Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Om Øystein Rottem

DET VAR I 1989.

Jeg hadde gitt ut en roman med tittelen «Chaplins hemmelighet» og ventet spent på omtalene.

«Kanskje det blir Øystein Rottem som skal skrive om deg?» sa forleggeren min på en nokså urovekkende måte. Antakelsen stemte. Dagen etter kom Dagblad-kritikken. Den var ikke til å juble over. Det kunne kanskje ikke kalles et slakt, men jeg oppfattet det sånn. Jeg hadde blandet stoff fra nåtid med fortid og jeg mente at jeg hadde latt fantasien blomstre. For første gang hadde jeg forlatt samtidsproblemene og realismen og latt en roman ta av.

Rottem ba meg bremse. Han advarte mot å bruke historisk stoff på romantisk eller melodramatisk vis. Kanskje tar jeg feil, men jeg husker det som om han raljerte litt. Det skulle ta mange år før jeg klarte å se at han hadde rett i å råde meg over på andre veier. I likhet med de fleste forfattere som håper på ros, ble jeg først flau, skuffet, såret og sint.

Tre år etter fikk jeg ham til bords i et forlagsselskap. Jeg var ubekvem, men fast bestemt på å spille storslagen og ikke la følelsene vises. Rottem småpratet og smilte lurt. Litt uti middagen sa han:

- Snart får du en hyggelig telefon.

- Hva betyr det? spurte jeg.

- Lover du å holde munn til i morgen tidlig?

- Ja, nikket jeg.

- Du blir innstilt til Nordisk Råds Pris. Det er egentlig ikke jeg som skal fortelle deg det, men jeg klarte ikke la være. Det er så fint å få meddele gledelige ting.

Jeg ble himmelfallen, men husker hvor raus han var både i stemmen og blikket da han sa det.

SEINERE HAR JEG

fått flere verbale kilevinker fra Rottems hånd. Han har sikkert satt minusprikker ved både ryktet og salget mitt - og det har jeg lyst til å takke ham for. Ikke fordi jeg er sentimental, løgnaktig, underdanig eller selvplagersk, men fordi jeg ser at også negativ kritikk kan virke befordrende når den kommer fra en verdig mot- eller medspiller. Sikkert fordi man fylles av trang til å levere bedre, men også fordi man tvinges inn i fruktbare refleksjonsrunder. Hvis kritikeren har rett, hvorfor ser ikke jeg det han ser? Eller hvis han tar feil, hvorfor ser ikke han sin egen tilkortkommenhet? Hvor går skjæringsfeltet mellom hans og min subjektivitet? På hvilke måter betrakter vi litteratur vidt forskjellig?

En kritiker lever i et kronisk spenningsfelt. Ikke bare fordi det kryr av forfengelige og lettsmigrete eller sure og såre forfattere der ute. Forfattere som er sikre på at sjefskritikeren er ute etter «å ta» dem. Mest av alt skyldes spenningsfeltet at selve profesjonen er så vanskelig å avgrense og å definere. Kritikerordet peker tradisjonelt på en strenghet. Den lærde smaksdommer som posisjonerer seg. Den som alltid vet best. Den som ikke unnslår seg for å bruke en forfatter til å forringe en annen. Den som aldri frykter skivebom og aldri går i feller. Den nådeløse som får de stakkars nyutkomne til å skjelve.

EN KRITIKER MÅ HA

suverenitet, integritet, allsidighet, kunnskap, åpenhet og følsomhet. Enhver som har sittet alene med bedømmingen av en roman vet hvor lett det er å bli usikker og skjele til andres smak. Hvor vanskelig det er å kjenne sin egen begrensning og innse at akkurat denne boka, dette stoffet, denne måten å skrive på mangler jeg ressonnans for.

En kritiker må kjenne forskjellen mellom å la seg forhøre eller henføre. Han (ja,ja også hun!) må tørre å la seg overraske og begeistre. Og til sist ta alt strevet med å finne ord som begrunner innvendingene eller begeistringen.

Øystein Rottem kunne dette. Han var en litteraturens mann, samtidig som han visste at han skrev for et stort avispublikum og dermed måtte fatte seg i korthet og ofte forenkle. Jeg har aldri diskutert disse spørsmålene med ham, men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har diskutert ham med kolleger. Vi kunne være uenige, vi kunne bli provosert, men vi leste ham med stor respekt. Han var det motsatte av den sløve anmelder som strør om seg med superlativer eller stønner fed-up av hele samtidslitteraturen. Han var skarp og reflektert. I ti-år har det vært hans signatur vi har lett etter på Dagladets boksider. Nå som den signaturen ikke skal stå der lenger, ser vi hvor mye interesse og glød han la i formidlingen av litteratur.

Akkurat det er vi mange som vil savne.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media