Om lykke og forskjeller

I disse ferietider der de fleste av oss søker etter lykkestunder på stranden eller ved en bassengkant i Syden, på familiehytta ved sjøen, i skogen eller på fjellet, bør vi sette av noen minutter til å tenke over hva det er som gjør oss lykkelige. Men ikke minst hva det er som gjør at befolkningen som helhet (stort sett) føler seg lykkelig.

Det har vært drevet lykkeforskning i mange år. Særlig har psykologer og sosialpsykologer vært aktive bidragsytere. I de siste par åra har også økonomene kommet til. Deres bidrag har fått mye oppmerksomhet, fordi de representerer en kritikk innenfor egne rekker av snever økonomisk veksttankegang. Ikke minst har den britiske økonomen Richard Layard med boka «Happiness – Lessons from a New Science», fått mye oppmerksomhet – også i norske medier.

Her skal jeg ikke bruke spalteplass på å dokumentere hva som betyr noe for den enkeltes lykke (slik som inntekt, familieforhold, arbeid, fellesskap og vennskap, tillit, helseforhold, personlig frihet og tro), men diskutere hva som har betydning på samfunnsnivå, altså hva er det som kan forklare variasjon i lykkefølelse mellom land. Mye av dette er nå kjent stoff, slik som at økt kjøpekraft bare øker lykken inntil et visst nivå er nådd. Deretter skjer en utflatning. Det er forholdsvis ukontroversielt, også blant dem som ser på Richard Layard som en typisk sosialdemokrat. Det som derimot volder større indignasjon og protest er påstanden fra økonomer om at lykken er størst i land med små inntektsforskjeller, som dermed vil trekke en slutning om at økte forskjeller i et land vil føre til reduksjon i lykken. Økt velstand vil derfor ikke øke lykkefølelsen hvis andre faktorer samtidig trekker i negativ retning, slik som økte forskjeller. Tankegangen er at de som står høyere opp på den sosiale rangstigen påfører de på lavere trinn et tap i form av lavere lykke. Siden det er færre på toppen enn på bunnen, vil landets gjennomsnittlige lykkenivå bli lavere.

Nå viser det seg vanskelig å sammenlikne lykken mellom land, siden det er problematisk å gjøre «alt annet likt». Med få land i en slik sammenlikning, blir resultatene lite robuste så snart en forsøker å kontrollere for andre faktorer enn grad av ulikhet.

For å nærme seg dette viktige spørsmålet på en annen måte, har forskere ved London School of Economics and Political Science (Fisher og Torgler), på basis av store surveyundersøkelser som omfatter 25 land, undersøkt betydning av enkeltpersoners relative inntektsposisjon for den individuelle lykkefølelsen. Det viser seg, ikke overraskende, at den individuelle lykkefølelsen øker, ikke bare med absolutt inntektsnivå, men også med økning i den relative inntektsposisjonen (målt objektivt), enten den måles på nasjons- eller regionalt nivå.

Hvilke mekanismer er det så som kan forklare denne statistiske sammenhengen mellom lykke og relativ inntektsposisjon? Det pekes på to forklaringer: økt misunnelse og «rotteracet» for å oppnå høyere status. Kjernen i misunnelsen er sosial sammenlikning med dem som har mer enn oss og som kan true vår selvtillit. Munnhellet om at en blir «grønn» av misunnelse, synes å ha noe for seg. Ja, det viser seg til og med at folk blir syke av misunnelse. I alle fall er det slik at lykkelige mennesker har mer robust immunforsvar og lever lenger. Videre gjør jakten på status at vi arbeider mer enn vi burde. Selv om noen kan forbedre sin relative status i samfunnet og bli lykkeligere, går det på bekostning av (mange flere) andre og dermed faller den gjennomsnittlige lykkefølelsen i et land. Eksperimenter har bekreftet dette: Når folk står overfor valget mellom A, høy individuell inntekt, men lavere inntekt relativt til kolleger og B, lavere individuell inntekt, men høyere relativ inntekt, velger overraskende mange alternativ B.

For den enkelte er løsningen å bli mindre opptatt av å hele tida sammenlikne seg med andre (vi tror) har det bedre enn oss, men heller skjele til dem som har det verre. Å strebe etter flere materielle goder hvis vi allerede har det meste, er også temmelig bortkastet (vi befinner oss på det som er kalt en hedonistisk tredemølle der vi må løpe stadig fortere for å bevare et gitt lykkenivå).

Skal en på samfunnsnivå finne en løsning på utfordringen med for liten samlet lykke, er det andre faktorer som har betydning. For det første har mediene et stort ansvar for at misunnelsen holdes ved like. Deres overfokusering på de velståendes livsstil (jamfør artikler som «slik lever de rike»), gjør det ikke lett for oss å bekjempe misunnelsen. Medienes vinkling har samtidig gjort det stuerent og legitimt å vise fram sin rikdom (det kan snu med stadig mer fokusering på klimautslipp og klimaverstinger). Resultatet blir at vår referansekategori forskyves fra å gjelde naboen eller kollegaen til å gjelde rikfolk og deres utfoldelse på den nasjonale og til og med globale arena. Det offentliges ansvar ligger i at skattesystemet har gjort det mulig å «produsere» overmåte rike som med sitt private forbruk skaper økt sosial avstand mellom folk.

Selv om Norge har vært framhevet som et land med små inntekts- og lønnsforskjeller, viser tall (fra Statistisk sentralbyrå og OECD) at forskjellene øker. Statistikk over formuesforskjellene (publisert fram til 2002), viser noe av det samme. Den voldsomme verdiøkningen på aksjer og den skjeve fordelingen av aksjeutbytter, tilsier at formuesskjevhetene etter den tid har økt enda mer enn inntektsforskjellene.

Skal en gjøre seg mål om økt lykke i befolkningen (siktemålet er ikke å bare lindre nød, men å gjøre menneskene lykkeligere, som Werna Gerhardsen uttalte i 1964), må det utformes helt andre mål for samfunnsutviklingen enn det som ligger til grunn for vekstfilosofien: å «arbeide mer, for å produsere mer, for å konsumere mer». Derfor har Richard Layards forslag mye for seg: få folk til å arbeide mindre ved å øke skattene (og overføre mer til de som har minst), og stimulere dem til å bruke den økte fritida til sosialt fellesskap og omsorg for andre. Resultatet vil kunne bli større gjennomsnittlig lykke, mindre forskjeller i lykke og bedret folkehelse. Det er derfor på tide at de politiske partiene snart tar på alvor de negative velferdseffektene av økte forskjeller, og ikke bare fokuserer nærmest symbolsk på fattigdomsbekjempelse.

Det som derimot volder større indignasjon og protest er påstanden fra økonomer om at lykken er størst i land med små inntektsforskjeller.