Om kvotering

FEMINISME: Kvinnebevegelsens prioriteringer er blitt beklemmende elitistiske.

EN HENDELSE 8. mars i år gir grunn til å stille en del spørsmål om den moderne norske kvinnekampen generelt og i særdeleshet om den offentlige likestillingspolitikken. På selveste Kvinnedagen stod Stortingsrepresentant Saera Kahn frem og ba om mer støtte fra den norske kvinnebevegelsen for sitt arbeid med noen av Norges mest diskriminerte kvinner - enkelte innvandrerkvinner som her til lands i år 2007 lever under et tradisjonelt patriarkat. Resultatet av hennes appell var ikke akkurat påtrengende hørbart: Noen rosende ord om modige unge innvandrerkvinner som tør å stå frem, men ingen offentlige handlingsplaner enn si forslag om sanksjoner mot patriarkene. Dette i motsetning til en arbeidsgiver som mistenkes for kjønnsdiskriminering ved ansettelser og som kan trekkes for retten. Kontrasten er enda mer slående i forhold til foreslåtte sanksjoner mot bedriftseiere om har mindre enn 40% av ett kjønn i sitt styre - de kan risikere å miste levebrødet ved at firmaet tvangsoppløses. En får en beklemmende følelse av straffen for ikke å oppfylle kvoteringsregler kan bli betydelig, mens en patriark som nekter å la kona gå på norskkurs eller snakke med naboene stort sett kan gjøre dette risikofritt. Slike saker overlater kvinnebevegelsen til «modige innvandrerkvinner» som «kjenner sin egen kultur best». Saera Kahn ropte altså ut i en meget forståelsesfull ørken av pur norsk velvillighet.

HVA SOM ENN styrer handlingsplaner om sanksjoner i offisiell norsk likestillingspolitikk - det kan ikke være graden av diskriminering kvinner utsettes for. Hvordan er det blitt slik at styrerepresentasjon synes viktigere enn retten til å få språkundervisning? Det er noe som jeg ikke får til å stemme: Er det mulig å forestille seg et samfunn der kjønnene er tilnærmet 50% representert i alle sammenhenger på alle nivåer? Dersom vi tar utgangspunkt i at alle i hvert av kjønnene er 100% og at disse skal fordeles på alle jobber på alle nivåer i alle sektorer, så vil en overrepresentasjon i prosent av et av kjønnene på en hvilket som helst sektornivå gjøre det logisk umulig å oppnå 50% kjønnsbalanse på ett eller flere andre sektornivåer. Jeg kan ikke tro at noen kan være uenige i et slikt utgangspunkt. Altså dersom kvinner har en større prosentandel som er hjemmehjelpere, så må dette «kompenseres» ved mannsdominans blant for eksempel taxisjåfører eller renovasjonsarbeidere, dersom man skulle oppnå tilnærmet lik kjønnsrepresentasjon på et tredje arbeidsområde.

NÅ ER IKKE dette et spesielt dilemma for gjeldende norsk likestillingsideologi - i alle fall ikke hva angår såkalte «vanlige» jobber. For denne typen arbeid gjelder nemlig prinsippet at medlemmer av mindretallskjønnet ikke skal diskrimineres dersom man søker seg til et yrke dominert av det andre kjønnet. I praksis betyr dette at vi sier oss tilfreds med formuleringen om at «kvinner oppfordres spesielt til å søke», men dersom ingen kvinne søker, må taxien eller bossbilen likevel «bemannes».Problemet er imidlertid at det ikke har ett, men to likestillingsprinsipper ute og går i norsk statsfeminisme. Det nevnte prinsipp gjelder for vanlige jobber, men ikke for ledende stillinger eller styreverv. På dette elitenivået gjelder prinsippet om prosentvis kjønnsbalanse (50%) eller tilnærmet kjønnsbalanse (40-60%). Men denne tenkningen rammes av det logiske dilemma som er vårt utgangspunkt. Også ledende stillinger representerer sektornivå. Dilemmaet blir ytterligere forsterket av den innsnevring av praksis de to siste regjeringer har foretatt. Når departementet forlanger kjønnsbalanse i alle styrer i registrerte selskap blokkerer man samtidig for å «kompensere» kjønnsoverskudd på tvers av sektorer. Hvis vi tenker oss to bedrifter som driver med internasjonal formidling av henholdsvis proffboksere og utøvere av vannbalett, så krever altså gjeldende norsk praksis kjønnsbalanse i begge bedrifters styrer. I dette eksempelet ville det være relativt lett for få til en samlet kjønnsbalanse på sektornivå, i stedet for å fremtvinge slik balanse på firmanivå.

DE SVAKESTE kvinnene møtes i hovedsak med velvilje og en og annen opplysningskampanje, mens patriarkene kan fortsette å undertrykke med mindre de begår direkte kriminelle handlinger, som å ty til vold. Vanlige arbeidstakere har rett til passiv sjangselikhet. For kremjobbene i direktørkontorene og i styrerommene gjelder pro-aktiv resultatlikhet i form av stadig mer radikal kvotering.At det er slik har selvsagt også sine historiske årsaker. Det var på høyeste nivå i den offentlige sektor at det første, store moderne gjennombruddet kom, ved dannelsen av Gros annen regjering. Det er lett å argumentere for full prosentvis likestilling i alle folkevalgte organer selv om mye arbeid gjenstår for at Storting og kommunestyrer skal kunne følge regjeringenes eksempel. Alt fra Gros kvinneregjering til kommunestyrer skal jo være representative for velgerfolket og som det heter i sangen «vi er många, vi er hälften». Men når folket så deles opp i sektorer, blir da representativiteten like enkel å hanskes med? Den kommunale hjemmehjelpstjenesten er en kvinnearbeidsplass som gjennomgående betjener flere kvinner enn menn p.g.a. lengre levealder. Man kan vel reise spørsmålet om det er helt optimalt å stille krav om 50% prosent menn i styret for en slik tjeneste. Det er rimelig at kjønnene er likt representert i summen av alle kommunale utvalg. Kunne det likevel være en tanke å åpne for «kvotehandel» mellom sektorutvalg for å sikre engasjement, fagkunnskap og kompetanse?

SLIKE TANKER kunne muligens også komme til anvendelse i store og tunge bedriftsstyrer. Dersom et summert kjønnsbalanseprinsipp kunne komme til anvendelse for summen av Norges, la og si 50 største foretak, kunne det tenkes at vi fikk overrepresentasjon av kvinner i finanssektoren, men menn ble overrepresentert i mekanisk industri. Jeg mener selvsagt ikke på noen måte at kvinner skulle være predisponert for finans, men jeg konstaterer at det er flere kvinnelige ledere i linjen i denne sektoren, slik at det er større mulighet for at kvinner med slik finansbakgrunn ville finne styrejobben interessant.Jeg mener altså at vi skal beholde kvoteringsreglene, men utvide referanserammene noe slik at andre kriterier som interesse og kompetanse får en noe større vekt. Med dagens noe stivbeinte regler ned på den enkelte bedrift ser vi tegn til artige tilpassninger til systemet. En metode er å oppgradere avdelingsledere i avdelinger med tradisjon for kvinnelig ledelse, som personal eller informasjon, til direktørskiktet, selv om vedkommende altså ikke arbeider med eller har bakgrunn fra bedriftens kjernevirksomhet. Da kan bedriften skryte av mange kvinnelige direktører, mens det eneste vi andre merker er at pressetalskvinnen plutselig er blitt informasjonsdirektør. (Her er det et paradoks at i mediebedrifter, der informasjon er kjernevirksomheten, har få kvinner sluppet til i operativ ledelse - med Dagbladet som hederlig unntak).

MITT HOVEDANLIGGENDE er imidlertid ikke disse administrative muligheter og merkverdigheter. Det er derimot følelsen av at norsk likestillingspolitikk og kvinnebevegelsen prioriteringer er blitt beklemmende elitistiske. Ikke glem de som lider mest under manneveldet. De færreste av dem er aktuelle for HydroStatoils styre. Posisjoner og rollemodeller er viktige, men det viktigste må være elendighet og grov undertrykkelse. PS: Denne kronikken er skrevet i etterkant av et intervju med meg publisert i «Ledelse». Den er et forsøk på å presisere hva jeg mener om selve saken som dessverre er blitt forstyrret av en del formuleringer i intervjuet som var i overkant bramfrie - selv for en bergenser.