Om menn, kvinner, roller og porno

Dagbladet forsøker å dra i gang en debatt om mannsrollen igjen, for n-te gang. Jeg har fulgt med i offentlig ordskifte i sånn ca 30 år, og hver gang mannsrollen har stått på tapetet, har jeg lest innleggene, i utgangspunktet med nysgjerrighet. Jeg er jo mann, så dette må angå meg!

Etter hvert som jeg har lest, har alltid det samme skjedd: Jeg har blitt søvnigere og søvnigere, og engasjementet har dalt, for å ende på nullpunktet. Dette har gjort meg urolig: Er jeg helt likegyldig?

Jeg har inntrykk av at de fleste menn reagerer på omtrent samme måten. Det blir aldri fres over debatten, avisene blir ikke nedringt av engasjerte menn. TV2 har hatt et fast program i vår hvor bare menn skulle snakke sammen om sine saker, som menn. Noe mer uinteressant og platt har jeg aldri hørt og sett. Hjemme og i sosialt lag skjer det samme når kjønnsroller blir brakt på bane. Temperaturen stiger hos kvinnene, mens mannfolkas bidrag er merkelig tafatte og matte. De reagerer når kvinnene serverer for urimelige synspunkt på menn, men har ellers lite å delta med. Hvorfor er det slik?

Jeg tror to forhold kan forklare noe, om ikke alt. Det har noe med språket som blir brukt å gjøre. Språk er ikke bare språk; det er også øyet vi ser virkeligheten med. Dermed blir språkbruken viktig. Ganske fort i en debatt om kjønnsroller ber velmenende kvinner oss menn om å ta fram det kvinnelige i oss. Herregud - hva gjør vi nå, gutter? Det kvinnelige? For mitt indre blikk farer Garlic Girls og kastratsangere. Gutta blir flakkende i blikket og må på toalettet. De mest imøtekommende mumler i skjegget at jo - det skal de jammen tenke på.

Men det er rein og skjær løgn. Det lyder rett og slett ikke bra blant oss mannfolk å måtte «lete etter det kvinnelige i oss». (Når jeg er i ferd med å «lete etter det kvinnelige», holder jeg på å klå på deg, Eva.) Det lyder tvert imot helt jævlig. Jeg tror ikke det er noe kvinnelig å finne i meg, jeg tror ikke det. Det mannlige tar all plassen. Og det at jeg er mann i 90-åras Skandinavia, gir meg så stort spillerom med så mange valgmuligheter, at jeg ikke har behov for å utvide mannsrollen med en dash kvinnelighet, hvis det nå skulle være mulig. Det mannlige innebærer et kjempestort mangfold, men det skal være mannlig (og dermed mandig) for at vi skal føle oss vel. Når jeg viser kjærlighet og ansvar for hjem og barn, har jeg ikke fått kontakt med det kvinnelige i meg, men med det mannlige. Jeg har aldri følt noe annet. - I parentes: Jeg syns ikke det lyder bedre å være androgyn. Er det noen som har lyst til å være midt imellom? Det høres ut som et blautdyr, en meitemark!

Det andre forholdet som kan forklare det manglende engasjementet hos menn, er vanskeligheten med å få skilt ut det mannlige for seg, så vi er sikre på at det er det vi har foran oss. Vi har mange roller, mannsrollen er bare én. Når jeg viser omsorg for barna mine på en bestemt måte, kan jeg ikke si at jeg gjør dette som mann. Når jeg raskt kommer i klammeri med en annen mann, kan jeg ikke slå fast at det er som mann. Når jeg underviser elevene mine slik jeg gjør, kan jeg ikke si det er mannsrollen som styrer meg. Når jeg har de fritidsinteressene jeg har, har jeg aldri tenkt på at det er fordi jeg er mann - ikke bare det, i alle fall. Og så videre... For å være ærlig: Den eneste gangen jeg opplever å være sikker på at dette gjør jeg fordi jeg er mann, er når jeg flørter med damer, for ikke å si når jeg får dem på lakenet.

Med andre ord: Jeg har alltid følt meg utafor når kvinner har snakka fast og sikkert om sin kvinnerolle og hvordan den gir seg praktiske utslag, og noen menn har gjort det samme om sin mannlighet. Da sitter jeg der med mitt brokete og sammensatte liv og mitt «kaos» av en personlighet, og blir lett klam. Nå skal vi destillere ut ett trekk av personligheten - mannligheten - og den er helt sikkert viktig, ikke misforstå - men jeg klarer ikke å skille den ut fra alt det andre som er meg: fra min spesielle oppvekst i 50-og 60-åra på det indre Østlandet, fra min klassetilhørighet, fra min utdannelse og mitt arbeid, fra det jeg har lest, fra kulturen (i vid forstand) som har vært dominerende i Etterkrigs-Norge og Kommers-Norge, fra min rolle som sønn, far, syklist, venn, jordbærelsker, skap-puritaner, nabo, bror, hverdagsnevrotiker, migrenepasient, tangodanser osv. osv. Men dere andre klarer det, altså?

Jeg er altså ikke i tvil om at jeg er mann, men det er vanskelig å snakke om det, ikke i betydningen pinlig, men vrient å sette ord på. Jeg mener, det er like sjølsagt for meg å være mann (jeg har ikke forsøkt noe annet) som å puste og pisse, og vi snakker ikke så mye om de to siste tingene. Det er ikke nødvendig. Kansje oppmerksomheten omkring kjønnsroller på lignende vis er unødvendig? Kanskje det er overfokusert, et blindspor som tar energien bort fra viktigere ting?

Menn glimrer stort sett med sitt fravær også i en annen debatt som koples til kjønnsrolleproblemer: for eller imot pornografi. Vi kan fort bli enige om å ta avstand fra barne- og dyreporno og porno hvor modellene blir utnytta, kriminelt eller ikke. Men mange kvinner vil ha oss med på å forby porno generelt. Igjen viker menn unna, det blir bare utydelig tale i barten. Det er ikke det at vi er for, altså, men vi er heller ikke imot. Skjønner? Nei. - Jeg tror det er en psykologisk sperre som oppstår. Alle - eller så å si alle - gutter kikker på pornoblader i en bestemt alder, midt i puberteten, før modenhetsgraden samsvarer med styrken på seksualdriften. Vi tilegner oss kunnskap om kvinner og vår egen kropp og seksualitet ved hjelp av porno. Alle sexologer og psykologer er samstemte i at dette er et viktig stadium for seinere å utvikles til et voksent forhold til ei kvinne av kjøtt og blod, og menn har gode minner fra denne utprøvende fasen med porno, som sitter spikra fast i hukommelsen. Da føles det feigt, for ikke å si som et forræderi, overfor den 15- 16-åringen jeg var, å rakke ned på all porno. Det klarer jeg ikke.

Så står det igjen å skille mellom akseptabel porno og ikkeakseptabel porno («kriminell» porno har vi allerede luka ut). Men det vil dreie seg om dommer og fordommer, personlige preferanser som vil skifte fra person til person. Om jeg sier at Porno-Tanya er smakløs og like pirrende som en boks tørka erter, så syns kameraten min lenger oppi gata at hun er som gudesendt til all verdens mannfolk. Så det vil ikke nytte å dra et slikt skille.

Det jeg heller kunne tenke meg å vende oppmerksomheten mot, er «hverdagspornoen» eller sexfikseringen som invaderer oss fra vi står opp til vi legger oss. Jeg tenker på alt som spiller på sex og kropp i media, reklame, mote og populærkultur. Det er bokstavelig talt en invasjon, du slipper ikke unna. For et par måneder siden satt jeg i en frisørsalong blant fremmede mennesker, en lørdag formiddag. En radio sto sløvt på, en lokalkanal med en kjekk og munter radio-løve. Han forsøkte å fange vår oppmerksomhet med å hente stoff «fra virkeligheten». Ei ung jente fortalte med dubba stemme om hvordan hun hadde fått ideen om å la hunden sin slikke seg der du veit. Det viste seg å være en god idé; nå gjorde hun det flere ganger i måneden, og nøøøt det, men - som hun alvorlig føyde til - hun måtte jo holde det hemmelig for sine foreldre.

Hvorfor kunne hun ikke ha holdt det hemmelig for meg også? Opplevelsen var så nedverdigende, og jeg følte meg fanga i en felle. Dette var for meg et ekstremt eksempel på hva vi alle kan vente å oppleve i dag, enten vi har bedt om det eller ikke - vi har sjølsagt ikke bedt om det.

Mer massiv er den uskyldigere eksponeringen av kropp og kjønn i alle forbindelser. (Er det uttrykk for en kultur på russestadiet eller pubertetsstadiet?) Det har økt fra år til år, både kvantitativt og kvalitativt. Vi blir matleie og må ha stadig kraftigere stimulering; det som vi følte representerte det maksimale for fem år siden, rører vi ikke på øyelokka av i dag. Og poenget er: Jeg er ikke i tvil om at dette piner ut vår egen seksualitet. Hva gjør vi med det, jenter? Og gutter?

Tilbake til begynnelsen: Var det siste synspunktet - om kjønnsfikseringa i hverdagslivet - prega av at det var skrevet av en mann? Jeg veit ikke. Er det noe poeng i å kunne fastslå det? Jeg tror ikke det. Det jeg kan stå inne for 100 prosent er at det er skrevet av meg. Holder ikke det?