Om null og tull

To bøker er nylig nullet. For den enes vedkommende er anken ikke avgjort; om den andre har Ankenemnda sagt sitt - og vel så det. Vi er dypt uenige i avgjørelsene både når det gjelder Anne Holts «Mea culpa» og Torgrim Eggens «Den nye Dylan».

Som fagfolk - «en gruppe kompetente personer som er kommet til enighet etter en diskusjon» (sit. Kant/Jahn Thon) - er det vår vurdering at begge bøkenes litterære og håndverksmessige standard ligger over det nødvendige for innkjøp, og vel så høyt som andre titler som blir innkjøpt uten videre. All den tid nemndmedlemmene ikke kan begrunne sine votum renhårig og offentlig, men nøyer seg med å smile hemmelighetsfullt til kamera, ser vi ingen grunn til å fremsette noe videre «forsvar» for bøkene. De forsvarer seg selv. De er blitt behandlet i forlagsredaksjoner med høy kompetanse. De er blitt kritikerrost. Vi reagerer på den mistenkeliggjøring av motivene til forlag, forfattere og kritikere som formannen i Ankenemnda har kommet med. Hans uttalelser viser at han har mangelfull kunnskap om praktisk forlagsarbeid i dagens Norge.

Om nemndene selv har hatt utenomlitterære motiver for sine avgjørelser, vil vi avholde oss fra å spekulere i.

Vi mener at denne saken én gang for alle har vist at nemndenes arbeidsmåte er uholdbar og tilfeldig. Avgjørelser begrunnes ikke, og de berørte parter får ikke anledning til å uttale seg. Likedan kan de forandre genredefinisjoner etter eget forgodtbefinnende, uten å innhente synspunkter fra den berørte skribent. Spesielt for denne saken er at Ankenemndas formann, Jahn Thon, har oppkastet seg selv til rikets øverste dommer i litterære spørsmål, og friskt benytter sin nye og uvante synlighet til å avsi ytterligere kjennelser over det litterære liv i Norge. Vi spør oss uvegerlig om Thon kan ha forstått sin formannsrolle riktig. Vi må også spørre oss om hvorfor han er fornøyd med ikke å ha tatt en eneste anke til følge i den tiden han har vært formann - hva slags ankeinstans er nå det? I dette tilfelle har dommeren altså fremstått ikke bare som ufeilbarlig, men som skarpretter i tillegg, med rødblyant og nihalet katt parat. Skriv ikke formuleringer som «stormende forelsket», barn, eller «de var som skapt for hverandre», for da kommer dere i gapesto... unnskyld, på Dagsrevyen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har merket oss setningene, og vil forsøke å unngå dem i fremtiden.

At Torgrim Eggen og Anne Holt kommer til å fortsette med sin skrivning etter dette, er vi sikre på. Vi er mer bekymret for de forfattere som ikke er like etablerte, anerkjente og velselgende, og som i all stillhet får samme behandling.

Selv om Thon hele tiden har vært nøye med å presisere at han ikke har uttalt seg om Anne Holts bok, men bare om utvalgets vurderinger «generelt», og «som privatperson», vil de fleste som har fulgt saken være av den oppfatning at det nettopp er Holts bok han har uttalt seg om. Det er hennes bok han har brukt som mediekatapult, og han har gjentatte ganger understreket at utvalgets avgjørelse må tjene som en underkjennelse av den faglige kompetansen til forlaget og til de kritikere som roste boka. Ifølge Thon er avgjørelsen en oppfordring til kritikere og forlag om offentlig å «forsvare» eller «revurdere» sine synspunkter. Hva mener han? Vil han ha offentlig sjølkritikk og botsgang fra angrende kritikere? Finurlig nok er Thon selv avskåret fra å delta i diskusjonen, ettersom han jo har «taushetsplikt». Han skal vel sitte som veggpryd, da, i opphøyet taushet, og følge med , mens dansen går på hans «oppfordring». Forslaget er mildt sagt forbausende, og vitner om et autoritært litteratursyn og en nidkjærhet vi ellers trodde forsvant ut av vårt litterære liv med riksadvokat Dorenfeldt og stalinistenes stille bortgang.

Særlig graverende finner vi at de tidligere nevnte, understrekede setninger fra Thons eget arbeidseksemplar av «Mea culpa» altså ble fremvist på Dagsrevyen fredag for en uke siden. Selv om vi kan forstå at Thon er glad over endelig å ha fått den plass i solen som rettelig tilkommer ham, mener vi at dette innslaget, samt hans «taushet» i media generelt, grenser til det sjikanøse. Det ble f.eks. innkalt til pressekonferanse om nemndas avgjørelse - forlag og forfatter var ikke invitert. Imidlertid står det i nemndas statutter, pf. 9, at «medlemmene av ankenemndene har taushetsplikt om behandlingen av den enkelte bok. Henvendelser og forespørsler vedrørende konkrete bøker skal vises til Norsk Kulturråds administrasjon ». (vår uth.) Pf. 8 fastslår at avgjørelsen skal meddeles forlaget - ikke ett ord om pressekonferanser.

Vi finner at Thon gjentatt har brutt mot paragraf 9, og henstiller hermed til Kulturrådet om å vurdere hvorvidt Thon etter dette kan fortsette i nemnda. Vi mener dessuten at han blander kortene på utilbørlig vis, og går ut over sitt mandat: Som privatmann står det ham fritt å mene hva han vil om begredeligheten i det litterære liv, og mene at alt burde være annerledes; at forlagene «ikke gjør jobben sin» og at vi mangler «profesjonelle kritikere» (hva nå det er - antagelig tror han at litteratur først og fremst er en akademisk disiplin). Som komitéformann skal han imidlertid ikke forholde seg til hvordan alt burde være, men til det litterære liv slik det faktisk foreligger. Thon har for mange hatter på. Nemnda skal hverken være et akademi eller et arnested for litteraturdebatter. Det er en innkjøpskomité.

Gjentatte ganger har Jahn Thon, samt Kulturrådets direktør Ole Jacob Bull, uttalt at man bør diskutere hvorvidt bøker som allikevel selger bra, overhodet skal omfattes av ordningen! Dette er med respekt å å melde tull. Hvor skal grensen gå? Ved 10000? Ved 20? Etter nøye gjennomlesning av de samlede statutter finner vi der intet som helst belegg for Thons og Bulls teser - tvertom må de sies å være private nyfortolkninger foretatt uten forutgående offentlig debatt.

Som de fremtredende medlemmer av åndseliten Thon og Bull muligens er, står det dem selvsagt fullstendig fritt å sette sammen sine private boksamlinger etter egen smak og med høy eksklusivitetsgrad. Herrene er imidlertid satt til å administrere Statens innkjøp av litteratur til de norske offentlige bibliotek, som pr. definisjon er folkeboksamlinger.

Det er, i motsetning til hva Bull og Thon tror, ikke innkjøp av kommersielt vellykkede bøker som truer innkjøpsordningens berettigelse, all den tid det er lange ventelister på bibliotekene for dem. Derimot ville det bli en fare for innkjøpsordningen dersom bibliotekene skulle bli statlige lagerhaller for dessverre uleste bøker. Av og til, i disse fremtidens boklagre, plinger det vel i dørbjella - den enslige bibliotekaren våkner opp; men akk, det er bare noen som skal veksle penger til parkometeret. Eller det er Jahn Thon.

Hva skal man mene om en innkjøpsordning som ikke ville kjøpe inn de romaner til bibliotekene som folk faktisk leser og diskuterer? En ordning som ville innebære at landets mest populære, seriøse forfattere ikke er verdige til bibliotekinnkjøp, fordi de er for «kommers»? Da vil det bli vanskelig å forsvare «innkjøpsordningens berettigelse» overfor politikere og skattebetalere. Ordningen er ikke tenkt som en støtte til én bestemt, eksklusiv litteraturkategori, og den er heller ikke tenkt som et middel hvormed mer eller mindre tilfeldige komitémedlemmer skal kunne bruke sin makt til å overstyre kulturforlagenes utgivelsespolitikk eller vri forfatternes skrivemåte i den retning medlemmene måtte finne ønskelig. Ordningen er tenkt inkluderende og bred, i gjensidig interesse for forfattere, forlag, bibliotek - og lånere.

Ifølge opplysninger vi sitter inne med, har bibliotekene nylig, over sine kommunale innkjøpsbudsjett, bestilt innpå 500 eksemplarer ekstra av Holts bok fordi ventelistene er så lange! Disse kommer da i tillegg til de 1000 eksemplarer som allerede er forskuddssendt bibliotekene, og som forlaget nå må avskrive. Et mer talende eksempel på hulheten i avgjørelsen og i Bulls og Thons synspunkt kan vi ikke finne. Man burde tro at medlemmene i utvalgene, samt rådets direktør, ikke bare besatt faglig kompetanse, men også forståelse for hvilke kriterier folk faktisk låner bøker etter.

Det finnes ikke én «Litteratur». Det er flere «Litteraturer»; en del litteratur er vanskeligere tilgjengelig, selger kanskje ikke så bra; en annen er åpnere, mer allment forståelig og utbredt. Vi kan ikke tenke oss «Litteraturen» uten begge former - de står i gjensidig avhengighetsforhold, flyter noen ganger over i hverandre, påvirker hverandre.

Det er ingen gitt sammenheng mellom kvalitet og kvantitet. Det stemmer at en dårlig bok kan selge mye. Men en dårlig bok kan også selge lite.

Vi ønsker et folkebiblioteksvesen og en innkjøpsordning også i fremtiden. Da må utvalgenes kompetanse og gangsyn høynes, hvis ikke er vi redde for at nettopp denne saken ytterligere vil minske forståelsen for at en allerede omdiskutert subsidieordning opprettholdes.