Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Om postapokalyptisk rølping med kompiser er greia for deg ...

Da bør du sjekke ut «Borderlands».

|||«BORDERLANDS» EKSISTERER i det øde grenselandet mellom førstepersonskyter og rollespill.

Det låner heftig fra massive rollespill, frister med samarbeidsbasert flerspillermorro og ser utvilsomt annerledes ut. Det er lov å være nysgjerrig.

Ved første øyekast kan det være fristende å nevne «Fallout 3» som inspirasjon for spillet. Planeten Pandora har den umiskjennelige eimen av postapokalyptisk mutantjakt og støvete landeveistrasking. Men der stopper alle likhetene.

DU FÅR VELGE MELLOM fire spillfigurer med klart definerte roller. Disse kan igjen oppgradere og fokusere på tre talenter. Sammen utfyller de hverandre og legger dermed grunnlag for meningsfullt samarbeid for opp til fire spillere.

Spillet har en halvhjertet historie om et hvelv fylt med spennende teknologi laget av romvesener, men ellers er det den simple «reis dit, samle det, snakk med det, drep det»-mølla vi kjenner fra online-rollespillenes verden.

I STEDET PØSER spillet på med konstant action og sjarm. Tegneseriegrafikken og planetens robotblanding av GIR og Wall-E er til størst hjelp for sistnevnte. En god dæsj humor løsner på stemningen som ellers står i fare for å virke dyster med det brutale ørkenlandskapet og den dystre musikken.

Spillets store helt er de nærmest uendelige våpensammensetningene. Du vil konsekvent ramle over enorme mengder med skytevåpen som genereres tilfeldig for hver gang. Du vil derfor sannsynligvis aldri se samme våpen to ganger i løpet av spillet.

DET ER GØY Å hele tiden finne nye ting, men etter hvert blir det et slit å måtte regne ut skade, sammenligne med det du har, vurdere hvor mye du har plass til og finne nærmeste butikkautomat for å selge 99 prosent av det stort sett ubrukelige utstyret. Dette tar opp voldsomt mye av tiden i «Borderlands».

1

For å komme deg raskere frem til oppdragene kan du skaffe en bil som er omtrent like morsom å kjøre som en løpsk taubane. Lengre ut i spillet får du heldigvis muligheten til å reise automagisk til utvalgte plasser som forenkler utstyrsplukkinga noe.

ABSOLUTT ALT BLIR bedre i venners selskap sies det, og «Borderlands» er ikke et unntak. Det kan godt nytes alene, men da blir noen av spillets mangler brått vanskeligere å unnskylde.

Repetisjon er et av de større. De «Mad Max»-inspirerte ørkenområdene er for det meste lite minneverdige, og de er ikke åpne eller store nok til at det kan bortforklares.

Fiendetypene gjenbrukes også til døde. Du vil forbaske hundelignende «Skags» fra du setter din fot i den første byen til langt og vel inn i spillet.

NÅR FLERSPILLERDELEN ER såpass viktig for spillet er det også merkelig at utvikleren ikke har tatt seg tid til å lage et system for å dele på alt utstyret man ramler over.

Man deler automatisk pengene man finner, men dersom et våpen skulle åpenbare seg er det førstemann som stikker av med den.

Dette fører igjen til at det går mye tid med på å diskutere verdi og nytte, samtidig som det er en potensiell konfliktmaker i det som ellers er ment å være en hyggelig flerspilleropplevelse.

I «BORDERLANDS» HAR DU et spill som gjør sitt beste for å holde tempoet oppe og tankevirksomheten nede.

image: Om postapokalyptisk rølping med kompiser er greia for deg ...

Har du en kompis eller tre og vil rølpe rundt i en fysikkløs bil, skyte folk og fe i sensitive kroppsdeler med enorme mengder ulike våpen er dette et spill du definitivt vil sette pris på.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media