet, og studentene vil da i større utstrekning også i begynnelsen av studiet være sikret undervisning av aktive forskere knyttet til slike brede vitenskapelige miljøer. Når studentene begynner på universitetet, er de aldersmessig modne for universitetsstudier slik vi vil at universitetsstudiene skal være. En av mine kjepphester er også at studentene helt fra første dag skal møte noen erfarne seniorprofessorer, til glede og nytte også for professorene selv.

Det er klart at Hagtvets beskrivelse av studentene er en generalisering han ikke har dekning for, han sier jo også selv at han setter tingene på spissen. Universitetet ønsker seg imidlertid selvsagt kritiske, selvstendige og engasjerte studenter, og vi arbeider med å få våre undervisningsopplegg slik at de i størst mulig utstrekning oppmuntrer til det. Men også dette er ressurskrevende! Store forelesninger er den billigste undervisningsformen, men den oppmuntrer ikke til egenaktivitet. Jeg er enig med Hagtvet i at studentene er blitt svært pensumfikserte, og her må nok universitetet ta på seg en stor del av skylden. Hvis studentene er opptatt av pensum og legger hovedvekten på pugg, må det være fordi de vet at det lønner seg. I de fleste fag mener jeg at man kan sløyfe rigorøse pensumlister, og i langt større grad operere med eksamensformer som belønner tenkning, og ikke ren gjengivelse av kunnskap.

Mange synes å mene at alle ulykker startet med at universitetene ble det man kaller masseuniversiteter. Men jeg er lei av å høre om de vidunderlige femtiårene da universitetet ennå var et eliteuniversitet. Det er klart at med det store antallet studenter vi har i dag, ca 37000, må universitetene drives på en annen måte enn på femtitallet da vi hadde omkring 5000 studenter. Og det er klart at studentlivet blir annerledes. Men det våre eldre professorer glemmer når de snakker og skriver om de gode, gamle dager, er at undervisningstilbudet i dag på de fleste nivåer og i de aller fleste fag er langt bedre enn det var for førti år siden. Den gang var det mindre undervisning og stort sett bare forelesninger. Individuell kontakt med lærerne var det svært lite av for flertallet av studentene. I dag stiller studentene med rette langt større krav enn vi gjorde, og kravene er for en stor del etterkommet.

Poenget er at våre fremragende nestorer - som f.eks. professor Asbjørn Aarnes, eller den forhenværende professoren jeg bor sammen med - som er dem som oftest snakker om de gode gamle dager, de var elitestudenter som greide seg utmerket selv med det magre undervisningstilbudet man den gang hadde. De sugde tanker og lærdom ut av de beste lærerne - de etablerte kontakter i kraft av sin intellektuelle styrke, de var liberoer for hvem det ikke spilte noen rolle at det ikke var skrivekurs, smågrupper, universitetspedagogikk. Men flertallet var ikke som dem. Gjennomsnittsstudentene gikk stort sett for lut og kaldt vann, og måtte greie seg selv som best de kunne. Og den eliten som det snakkes så mye om, var først og fremst en sosial elite, ikke bare en intellektuell. Slik opplevde iallfall jeg det da jeg studerte på Det juridiske fakultet på femtitallet. Og husk at en viktig del av den sterke økningen i antallet studenter skyldes at jentene er kommet til for fullt - en ny intellektuell kraft! Jeg var den eneste kvinne på mitt kull, nå er ca 60 prosent av studentene jenter, og de er i flertall også på Det juridiske fakultet.

Det er ikke noe som tilsier at ikke også et universitet med mellom 30 og 40000 studenter kan være et universitet av høy kvalitet. Jeg mener at Universitetet i Oslo er et bevis på det, selv om vi akkurat nå strever med ettervirkningene av at vi har gjort en formidabel innsats med å ta av for de store køene av studiesøkere uten tilstrekkelig tilførsel av ressurser, og selv om vi nå lider sterkt under et helt uforståelig kutt i våre bevilgninger. Gi oss mer ressurser, slik at vi kan sikre oss de beste talentene som lærere, slik at vi kan undervise i smågrupper og utfordre studentene til selvstendig tenkning, slik at vi kan gi mer individuell veiledning og ha flere skriftlige øvelser, slik at vi får tid og krefter til å eksperimentere med nye undervisningsopplegg og innføre mer problembasert læring. Og fremfor alt, gi oss tilstrekkelige ressurser til at vi kan drive mer kvalitetsforskning, for et universitets kvalitet - også på undervisningssiden - er i første rekke avhengig av kvaliteten på forskningen.

Da skal vi greie å oppfylle vår ambisjon om å være blant de beste undervisningsuniversitetene i Europa, til glede for studentene selv og for det norske samfunn.