I disse ferietider der de fleste av oss søker etter lykkestunder på stranden eller ved en bassengkant i Syden, på familiehytta ved sjøen, i skogen eller på fjellet, bør vi sette av noen minutter til å tenke over hva det er som gjør oss lykkelige. Men ikke minst hva det er som gjør at befolkningen som helhet (stort sett) føler seg lykkelig.

Det har vært drevet lykkeforskning i mange år. Særlig har psykologer og sosialpsykologer vært aktive bidragsytere. I de siste par åra har også økonomene kommet til. Deres bidrag har fått mye oppmerksomhet, fordi de representerer en kritikk innenfor egne rekker av snever økonomisk veksttankegang. Ikke minst har den britiske økonomen Richard Layard med boka «Happiness – Lessons from a New Science», fått mye oppmerksomhet – også i norske medier.

Her skal jeg ikke bruke spalteplass på å dokumentere hva som betyr noe for den enkeltes lykke (slik som inntekt, familieforhold, arbeid, fellesskap og vennskap, tillit, helseforhold, personlig frihet og tro), men diskutere hva som har betydning på samfunnsnivå, altså hva er det som kan forklare variasjon i lykkefølelse mellom land. Mye av dette er nå kjent stoff, slik som at økt kjøpekraft bare øker lykken inntil et visst nivå er nådd. Deretter skjer en utflatning. Det er forholdsvis ukontroversielt, også blant dem som ser på Richard Layard som en typisk sosialdemokrat. Det som derimot volder større indignasjon og protest er påstanden fra økonomer om at lykken er størst i land med små inntektsforskjeller, som dermed vil trekke en slutning om at økte forskjeller i et land vil føre til reduksjon i lykken. Økt velstand vil derfor ikke øke lykkefølelsen hvis andre faktorer samtidig trekker i negativ retning, slik som økte forskjeller. Tankegangen er at de som står høyere opp på den sosiale rangstigen påfører de på lavere trinn et tap i form av lavere lykke. Siden det er færre på toppen enn på bunnen, vil landets gjennomsnittlige lykkenivå bli lavere.