Foto: Stian Solum / NTB Scanpix
Foto: Stian Solum / NTB ScanpixVis mer

Om noen dialekter er pene, må nødvendigvis noen være stygge

Hva er det vakreste målet?

Meninger

Om damehatter, slips og bilmerker kan man mene både dette og hint. Noen av stygge, noen er pene, og noen er midt imellom. Tilsvarende kan språklige ytringer og dialekter bedømmes estetisk.

Det er således en utbredt oppfatning at språket i Østfold og Vestfold har få skjønnhetsverdier, og at talemålet på de kanter iallfall er styggere enn f.eks. dialekten i indre Hardanger eller øvre Telemark. Reidun Aambø, som er førstelektor ved Høgskulen i Volda, meddeler  i Aftenposten at hun formelig svaier av henrykkelse hver gang hun hører avisens redaktør, H. Stanghelle, i radio eller fjernsyn:

«Eg lyttar til rytmen, til melodien og klangen, til varierte vokalar og kraftfulle konsonantar.» Så vakkert er talespråket hans -- og hans sambygdingers, får vi tro. Redaktør Stangeland er født og oppvokst i Vaksdal i Hordaland.

Og hva skal vi si om gamle Ivar Aasen - han hadde ingen betenkeligheter med å gradere dialektene i gode og mindre gode. Eksempelvis mislikte han dialektene på Sørlandet, og om variantformene me/vi påpekte han at me er «herskende i de bedste Landskabsmaal». Og hvis man kan snakke om «de bedste», må det nødvendigvis være noen dialekter som ikke er fullt så gode, eventuelt riktig dårlige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her kan bedømmelsen variere. Den vivase og progressive Bergensprofessor Willy Dahl plasserer således dialekten fra «det penere Bærum» lavest på rangskalaen -- i hans ører lyder den «fattig». Man øyner en sosialt motivert aversjon.

Blant moderne språkfolk er det ikke god tone å rangere dialekter etter deres skjønnhetsverdier. Hvis en person sier at dialekt X er stygg, så får han kanskje vite at et slikt utsagn er uvitenskapelig. Javel. Men personen hadde kanskje ikke ment å felle noen vitenskapelig dom; han sa bare hva han syntes! Sigurd Kolsrud, norskprofessor og målstrever, mente at valdresdialekten var best - «det finaste maalet i landet - reinast og tydelegast i uttalen, ordrikare en dei fleste»

Før var også språkfolk mindre tilbakeholdne med estetiske dommer om språk. Ivar Aasen mislikte som nevnt bymål og dialektene på Sørlandet og gav uttrykk for det. Arne Garborg og Sigrid Undset snakket nedsettende om Kristianiadialekten; det samme gjorde André Bjerke (den «flate Oslo-sjargongen»). Knut Hamsun mente at Nord-Trøndelag hadde Norges fæleste dialekt; fonetikeren Ernst W. Selmer holdt på Kristiansundsmålet som Norges styggeste.

Fonetikeren Johan Storm, som reiste rundt i landet på målføreoppskrifter, mente at dialekten i Vest-Telemark var vakrest. Første gang han kom dit og hørte folket tale, syntes han at der fantes den vakreste menneskelige tale han noensinne hadde hørt. Og Marius Hægstad, norskprofessor og målstrever, var inne på noe vesentlig da han i lyriske form påpekte at vurderingen av språkets estetiske verdi ofte er forbundet med vår oppfatning av de mennesker som taler det: «Det fagraste maal som paa jordi er, /er maalet til den som du mest hev kjær./ Og elskar du folket i Norigs dalar, / so elskar du maalet som folket talar.»