Om muser og menn

Opplysende og leservennlig om menn, muser og myter.

BOK: «Å du Gud som hviler ved mine bryster! / Uten deg kan jeg ikke leve.» Dette skrev middelaldermystikeren Mechthild av Magdeburg på 1200-tallet. Diktet er ifølge Sigrid Bø Grønstøl et utpreget eksempel på den såkalte brudemystikken: Oppsiktvekkende mange kvinnelige nonner, inspirert av Bibelens høysang, skrev erotisk-ekstatiske lovsanger om kjærligheten til Gud. Eller Kristus: «På denne kjærlighetssengen venter han på deg i denne selvsamme time og gløder av grenseløst begjær etter endelig å nyte din omfavnelse.»

Sigrid Bø Grønstøl er førsteamanuensis ved universitet i Stavanger. Hun står bak titler som «Tanke til begjær» (2001) og «Ordet og kjødet» (2003). I årets bok tar hun for seg inspirasjonens rolle i den europeiske diktning fra antikken fram til i dag. Inspirasjon kommer fra latin og betyr «puste inn», «blåse inn». Forbundet, selvsagt, med det kunstneriske virket.

Urkunstneren

Den store kunstnermyten i vestlig kultur, forteller Grønstøl, er Orfevs og Eurydike. Den handler om «urkunstneren» Orfevs som reiser til dødsriket for å hente tilbake sin hustru. Med kunstens makt befrir han henne fra de døde, men mister henne igjen da han ved reisens slutt kommer til å stoppe opp og snu seg. Myten tolkes som en fortelling om inspirasjon, symbolisert gjennom musen Eurydike.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Feminist

Grønstøl har en utpreget feministisk innfallsvinkel på problematikken. Når hun skriver om middelaldertrubadurenes hyllest til kvinnen som muse, finner hun parallelt fram de få kvinnelige trubadurer som ble inspirert av mannen. Likeledes i inspirasjonsdiktingens storhetstid, romantikken, der Emily Brontë trekkes fram. Det er likevel som passiv muse, innrømmer Grønstøl, at kvinnen tradisjonelt har spilt en rolle. Mot skaperkraften som har vært «det maskuline». Grønstøl nevner blant annet Dantes Beatrice og Henrik Wergelands Stella som typiske eksempler på passive muser.

Sublimering

I vår tid er det antakelig bare pompøse figurative malere og refuserte poeter som vil finne på å si at de er inspirert av det guddommelige. Eller enda verre – våger å opphøye kvinnen som muse – uten ironi. Freud tok knekken på myten. Grønstøl viser at i den grad en i dag kan snakke om inspirasjon – eller innpust – er det fra skjulte lag i psyken, som sublimering fra tidlig barndom.

Doktor i museskap

Det er ikke mye romantisk skapende innpust over Grønstøls egen stil. Hun skriver akademisk, med et stramt og skikkelig «vi ser her». Boka er opplysende og leservennlig uten å være påtrengende popularisert.

Ved siden av mye informasjon som er preget av en feministisk fortolkning, trekker hun fram bemerkelsesverdige eksempler på det hun kaller «museskap» i ulike former. Blant annet forteller hun at i 1932 ble åtti år gamle Alice Pleasance Liddell kåret til æresdoktor i museskap. Hun fikk doktortittelen fordi hun som tiåring inspirerte Lewis Caroll (eg. Charles Dodgson) til å skrive Alice i Eventyrland. Som 30-åring skal universitetslæreren ha møtt den ti år gamle skjønnheten, forelsket seg, sagt opp jobben, og blitt stor forfatter.