Om løgn og latskap

DET GJELDER en bok om latskap, omtalt i Dagbladet forrige fredag. Den franske forfatterinnen var også innom Fredrik Skavland i NRK, så aldeles lat er hun ikke. Men teit? Ja. Corinne Maier ber om det: Jeg gidder ikke referere hele teksten i hennes ti bud, bare det som gjelder innholdet.

1. Lønnsmottakeren er vår tids slave.

Alle i vår samtid, i våre europeiske, rike sivilisasjoner lever av pengene. De virkelige slaver er de som ikke har penger, ikke har arbeid. Lønnsmottakeren er i de fleste systemer den priviligerte. Dessuten er det en eldgammel setning fra industrialiseringens første tiår der stål og kull var nøkkelen, og alt skjedde over to generasjoner lik. Det var da sosialismen ble oppfunnet. I dag funker kapitalismen best med færrest mulig mennesker rundt bordet. For zein, Corinne, for zein.

2. Det er meningsløst å ville forandre systemet. Motstanden gjør systemet sterkere.

Ikke et eneste system i verdenshistorien har overlevd. Men menneskene har. De som valgte å underkaste seg et system, ble ofte senere dømt av det nye systemet. Corinne er her veldig nær det utslettede menneske, som kan være en fascist eller hva som helst. Folk har vilje, de har hjerter, de kan til og med snakke, din dust, Corinne.

3. Det du gjør er meningsløst. Du kan når som helst bli erstattet av første og beste tulling.

Mening er en individuell opplevelse. Du kan bli erstattet av andre på en jobb, men hvem har makt til å definere vedkommende som en tulling. Bare Corinne. Det meningsløse er det tomme. Lønnsmottakere har iallfall en lønning å se fram til.

4. Du blir ikke vurdert etter innsats.

Denne påstanden forutsetter at systemet er kontrollert av blinde, døve vesener som fungerer sammen i en konfliktfri hverdag. Ikke engang det norske utenriksdepartementet er sånn.

5. Aksepter aldri en stilling med stort ansvar.

I det virkelige livet kan ansvar alltid deles. Folk jobber sammen. Leder eller ikke leder kan ofte være uvesentlig. Ansvar for sitt eget liv har alle.

6. Skygg unna de operative stillinger (i et storkonsern).

Jaja. Det er mange som tar feige avgjørelser i livet. Corinne oppmuntrer alle til å gjøre det. Historisk har enkeltstemmer i et storkonsern ofte vært avgjørende. (Burde kanskje ikke nevne Kjell Inge Røkke i denne teksten, men han er i alle fall sann.)

7. Når du har funnet et passende sted å gjemme deg bort, bør du beholde den stillingen. Bare de mest eksponerte får sparken.

Her avslører Corinne at den eneste verden hun muligens vet noe om, er et slags kafka-byråkrati uten resultatansvar. Muligens kan man gjemme seg bort i Dagbladet, men noen vil se innom og sjekke at du lever. I utenriksdepartementet er det lett å gjemme seg, men du bør helst ha blitt

ambassadør først. Det er feil at de mest eksponerte får sparken. De får fallskjerm.

8. Lær deg å gjenkjenne kolleger som i likhet med deg har oppdaget at systemet er absurd.

Hva består denne gjenkjennelsen i? Det må være omtrent sånn: En surpott treffer en annen surpott og så lager de en sutreklubb. De blir aldri noen trussel mot systemet, men kan fort ødelegge hverandre.

9. En lengre tøvete setning som innholdsmessig går ut på at man skal ta vare på de korttidsansatte.

Ja, selvsagt. For å hjelpe dem til å få fast jobb. På gata skjer det ingenting.

10. Overbevis deg selv om at den latterlige ideologien som formidles i næringslivet, ikke er «sannere» enn den dialektiske materialismen. Den vil en dag falle sammen som et korthus.

Herremansen! Alt som skapes dør. Kortstokker som er stablet sånn eller sånn, faller sammen som korthus. Sivilisasjoner kollapser ikke som korthus, som regel er det blodig. Hvilken latterlig ideologi er det Corinne tenker på? At systemene funker for å overleve? Selvsagt. Hva har den dialektiske materialismen med dette å gjøre? Har den dialektiske materialismen noensinne eid et konsern?

BESTSELLER I ET Frankrike med ti prosent tjukkaser der rødvinen ikke bremser fettveksten. Vet ikke riktig hva de spiser mest der nede, men når noen mener det skal bli straffbart å være feit, så kan de jo bare henvise til Corinne: Vi valgte å bli late. Corinne skriver at det er ok å ha med seg en bunke dokumenter hvor du enn ferdes, for da tror alle andre at du har det travelt. Den der er så gammel og så for lengst avslørt. Selv hørte jeg den i Sosialdepartementet i 1972. Kan noen forestille seg at en tømrer vimser rundt med en tung bjelke for å lure andre til å tro at han har det travelt? Vil en fiskehandler ta med seg en fisk når han ikke tør å si at han skal på do? Vil en kassadame si til sin kollega i naboskranken at dette systemet er absurd, finn noen dokumenter, så går vi.

Selvsagt kan Corinne leses som karikatur, som satiriker, men det har hun faktisk ikke bedt om. Hun har bedt om å bli tatt alvorlig. Hun vil være bestseller i det tjukke Frankrike, innkjøpt til det tjukke Norge, omtalt i avisene og framvist på NRK. Og så er det bare tøv.