Om resonans og kultur

Prinsesse Dianas død i fjor utløste et crescendo av sorg verden over. Mye har vært skrevet om årsakene til hennes appell. Mitt ærend her er å bruke den reaksjon hun vakte til å stille spørsmål ved moderne kulturforståelse.

Jeg skal gå skrittvis til verks; først forklare noe av hennes allmennmenneskelige appell ved etnografiske eksempler fra Indonesia; så vise hvordan islam, hinduisme og buddhisme tolker sider ved hennes død - og liv. Til slutt vil jeg trekke noen konklusjoner om hva som best fremmer flerkulturell sameksistens.

Under et besøk i Jakartas fattigkvarter i vår steilet jeg da en indonesisk kvinne sa om prinsesse Diana: «Du skjønner, hennes liv var akkurat som mitt.» Personlig kunne jeg ikke tenke meg to liv som var mer forskjellige, og jeg spurte hva hun mente. Svaret kom raskt:

«Prinsesse Diana hadde problemer med svigerfamilien sin, akkurat som jeg. De plaget og ydmyket henne, akkurat som min manns familie. Så hadde hun en mann som ikke elsket henne, akkurat som meg. Begge giftet seg ikke av kjærlighet, men bare for å vise verden at de kunne ekte en attraktiv ung kvinne, og derfor led hun så mye, akkurat som jeg. Men hun bar sorgen og skuffelsen i seg, og derfor fikk hun spiseforstyrrelser, akkurat som meg. Men prinsesse Diana hadde et godt hjerte. Og det har Gud gjort klart for svigerfamilien etter hennes død, så de må skamme seg over hva de gjorde. Forhåpentlig blir det slik med meg også, at Gud vil la min svigerfamilie forstå at jeg har et godt hjerte.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan skal vi tolke dette? Det er slående at kvinnen overså alt som skilte prinsesse Dianas liv fra hennes. I stedet for å henge seg opp i ytre omstendigheter, gikk hun til sakens kjerne slik hun så det - til det som la rammen rundt begges liv: en ondsinnet svigerfamilie, en mann blottet for kjærlighet, en godhjertet ung kvinne som må bite sorgen i seg så det går på helsa løs.

Den kalles resonans , denne evnen til å gå bak overflaten og finne klangbunn i andres liv - på tvers av klasse og kultur. Den er ikke like vel utviklet hos alle. Indonesere anser Vestens mennesker som spesielt inkompetente fordi de tror at innsikt kan vinnes ved tankens kraft alene, Men det er som å prøve å nå til himmels med et kort tau. All forståelse betinges av innlevelse og medlevelse, hvilket betyr at tanke-følelse, tanke og følelse, må gå hånd i hånd. Kanskje hvis min venninne hadde latt tanken råde, så ville hun stanget hodet mot en ytre ferniss av en britisk prinsesse som levde livets glade dager med en egyptisk playboy. Men nei, hun gikk bak fasaden og fant gjenklang av sitt eget liv i mennesket Diana. Slik virker resonans.

Interessant nok nevnte min venninne ikke at Dianas venn, Dodi, var muslim - som hun selv. Det syntes irrelevant i denne sammenheng. I vestlige media har man fått inntrykk av at én grunn til Dianas appell blant muslimer var at hun angivelig ville ekte en muslim. Men i Indonesia, verdens mest folkerike muslimske nasjon, synes dette å ha veiet lite. Som flere sa: Diana var populær alt før sitt forhold til Dodi - i kraft av sitt gode hjerte; liksom Mor Teresa.

Fra Jakarta reiste jeg til Bali hvor hinduisme råder. Her fikk jeg ytterligere syn for prinsesse Dianas brede appell. Selv i den politiske og økonomiske krisen som herjet Indonesia, sto en prinsesse frem som et levende lys for mange. Det var tydelig at hun var ikke bare en folkets, men en folkenes prinsesse. Og det var ikke som helgen, men som menneske - medmenneske .

Det er også slående at de elementer som hindu-balinesere trakk fram som grunnlaget for hennes appell, lignet på det som har vært fremhevet i Vesten: Det handlet om prinsessens gode hjerte, hennes sårbarhet og åpenhet om livsproblemer. Dette betyr ikke at forskjeller i kultur og situasjon er uten konsekvens. Om prinsessen gjorde inntrykk i Storbritannia ved å overskride klasseskiller og vise omsorg for samfunnets tapere, tenk da hva dette betød for mennesker som lever i nådeløse klassesystemer der makta ter seg og rang er alt. Da å oppleve en prinsesse som ikke gjør forskjell på folk, som ikke er hovmodig og arrogant, men derimot medfølende og medlevende, det gjør et intenst inntrykk.

Kanskje spesielt de umælende og tause, de som ikke kan gråte ut sin egen sorg, henter styrke fra prinsesse Diana. I mange samfunn gjelder det at kvinner især skal bære sorg og lidelse uten å mukke. Men også menn rammes av følelsen av å bli miskjent og brenne inne med kvaliteter; det er en allmennmenneskelig erfaring. Prinsessens opprør mot overmakten og kamp for å få et grep om eget liv gjør henne til et forbilde for mange. Hun ble en motstandsfigur .

Prinsesse Diana vekker således resonans på tvers av kultur, religion og klasse. Og heri ligger en utfordring til hvordan vi pleier å tenke. Det viser en allmennmenneskelig forståelsesmåte via resonans som kommer til anvendelse på tross av forskjeller i kulturelle og religiøse overbygninger. Se bare hvordan islam, hinduisme og buddhisme forstår omstendigheter rundt hennes død. Jeg bygger framstillingen på feltarbeid i Egypt, Oman, Bhutan og Indonesia.

Ifølge islam døde prinsesse Diana fordi hennes tid var omme. Hvert menneske har fått seg tildelt en bestemt tid på jord. Den er gitt ved fødselen og kan ikke endres. Når ens tid er omme, kommer døden i en eller annen form. En trafikkulykke kan være et middel, men ikke en dødsårsak. Døden kommer fordi ens tid er ute.

Prinsesse Diana var med andre ord dømt til å dø natten til 31. august 1997. Komplotteoriene som verserte i muslimsk presse kan være interessante for å fordele skyld for ulykken. Men ingen god muslim vil kunne påstå at hun hadde kunnet leve lenger. En slik tolkning ville være i strid med islam.

Ifølge hinduer på Bali, tar muslimene feil. Mennesker kan dø forut for sin tid, og gjør det stadig vekk, bl.a. av hekseri og svart magi. Balinesere jeg snakket med, er overbevist om at Dianas svigerfamilie sto bak hennes død. Det rimer med alt de forstår av livet. Men det som nå særlig opptar dem, er Dianas skjebne etter hennes død. Hun lider nemlig av sjeletap (en vanlig sykdom mange steder). Ved en brå død, som en trafikkulykke, farer sjelen ut av kroppen og virrer hvileløst omkring inntil man med de rette rituelle handlinger gjenforener kropp og sjel. Ellers vil man begrave et legeme uten sjel. Dette er nå Dianas skjebne, og det betyr at hun aldri får fred, selv etter døden.

Buddhister i Bhutan, et kongedømme i Himalaya, et også opptatt av måten Diana mistet livet på, og av gjenfødelse. En trafikkdød er en grusom skjebne fra deres perspektiv, for man er dømt til å dø på samme vis i ni etterfølgende liv. Kan et menneske som dør på en så forferdelig måte være en heltinne? Neppe. Hun har brakt døden over seg selv på grunn av ugjerninger i tidligere liv. Slikt kan bringe en brå slutt på selv den mest rettskafne. Smellet i tunnelen i Paris var den endelige bekreftelse på det hennes liv allerede hadde vist: Prinsesse Diana hadde mye å sone for.

Prinsesse Dianas liv og død åpnet således for mangefasetterte tolkninger. Det kunne skrives et stykke global kulturhistorie med utgangspunkt i det. Men kanskje det viktigste en slik historie ville vise er at forskjeller i religion og kultur er intet hinder for resonans. Å være menneske innebærer å eksponeres for mange av de samme eksistensielle problemene - og et begrenset antall løsninger. Faktisk, skal kulturbegrepet duge som redskap for å forstå menneskeliv, må det utvides til å innbefatte ikke bare hva som skiller oss, men også hva vi har felles. «Hennes liv var akkurat som mitt,» sa kvinnen i Jakartas fattigkvarter. Prinsesse Dianas skjebne ga resonans i menneskesinn verden over. Det er denne vår evne til å finne en fellesmenneskelig klangbunn som flerkulturell sameksistens må bygge på.